– Det er forståelig at mange tror at å dø på sykehus er kaldt og upersonlig, men man kan faktisk gradbøye stell og pleie av pasienter på sykehus.

– De levende får nøye pleie, de døende får nøyere pleie og de døde får den nøyeste, sier Eivind Berthelsen.

Han er utdannet prest og arbeidet i flere år som sykehusprest ved Hammerfest sykehus.

I sin doktorgrad fra Universitetet i Tromsø har han studert nettopp pleiepersonalets erfaringer med å pleie døende og deres stell av døde. Det han fant var varme, omtanke og respekt.

Snakker med den døde

– Jeg intervjuet 11 sykepleiere og tre hjelpepleiere, og studien min viser at de som pleier de døde har flere faste prosedyrer de gjør for de døde og døende. Tempoet endres når en pasient dør.

– Alt går saktere og pleierne rydder unna alt av medisinsk utstyr og annet som ikke passer inn. Pleierne ber en liten bønn eller gir en siste hilsen som en æresmarkering.

– Vinduet åpnes slik at sjelen kan befris og gardinene stenges for å forhindre innsyn. Det er også vanlig å tenne et hvitt lys på nattbordet, oppsummerer Berthelsen som legger til noe som viser en spesiell omtanke og respekt for den døde:

– Pleierne vasker den døde med lunket vann og de fortsetter å prate med den døde. De forteller for eksempel at de nå skal løfte på armen så de kan få vasket, sier Berthelsen.

Ble forlegen

Berthelsen forteller at for pleierne så er ikke pasienten ”død” før ansiktet er dekt til med laken og den døde er på kjølerommet.

– Det er viktig at pleiernes erfaringer blir satt ord på. Døden er faktisk et arbeid, ikke bare et filosofisk spørsmål. Pleiepersonalet skaper et sted for døden, og de markerer døden gjennom metaforer og en abstrakt bruk av symboler.

I dag jobber Berthelsen som vikarprest ved Universitetet i Agder, og doktorgraden ble til ved at han som sykehusprest ble forespurt om han kunne holde forelesninger for pleiepersonalet.

– Temaene for disse forelesningen kan samles i overskriften : Å møte og kommunisere med alvorlig syke og døende mennesker. Hva jeg la merke til i disse forelesningene, var at jeg ble forlegen.

– Forlegenheten skyldtes ikke temaet eller dårlig selvtillit. Min forlegen skyldtes simpelthen det selvsagte i at jeg sakte men sikkert forsto at jeg snakket til et pleiepersonal som hadde betydelig fartstid fra det å arbeide med døende og avdøde.

– Jeg forsto at pleierne satt inne med mye erfaring, forteller Berthelsen.

Lite belyst tema

Den tidligere sykehuspresten mente at kunnskapen til pleierne var av en taus karater. Erfaringene deres var underkommuniserte. Han mente at deres stell av døde og døende måtte belyses, for de gjør et viktig arbeid.

Pleierne beror nemlig ikke sin pleie av døde og døende på om pasienten har pårørende inne hos seg.

– Pleierne utfører stell av døde som om avdøde var levende. Pleierne erfarer ikke at den avdøde pasienten er død selv om hun er biologisk død. Det tar tid å dø på sykehus.

– Avdøde er et individ, en person. Avdøde er en blant mange, men dog er avdøde en som dør sin død for første gang. Å pleie døende og å stelle døde er å arbeide og forberede det høyeste øyeblikk.

– I bunn og grunn er det et forberedelsesarbeid som skal sikre den døende som snart blir den avdøde den tryggeste overfart til den andre siden. Det religiøse innslaget inne hos den avdøde er ikke alene knyttet til sykehusprestens nærvær, kommenterer Berthelsen, og avslutter:

– Det er verdt å merke seg at bak gardinene arbeides det med å gjøre avdøde reiseklar. Det er et arbeid som langt på vei er usynlig for mange, men det betyr ikke at pleierne gjør døden usynlig. Tvert imot.