Gir dårligere behandling til minoriteter

Sykepleiere mangler kunnskap om andre kulturer enn den norske. Og arbeidserfaring bidrar ikke nødvendigvis til å øke kompetansen..

Publisert
Mange sykepleiere føler de ikke gir god nok behandling til folk med minoritetsbakgrunn. (Foto: Thinkstock)
Mange sykepleiere føler de ikke gir god nok behandling til folk med minoritetsbakgrunn. (Foto: Thinkstock)

For mange sykepleiere er det de hverdagslige utfordringene de ikke føler seg i stand til å håndtere på en god måte.

Det kan være typiske scenarier som at pasienter klager høylytt over tilsynelatende bagateller.

Eller at flere titalls pårørende velter inn i rommet der den syke mest av alt trenger ro. Eller at det oppstår uenigheter om medisiner og behandling.

Kommer fra 220 ulike land

– Norske sykepleiere har mangelfull kulturell kompetanse, og dette kan gå ut over behandlingen pasienter med minoritetsbakgrunn får, sier Lise-Merete Alpers.

Hun er selv intensivsykepleier og stipendiat på doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Alpers har gjennomført spørreundersøkelse og fokusgruppeintervjuer blant medisinske og psykiatriske sykepleiere i Oslo.

I hovedstaden har 30 prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn eller foreldre med innvandrerbakgrunn, på landsbasis er det cirka 14 prosent.

Landets innvandrere har bakgrunn fra 220 ulike land og selvstyrte regioner.

Mangler kunnskap

– Internasjonal forskning viser at mangelfull kulturell kompetanse blant helsepersonell kan føre til at pasienter med minoritetsbakgrunn får dårligere behandling enn majoritetsbefolkningen, sier Alpers.

– Derfor var det viktig å avdekke hvordan norske sykepleiere selv vurderer sin kompetanse.

Alpers’ funn er klare. Sykepleierne i undersøkelsen synes blant annet de mangler kunnskap om ikke-vestlig sykdomsforståelse og medisinske tradisjoner.

Bare 20 prosent av sykepleierne oppga at de har nok kulturell kunnskap til å gi minoritetspasienter god nok behandling og pleie. 

Vanskelig å vurdere smerte

Vurdering av smerte hos pasienter viste seg å være spesielt vanskelig, siden minoritetspasienter ofte uttrykker smerte på en annen måte enn etnisk norske pasienter.

Hun trekker fram flere eksempler fra undersøkelsene.

– Sykepleierne forteller at de blir frustrerte over pasienter som klager for mye, og tolker det som at de kanskje overdriver hvor vondt de har.

Dette mener Alpers kan ha sammenheng med at det er mer forventet at pasientene uttrykker sin smerte klart og tydelig i den kulturen de kommer fra, mens etniske nordmenn gjerne prøver å beherske seg i større grad.

Lise-Merete Alpers forsker på sykepleieres kulturelle kompetanse. (Foto: Kjersti Lassen/HiOA)
Lise-Merete Alpers forsker på sykepleieres kulturelle kompetanse. (Foto: Kjersti Lassen/HiOA)

Nær 70 prosent av sykepleierne oppga at de syntes det var vanskelig å vurdere smerte hos minoritetspasientene.

Feil diagnose

– Hvis sykepleieren opplever at pasienten overreagerer, er det lett å ty til en psykisk forklaring. Da kan det være fare for at andre og alvorligere fysiske plager blir oversett, sier hun.

– I tillegg kan pasientens oppførsel gjøre at vedkommende får feil diagnose, at det er det kulturelle uttrykket de psykiatriske helsearbeiderne diagnostiserer i stedet for det psykiatriske problemet.

Alpers viser til forskning på at sykdomsforståelse i stor grad er kulturelt betinget ettersom det finnes mange medisinske systemer som er svært forskjellige fra det biomedisinske.

Ifølge antropolog Benedicte Ingstad er sykdomsforståelse et av de kulturelle særtrekkene som vanskeligst lar seg endre.

– For mange kan det være svært krevende å skulle behandles ut fra en helt annen forståelse enn den de selv bærer med seg, samtidig som det kan være vanskelig for helsepersonellet å forstå pasientens og de pårørendes ønsker, behov og atferd.

Arbeidserfaring ikke nok

En skulle kanskje tro at erfaring som sykepleier også øker den kulturelle kompetansen. Slik er det ikke.

– Arbeidserfaring i seg selv fører ikke til at sykepleiere får tilstrekkelig kulturell kompetanse, sier Alpers.

Ifølge henne opplever sykepleierne at de ikke har noen å spørre om råd i vanskelige situasjoner, og dermed ingen å lære av.

Få av sykepleierne i undersøkelsen har formell utdanning i interkulturelt helsearbeid, og det er lite muligheter for kurs på arbeidsplassen.

Økt krav til kompetanse

Alpers mener det er et stort behov for opplæring som gir kulturell kompetanse. Hun mener det må inn i sykepleierutdanningen i større grad enn i dag, og at det må forskes mer på hva som gir best resultat.

– Økende innvandring har ført til et behov for endring av pensum på grunn av økende krav til kulturell kompetanse. Dette gjelder sannsynligvis flere profesjoner enn bare sykepleierne, sier hun.

– I tillegg er det behov for mer kursing og tilbakemeldinger fra andre med mer kompetanse på arbeidsplassen. Det er også behov for veiledning og refleksjon over klinisk praksis. Utvikling av kulturell kompetanse er en pågående prosess.

Referanser:

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Caring for ethnic minority patients: A mixed method study of nurses' self-assessment of cultural competency. Nurse education today. 2013 (sammendrag).

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Etniske minoritetspasienter I psykiatrien – en studie av helsearbeideres kompetanse. Lovisenberg Diakonale Sykehus/Lovisenberg Diakonale Høgskole. 2009.

Alpers, Lise-Merete og Hanssen, Ingrid: Sykepleieres kompetanse om etniske minoritetspasienter. Lovisenberg Diakonale Sykehus/Lovisenberg Diakonale Høgskole. 2008.

Hanssen, Ingrid og Alpers, Lise-Merete: Utilitarian and common sense morality discussions in intercultural nursing practice. Nursing Ethics, 17(2); 201-211. 2010 (sammendrag)

Statistisk sentralbyrå, 2013