I en ny artikkel foreslår tre forskere at Island befinner seg oppå et sunket kontinent.

De tror det kan strekke seg fra Grønland til Skottland. Det skal også inkludere området ved Jan Mayen, som allerede var kjent som et mikrokontinent, samt kanskje også forhøyninger utenfor vestsiden av Storbritannia.

Forskerne foreslår å kalle det Icelandia.

Hypotesen bryter med gjeldene teorier om hvordan disse områdene ble dannet. Ideen må testes.

- Denne Icelandia-artikkelen er litt provoserende, vedgår Laurent Gernigon ved Norges Geologiske Undersøkelse (NGU).

Han er en av forskerne som legger frem forslaget i en ny artikkel publisert av Geological Society of America. Artikkelen er et kapittel i publikasjonen In the Footsteps of Warren B. Hamilton: New Ideas in Earth Science.

Forhøyninger under vann

I havet mellom Grønland og Europa er det forhøyninger på havbunnen. Det er disse områdene forskerne mener delvis kan bestå av kontinent-materiale.

Det er forhøyede regioner blant annet fra Færøyene til Island og fra Island og Grønland.

Her er havet cirka 500 meter dypt, ifølge Store Norske Leksikon. Mellom Island og Grønland er det rundt 600 meter dypt. Utenfor er havet dypere.

Icelandia skal også Inkludere Jan Mayen-mikrokontinent som ligger nord for Island.

Havbunn eller kontinent?

Forskerne mener at disse områdene ikke bare er laget av havbunnskorpe, men at de kan inneholde langt mer kontinentalskorpe enn det forskere har trodd hittil.

Kontinentalskorpe er gammel og vanligvis 30 til 50 kilometer tykk. Det er hva kontinenter er laget av.

Havbunnskorpe er tynnere og som regel ikke eldre enn 200 millioner år. Ny havbunnskorpe dannes der jordens plater dras fra hverandre og smeltet mantel fyller gapet.

- Så langt har hele området mellom Færøyene, Island og Grønland blitt tolket som en havbunnsskorpe, sier Gernigon.

Problemet, sier han, er at normal havbunnskorpe normalt er under ti kilometer tykk. Mens ryggen mellom Grønland og Færøyene er mye tykkere, opp til 30 kilometer.

Dette blir tradisjonelt forklart med en varmeflekk, eller «hotspot», som i dag ligger under Island, sier Gernigon. Her er høyere temperatur forventet å produsere mye mer magmatisme og et stort volum basalt som brøt ut på overflaten.

Gernigon og medforfatterne foreslår en annen modell som involverer tilstedeværelsen av kontinentalt materiale som «klemmes» inn mellom basalten og dypere lag.

Gillian Foulger, professor emerita ved Durham University, har ledet arbeidet med hypotesen om Icelandia. Hun mener det ikke er nok bevis for at det er et varmeflekk under Island og har forsket på alternative modeller det meste av karrieren sin.

Nye ideer

Laurent Gernigon ved NGU sier at denne historien begynte med at han ble invitert til seminarer ved Durham University i Storbritannia. Planen var å diskutere nye ideer om geologien i det nordlige Atlanterhavet.

Gernigon har blant annet studert havområdene mellom Jan Mayen-mikrokontinent og Norge. Det var i forbindelse med aeromagnetisk kartlegging ved NGU.

- Jeg ville forstå betydningen av Jan Mayen-mikrokontinentet, fordi det å ha en bit av kontinentalskorpe i midten av Atlanteren på den måten var vanskelig å forklare og fortsatt et mysterie for meg.

På seminarene diskuterte geologer fra Frankrike, Island, Tyskland, Storbritannia, Danmark og Hawaii hvordan plasseringen av mikrokontinentet kunne ha sammenheng med Island og andre strukturer på havbunnen mellom Europa og Grønland.

Klemt i midten

I den nye artikkelen forklarer forskerne hva de tror skjedde.

Grønland og Norge hang sammen, men begynte å skille lag for omtrent 55 millioner år siden.

Det ble dannet en sprekk. Ny havbunnskorpe ble dannet langs et komplekst midtatlantisk spredningssystem. Atlanterhavet begynte da å åpne seg mellom Grønland og Eurasia.

Men forskerne mener at dypt begravede og eldgamle strukturer fra den Den kaledonske fjellkjeden kan ha skapt en barriere for sprekken.

De gryende spredningsryggene på begge sider av der hvor Island senere ble til ble aldri koblet helt sammen.

- Du hadde en slags buffer som ikke lot hele Nord-Atlanteren sprekke opp så lett på en skarp måte, sier Gernigon.

I midten ble den originale kontinentalskorpen muligens deformert, strukket ut og delvis blandet med vulkansk materiale og dypere mafisk materiale som da ble til Icelandia.

- Denne hybride typen skorpe ble en del av Icelandia, men skiller seg sannsynligvis fra normal og tynnere havbunnskorpe som forventes på begge sider, sier Gernigon.

Forskerne mener denne modellen stemmer med geologiske og geofysiske data fra regionen.

Landbro?

Overflaten av Island er laget av lava, men forskerne mener altså det kan være kontinental-materiale under og i områdene rundt. Mye mer enn det de har trodd før.

Ryggen fra Færøyene og til Grønland skal til og med ha vært delvis over vann i perioder, skriver forskerne. Den skal ha fungert som en landbro slik at dyr og planter kunne komme seg over.

Gernigon sier de fikk ideen om å kalle regionen for Icelandia etter inspirasjon fra et annet mulig sunket kontinent som kalles Zealandia og befinner seg under New Zealand.

I artikkelen foreslår forskerne flere metoder som kan brukes for å sjekke om deres hypotese stemmer.

- Det er fantastisk arbeid som må gjøres for å bevise eksistensen av Icelandia, men det åpner også for et helt nytt syn på vår geologiske forståelse av verden. Noe lignende kan skje mange flere steder, sier Gillian Foulger i en pressemelding fra Durham University.

• Les også: Sunket kontinent under sørøstkysten av Island
• Les også denne saken fra UiO: Kan ha funnet et tapt kontinent under Mauritius

- Spenstig idé

Steffen Bergh er professor ved Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Han synes forskerne bak den nye artikkelen presenterer en spenstig idé.

- Det har i mange år vært et puslespill å forklare geologisk hvorfor Island eksisterer, bekrefter han.

Island ligger oppå en spredningsrygg, der jordplatene dras fra hverandre: Den midtatlantiske ryggen. Her strømmer magma til overflaten og danner havbunnsskorpe.

- En forklaring på hvorfor Island befinner seg over havnivå, og ikke kun er en del av havbunnen flere tusen meter dypere, er at en stasjonær magmakilde, et varmepunkt i jordas mantel, befinner seg under der Island er i dag, sier Bergh.

Den har ligget der i kanskje opp til 60 millioner år og forsynt samme punkt på jordskorpa med magma, mens platene over har beveget seg fra hverandre.

Dette skal kunne forklare hvorfor havbunnskorpa under Island er så tykk.

Men Bergh tror ikke det er usannsynlig at det også kan være kontinental skorpe involvert.

Skal mye til at spredningsryggen blir rettlinjet

Da Grønland ble skilt fra Skandinavia for rundt 55 millioner år siden, ble det dannet ny havbunnskorpe langs sprekkesonen.

- Når denne brytningen skjedde, så skal det mye til å få en sprekk som er kontinuerlig. Det vil si at åpningen av havområdet imellom blir helt symmetrisk i en lengde helt fra Polhavet ved Svalbard og ned til Syd-Atlanteren, sier Bergh.

Da kan også deler av den kontinentale skorpa bli med ut i det nye havområdet, og mikrokontinenter blir igjen sier han.

- For å si det enkelt. Det er ikke usannsynlig at slike mikrokontinenter eksisterer.

I den nye artikkelen lister forskerne opp mange plasser hvor det er mulig at det finnes slike mikrokontinenter på jorda i dag.

Streker på tvers

Langs Den atlantiske midthavsryggen er det også sprekkesoner som går på tvers. De kalles transforme forkastninger. De oppstår fordi jorda er kuleformet, sier Bergh.

- Barrieren fra Grønland over til Færøyene på tvers følger disse transforme forkastningene. De har dessuten samme retning som urgamle svakhetssoner og fjellkjeder som er opptil 2 milliarder år gamle, og som i dag befinner seg langt inne på Grønland og i Skandinavia.

- Slike gamle strukturer har nok vært et kontrollerende element for å få bevart rester av kontinentalskorpe også ute i Atlanterhavet. For eksempel vil de ulikt orienterte svakhetssonene lett kunne medføre at kontinentalskorpa brytes opp i mindre blokker langs den samme linjen.

Når dette skjer vil mikrokontinentene bli gjennomsatt av magma fra spredningsryggen og delvis omdannet.

- Det er dette forskerne mener kan ha skjedde langs Skottland, Færøyene og nordover mot Island.

Bergh sier at forskerne kommer med en spennende ny teori som nok ikke alle vil være enig i, men han tror det vil bli betydelig økt interesse for å jobbe med geologisk forskning i området fremover.

Referanse:

Gillian R. Foulger, Laurent Gernigon & Laurent Geoffroy: «Icelandia», The Geological Society of America Special Paper 553, 29. juni 2021.