Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

71 prosent av den blå planeten er dekket av hav.
71 prosent av den blå planeten er dekket av hav.

Hvor mange verdenshav er det egentlig?

I gamle dager reiste vi ut på de syv hav. Men er det egentlig så mange verdenshav? Her er svaret.

71 prosent av jordkloden er dekket av hav, men akkurat hvor mange hav det er snakk om har det vært ulike meninger om opp gjennom historien.

Sjømenn reiste ut på de syv hav, men i dag snakker mange om «one ocean». Hva er riktig?

– Vi har jo flere mindre hav, men jeg vil si at det er tre verdenshav: Stillehavet, Atlanterhavet og Det indiske hav.

Det sier oseanograf Vidar Lien.

– Disse havene henger jo sammen, men det er lite utskifting av vann mellom dem, forklarer han.

Verdens havstrømmer flytter rundt på enorme mengder vann.
Verdens havstrømmer flytter rundt på enorme mengder vann.

Likt havstrømmønster

De tre verdenshavene skilles av store landmasser og har forskjellige karakteristikker, spesielt når det gjelder temperatur og saltholdighet.

– Men i overflatesirkulasjonen minner de om hverandre, og det ser du tydelig hvis du ser på et kart med verdens havstrømmer, sier Lien.

Alle tre havene har gyrer, runde havstrømmer, som går samme vei på den sørlige halvkule. Og Atlanterhavet og Stillehavet har det samme på den nordlige halvkule, men da går gyrene motsatt vei enn på den sørlige halvkulen på grunn av jordrotasjonen.

Under kan du se hvordan havstrømmene går:

«Åpen kran» gjennom Beringstredet

Litt utskiftning skjer likevel – spesielt i tre områder.

På Afrikas sørkyst pumper Agulhasstrømmen vann fra Det indiske hav gjennom Mosambikkanalen, rundt Kapp det gode håp og inn i Atlanterhavet.

– Mens i Beringstredet mellom Stillehavet og Atlanterhavet er det som en åpen kran. Der renner det 800.000 kubikkmeter med vann i sekundet. Det er det samme som 320 olympiske svømmebasseng, sier Lien.

Det hjelper også på at Stillehavet ligger en halv meter høyere enn Atlanterhavet.

Motsatt vei ser forskerne at en del av vannet som fordamper i Mexicogolfen, blåser over Mellom-Amerika og faller ned som regn i Stillehavet.

Hvis du ser på et verdenskart, er det lett å tenke at disse tre havene burde «blande seg» mer i Sørishavet der de deler en stor, felles vannmasse. Men så enkelt er det ikke.

– Sørishavet er det eneste havområdet på kloden som er åpent helt rundt, så der går strømmen bare rundt jorden og Antarktis i en evig runddans. Derfor blander det seg lite med resten av havbassengene, forteller Lien.

I Beringstredet mellom Alaska og Russland renner vannet nordover fra Stillehavet til Atlanterhavet.
I Beringstredet mellom Alaska og Russland renner vannet nordover fra Stillehavet til Atlanterhavet.

Vannets fingeravtrykk forteller hvor det kommer fra

Men hvordan kan havforskerne vite dette? Jo, fordi de faktisk kan se hvor vannet i havet kommer fra.

Ettersom det er lite turbulens i havet sammenlignet med for eksempel atmosfæren, endrer sjøvannets karakteristikker seg veldig sakte. Dette gjør at sjøvann har sitt eget «fingeravtrykk».

Hvis du tenker på havet som en kake med flere lag med vannskorpen på toppen og bunnvannet nederst, så har alle lagene sine egne særtrekk for saltinnhold og temperatur.

Når forskerne slipper en sonde ned i de ulike vannlagene, kan de bruke temperatur- og saltholdighetsmålingene til å lage et såkalt TS-diagram. Det viser sjøvannets «fingeravtrykk».

– De ulike lagene har egne karakteristikker eller fingeravtrykk, om du vil. Disse diagrammene bruker vi mye når vi studerer vannmasser – og det gjør også at vi kan kjenne igjen vannet og vite hvor det kommer fra, forklarer Lien.

Sånn kan et TS-diagram se ut. Dette er basert på data fra det nordøstlige Barentshavet i 2008. Oppe til venstre i diagrammet er havoverflaten, og jo lenger mot det nedre, høyre hjørnet vi kommer, jo tyngre er vannet. Denne figuren viser hva som skjer der de to atlantiske vannmassene og det kalde bunnvannet møtes. Her vil det atlantiske vannet fra Framstredet legge seg øverst, det kalde bunnvannet i midten mens det atlantiske vannet fra Barentshavet vil synke under de to andre.
Sånn kan et TS-diagram se ut. Dette er basert på data fra det nordøstlige Barentshavet i 2008. Oppe til venstre i diagrammet er havoverflaten, og jo lenger mot det nedre, høyre hjørnet vi kommer, jo tyngre er vannet. Denne figuren viser hva som skjer der de to atlantiske vannmassene og det kalde bunnvannet møtes. Her vil det atlantiske vannet fra Framstredet legge seg øverst, det kalde bunnvannet i midten mens det atlantiske vannet fra Barentshavet vil synke under de to andre.

Dypvannet lages få steder

Én viktig ting som skiller Atlanterhavet og Stillehavet fra Det indiske hav, er dypvannet. Nærmere bestemt produksjonen av dypvann.

– I Det indiske hav har du ingen steder som produserer vann som er tungt nok til at det vil synke til bunns, sier Lien.

Alt dypvann i verden blir nemlig produsert langt nord og langt sør på kloden, altså i Arktis og Antarktis. I nord er Barentshavet, Grønlandshavet og Labradorhavet kjerneområder for dypvannsdannelse, mens i sør blir det produsert dypvann i Rosshavet og Weddelhavet.

Kort fortalt skjer det på denne måten: Varmt og salt vann kommer nordover med Golfstrømmen. Når vannet blir kaldere på nordligere breddegrader, blir det tyngre.

Enda lenger nord får vannet enda mer salt når det dannes sjøis på overflaten. Vannet blir da så tungt at det synker helt ned til bunnen. I sør dannes det tyngste vannet gjennom fryseprosesser som skjer i møtet mellom sjøvann og is fra de store isbremmene i Antarktis.

Oseanograf Vidar Lien ved sørspissen av Bjørnøya.
Oseanograf Vidar Lien ved sørspissen av Bjørnøya.

Kan ta tusenvis av år

Så begynner dypvannet en lang, lang reise gjennom alle verdenshavene.

– Det er ganske små områder som står for all produksjon av dyphav på kloden. Uansett hvor du reiser på jorden og dykker ned til bunnen, vil du finne vann som er dannet på et av de stedene, sier Lien.

– Men utskiftingen av dypvannet er en prosess som går sakte. Vi snakker om hundrevis til tusenvis av år, legger han til.

Sagt på en annen måte: Dypvannet som kommer til overflaten på den andre siden av jordkloden i dag, kan ha blitt dannet i vikingtiden for over 1.000 år siden.

Powered by Labrador CMS