"Å, se pappa, der er en stakkar som ikke har hus!" ropte Dyveke.

Christian og pappa så i den retningen søsteren pekte.

"Ja se, den er jo helt naken!" sa Christian overrasket, "den må ha vokst ut av sneglehuset sitt!".

Dyveke og Christian hang over ripa i framskotten på nordlandsbåten, én på hver side, da båten gled inn på grunna, over den lyse sandbunnen. Her var det mye spennende å se! Småmort som pilte av gårde, vakre glassmaneter med regnbue-skimrende striper og nifse krabber med klør. Alt i en eventyrverden av brun tang, tare og lysegrønn sjøsalat.

Og så mange eremittkreps! Ungene visste godt hva dét var. Små livlige kreps som bor i tomme sneglehus. I år var det uvanlig mange av dem, og ungene fulgte med der de flyktet unna båten.

"Bare den ikke blir spist av en stor fisk!" sa Dyveke med bekymring i stemmen.

"Jeg kan fange den!" sa storebroren og grep håven som alltid var med i båten.

"Ja!", sa Dyveke lettet og sendte broren et takknemlig blikk, "så kan vi finne et hus til den!"

Christian stakk håven ned i sjøen og greide å fange både den husløse stakkaren og tre andre små eremittkreps som var så heldige at de hadde hus.

Dyveke smilte fra øre til øre. Hun fylte øsekaret med sjøvann og hjalp Christian med å få fangsten oppi; øsekaret fikk være oppholdsrom til de kom på land. De tre "huseierne" hadde trukket seg godt inn i sine respektive boliger, mens deres mindre heldige kamerat virret forskrekket omkring.

Familien var på vei til Færøyvalen for å bade. Været var varmt og godt, og roturen rundt oddene var fort unnagjort. Så snart de hadde fortøyd båten, tok ungene øsekaret med og løp bort på stranda for å lage demning.

Sjøen hadde falt ganske mye, og her og der rant små bekker av sjøvann nedover stranda. Ungene hadde ofte moret seg med å demme opp slike bekker. På kort tid hadde de en fin liten dam, og så snart vannet hadde klarnet ble innbyggerne i øsekaret sluppet nedi.

"Nå må vi skynde oss å finne sneglehus!" sa Dyveke, og sammen løp de lenger opp på stranda for å lete.

Å finne sneglehus var så visst ikke vanskelig. Sjøen hadde skyllet i land tusenvis av dem, i alle fasonger, farger og størrelser. Ungene tok med seg så mange de greide å bære og skyndte seg tilbake til dammen.

Christian slapp et fint og passende stort sneglehus ned til den husløse. Den rygget inn i huset for å prøve det, men slengte det fra seg med det samme! Dyveke ga den det fineste sneglehuset hun hadde funnet, men det samme skjedde. Merkelig! Eremittkrepsen prøvde alle sneglehusene i tur og orden, men ville ikke ha noen av dem.

Ungene ble både forundret og litt ergerlige. Hadde de ikke reddet den fra den visse død? Og hadde de ikke skaffet den et utall flotte sneglehus, finere enn dem de andre hadde? Og så var ingen av dem bra nok!

Da var det at pappa fikk en idé.

Han fortalte ungene om hvordan trær ofte vrir seg mens de vokser. De kan vokse i spiral, akkurat slik sneglehus gjør. Noen trær vrir seg til venstre, mens andre vrir seg til høyre eller vokser helt rett.

"Tenk om det er slik i snegleverden", sa pappa, "at de fleste sneglehusene vrir seg den ene veien mens noen veldig få vrir seg motsatt? Tenk om denne eremittkrepsen var så uheldig at det første sneglehuset den fant, var et sjeldent hus var vridd den gale veien? Så har halen dens blitt formet slik at den ikke passer i de andre sneglehusene?"

Sammen studerte vi sneglehusene, både de som de andre krepsene bodde i og de som ungene hadde samlet. "De er vridd samme vei, alle sammen!" konstaterte Christian.

Ingen behøvde si mer; nå visste de hva de hadde å gjøre. Og denne gangen var også de voksne med på letingen. De måtte finne et sjeldent sneglehus med inngangen vendt den andre veien.

Det tok tid, men etter en lang stund hørtes Dyvekes triumferende stemme: "Hurra, hurra! Jeg har funnet et!!"

De andre måtte se det for å tro at det virkelig var sant, og stimlet sammen om henne. Ja så sannelig, dette sneglehuset var vridd motsatt av alle de andre!

De skyndte oss ned til dammen. Dyveke slapp sneglehuset ned til deres lille husløse venn. Og miraklet skjedde! Eremittkrepsen jumpet oppi, tredde seg inn og vandret lykkelig av gårde med nytt hus på ryggen.