Hovedbudskapet i Science-artikkelen “Impacts of biodiversity loss on Ocean Ecosystem Services” er at i økosystemer der artsmangfoldet er blitt redusert, er også enkeltartenes motstandsevne lavere.

Artikkelen til Boris Worm og hans medforfattere er god og balansert. Den har vært gjennom fagfellevurdering og er blitt publisert i et av verdens mest prestisjetunge vitenskaplige tidskrifter. Den består riktignok av en meta-analyse (der man trekker generelle konklusjoner fra datamateriale og forskning fra flere enkeltstående systemer), hvilket også fremheves av forfatterne.

Overfiske truer gjenværende arter

Som sagt over, konkluderer forskerne med at overfiske og rovdrift forsterker trusselen mot de gjenværende enkeltarter, deres motstandsevne reduseres - hvilket ikke er godt nytt.

Med motstandsevne (engelsk “resilience”) menes i denne sammenhengen evnen til å bygge opp bestanden av en nedfisket art.

I artikkelen presenteres en graf som viser en nedadgående trend i bestandene verden over. Den viser med andre ord at antallet nedfiskede bestander øker. Mot slutten av artikkelen nevnes det i et parentes at dersom denne trenden fremskrives, treffer kurven x-aksen i 2048 - hvilket i så fall ville bety at 100 prosent av verdens fiskerier ville være nedfisket.

Dette ble fanget opp av media over hele verden, og ble nokså ensidig presentert, også her hjemme.

“Overforenklet dommedagsprofeti”

På Havforskningsinstituttet (HI) sine hjemmesider ble det 13.11.06 publisert en artikkel med tittelen Overforenklet dommedagsprofeti, der forfatteren, med sitater fra forskningsdirektør Ole Arve Misund, forsøker å vingeklippe sine forskerkolleger; forfatterne bak Science-artikkelen.

Det var riktig av Havforskningsinstituttet å kommentere på at medienes oppslag baserte seg kun på en parentes i originalartikkelen, det er en viktig del av HIs rolle som kunnskapsforvalter og -formidler.

Men i dette tilfellet burde HI forklart oss hvorfor medias fokus var svært ubalansert og kun basert på en parentes. HI hadde her sjansen til å utdype budskapet; den alvorlige, men interessante, sammenhengen mellom nedgang i artsmangfoldet og nedfiskete bestanders manglende gjenoppbygging.

HI hadde muligheten til å fremstå som en seriøs forskningsinstitusjon og forklare hvilket budskap forskerne egentlig kom med. Muligheten skulle vært benyttet til å vise behovet for at forvaltningen må følge føre-var-prinsippet og at beste tilgjengelig kunnskap (forskningens kvoteanbefalinger) må bli fulgt for å unngå kollaps i fiskerier.

Hva er kollaps?

Istedet biter HI hodet av forskerkolleger, og på mange måter seg selv.

HIs Ole Arve Misund angriper forfatternes definisjon av en kollapsede bestander, som en situasjon der en har igjen bare ti prosent av tidligere maksimalt uttak gjennom fangst.

Forskere står alltid fritt til å lage definisjoner eller kategorier når data skal analyseres. Det er en integrert del av analysen. Her later det til at Misund blander sammen kollapsbegrepet med begrepet biologisk utryddet. Det er riktig at en art ikke er utryddet (biologisk) selv om det ikke lenger lønner seg for en fiskeriflåte å sette til havs for drive fiske på bestanden (økonomisk utryddet).

Men det siste er vel så nær fiskerikollaps som vi kan komme?

Silde- og makrell-kollaps

Silda (Norsk vårgytende sild), som Misund nevner så stolt, kom tilbake. Men det tok nesten 30 år. Den ble sannsynligvis reddet fordi en enkelt forsker ved HI, Johannes Hamre, satte foten ned i tide og fikk reddet et par stimer.

En “glemt” fiskerikollaps i våre farvann er historien om Nordsjømakrellen. Fra en gytebestand beregnet til nesten tre millioner tonn på midten av 1960-tallet ble den på få år fisket ned til en gytebestand beregnet til 200 000 tonn i 1971. Den siste gode årsklassen (1969) gav en god gytebestand i 1972 (beregnet til 1.4 millioner tonn) men så var det slutt.

Den samme ringnotflåten som knekte silda kastet seg altså over makrellen og gjorde det samme med den. Fra 2002 til 2005 er gytebestanden av Nordsjømakrell fremdeles beregnet til cirka 200 000 tonn.

Nordsjømakrellen kom aldri tilbake.

Foreløpig viser torsken i Vest-Atlanteren, som i mange århundre var grunnlaget for verdens største fiskeri, ingen tegn til å komme tilbake, 14 år etter at fiskeriet kollapset utenfor New Foundland i 1992.

Føre-var-prinsippet

Videre beskylder Misund sine internasjonalt meritterte forskerkolleger for ikke å ta hensyn til de naturlige svingningene. Dette fremstår som en ganske frimodig påstand ettersom det er nettopp det motsatte som er tilfelle. Forskerteamet tar hensyn til de naturlige svingningene gjennom å presentere et budskap om forvaltning etter føre-var-prinsippet. Det er stort sett bare på denne måten man virkelig kan ta hensyn til de store og uforutsigbare svingningene som karakteriserer marine bestander. Dette er noe alle fiskeriforskere vet.

Til slutt tar også Misund føre-var-begrepet i bruk. Han omtaler eget arbeid og de siste ti års forvaltning. Om denne kan sies å ha vært i tråd med føre-var-prinsippet bør nok diskuteres når en ser tilbake på et tiår med kollaps i fisket etter artene tobis og øyepål, altså kollaps i to store fiskerier i norsk og internasjonal sammenheng.

Nylig kom også en rekke arter som kysttorsk, skagerraktorsk, nordsjøtorsk, kveite, blålange, uer, snabeluer, hummer, tobis, øyepål, ål og pigghå på rødlisten for truede arter.

Vi kan nevne kvotene som for få uker siden ble gitt på norsk-arktisk torsk, en kvote som oversteg de vitenskapelige anbefalinger med over 100 000 tonn.

Burde ikke Misund istedet vise til fiskeriforhandlingene i sammenheng med Science-artikkelen og bruke muligheten til å forklare hvorfor de vitenskapelige anbefalingene må følges?

Propagandaretorikk

Misunds uttalelser i artikkelen kan minne om propagandaretorikk, og fremstår som et desperat forsøk på å sette en “motstander” i dårlig lys. Neppe en god måte å kritisere sine fagfeller på. HI har en stor stab av dyktige forskere av internasjonalt kaliber. Man kan spørre seg hva disse mener om direktørens uttalelser.

Overforenklingen var det HI som gav oss, med null i stil og form. Det er grunn til å forvente at Havforskningsinstituttet legger ut en beklagelse på sine hjemmesider. Hvis dette ikke gjøres må vi vurdere dette som HIs gjeldende vitenskapelige syn på artikkelen i Science, og at instituttet sørger for å få trykket dette i Science.

Istedenfor å hurtig tabloidisere et motangrep på et svært gjennomarbeidet forskningsprosjekt, har HI et ansvar for å vurdere artikkelen nøye og komme med faglig kritikk i internasjonale forskningsfora. Noe annet kan man ikke forvente av en seriøs forskningsinstitusjon.

Referanser: HIs artikkel.

Artikkelen i Science: Worm et al. Science 2006, vol 314, side 787-790.