Her lekker Barentshavet som ei sil

Gass lekker fra havbunnen i Barentshavet. Nye undersøkelser viser opptil 200 meter høye søyler av gassbobler flere steder. Gassen er hovedsaklig metan, men også etan og propan siver ut fra bunnen.

Publisert

Havbunnen i Barentshavet lekker stedvis som en sil.

Dette påviser NGU-forskere i en ny vitenskapelig publikasjon i tidsskriftet Earth and Planetary Science Letters viser. Arbeidet er gjort i samarbeid med kolleger fra Lundin Petroleum og Forsvarets forskningsinstitutt.

Området som er undersøkt ligger i nærheten av de nylig påviste oljefeltene Skrugard og Havis.

Forsvarets fartøy HU Sverdrup II, som er utstyrt med avansert utstyr for å kartlegge både vannmassene og havbunnen, er brukt for å skanne etter gass, og kartlegge dybdeforholdene med multistråle-ekkolodd.

16 gassøyler ble observert innenfor et område på 2 700 km2.

Metan, etan og propan

Gasslekkasjene ser ut til å ligge langs store forkastninger, og forskerne mener at gassøylene kan være knyttet til oppsiving av gass fra dypet, langs lagflater og åpne forkastninger og sprekker.

Studier av seismiske data viser at såkalte ”bunnsimulerende reflektorer” og gassanomalier opptrer flere steder. Dybden på reflektorene indikerer at metangass dominerer, men at det også må være etan og propan til stede.

- Kombinasjonen av isbre-erosjon i hele Barentshavet, oppløft og åpning av eksisterende forkastninger, og dannelse av nye, har medvirket til at gassen nå lekker til havbunnen og videre opp i havet og atmosfæren, sier forsker Shyam Chand ved NGU.

Aktive ved siste istid

I tillegg finnes store områder med såkalte ”pockmarks”, som er grunne groper i havbunnen som vanligvis tolkes til å være forårsaket av utsivende gass eller væske.

Slike groper finnes bare hvor havbunnen består av finkornede sedimenter – mudder og leire. Det er ikke funnet aktive gasslekkasjer i disse områdene.

Studier med ultrahøyoppløselig seismikk fra undervannsfarkosten HUGIN, som sveipet 6-10 meter over havbunnen, indikerer at disse gropene hovedsakelig var aktive etter slutten av forrige istid.

Modellering viser at stabilitetssonen for gasshydrater er redusert fra 600 meter for 18 000-20 000 år siden til omtrent null i dag i dette området. Disse endringene i stabilitetsforholdene kan forklare hvorfor det skjedde en massiv utgassing med dannelse av opptil 150 gassgroper per kvadratkilometer.

Nyttig for oljeindustrien

Oljeselskapet Lundin har finansiert størstedelen av de nye undersøkelsene, og bidratt med 2D- og 3D-seismiske data fra egne innsamlinger. Selskapet har satset mye på grunne undersøkelser i Barentshavet, og disse undersøkelsene er en del av programmet Shallow gas and the environment, som har fokus på grunn geologi og miljø.

- Disse resultatene gir oss viktig informasjon om petroleumssystemene i de øverste 1000 meterne av havbunnen. I tillegg gir det viktig miljøinformasjon som er relevant hvis det kommer til utbygging, sier geolog Harald Brunstad fra Lundin.

Aktuelt i klimasammenheng

Klimagassen metan utgjør trolig størstedelen av gassen som lekker ut på havbunnen. Dette er en av de viktigste klimagassene som bidrar til global oppvarming. I de siste tiårene har det vært økende interesse for rollen slike gassutslipp spiller i det globale klimagassregnskapet.

- Norge burde satse mer på å få kunnskap om naturlige gasslekkasjer. Vi vet lite om omfanget av slike prosesser, og enda mindre om hva som kan skje i fremtiden hvis havvannet i Barentshavet varmes opp, sier forsker Terje Thorsnes.

Han leder prosjektet Neotectonics and Fluid Flow Processes in the Southwestern Barents Sea – Phase II ved NGU.