Gruvedrift produserer store mengder knust bergart etter at malmen er separert i fra. Deponering av dette slammet kan være et problem. Slammet fra Titania ble inntil 1993 deponert i havet - i Jøssingfjorden og ut i Dyngajupet.

Mot alle faglige råd ble det bestemt at slammet skulle lagres på land og det har nå bygget seg opp et stor land-deponi som vokser med 2 millioner tonn i året. Press fra miljøorganisasjonene Natur og Ungdom og Bellona var trolig hovedårsaken til at politikere bestemte at slammet skulle lagres på land.

Deponiet på land har skapt store miljøproblemer som bare vil vokse i årene fremover, selv om man skulle stoppe deponeringer. Nyere undersøkelser viser at lagringen i sjøen ikke har forårsaket påviselige skader og at en normal fauna ble etablert på sjøbunnet der slammet tidligere ble deponert.

Kvakksalvere for syk natur

Menneskelig aktivitet på jorden er så omfattende at det ikke er til å unngå at vi påvirker viktige prosesser i naturen. Påvirkningen omfatter mange typer av forurensninger og inngrep i naturen. Det er klart at vi også påvirker miljøet og påfører den forskjellige former for skade.

Miljøorganisasjonene fremstiller ofte naturen som syk på grunn av menneskelig aktivitet og det er i mange tilfeller riktig. Mens hvis naturen er syk, hvem skal stille den nøyaktige diagnosen og hvem skal forskrive en behandling?

På de fleste områder er det slik at mulighetene for helbredelse er størst når de fremste ekspertene har stilt diagnosen og forskrevet en behandling. Selv eksperter kan ta feil, men i det lange løp er prognosene da bedre enn om man går til kvakksalvere.

Fagkompetanse underkjennes

Når det gjelder inngrep i naturen er store deler av opinionen og politikere ikke så villige til å akseptere at naturvitenskapelig og teknologisk kompetanse bør danne grunnlaget for beslutninger om inngrep og reguleringer.

Dette danner det beste grunnlaget for å redusere skadene ved inngrep i naturen. Vi har imidlertid en svakt utviklet naturvitenskapelig kultur i Norge, og det er også en uvilje mot å gi ekspertene for mye makt.

Når politikere skal fatte vedtak om anlegg og utbygninger som berører miljøet, skal det skje på grunnlag av faglige rapporter fra konsulenter, tekniske etater og i en del tilfelle også fra forskere.

I tillegg kommer miljøorganisasjonene og ofte også mer lokale pressgrupper. Det bør være klare skiller mellom det faglige grunnlaget som ligger til grunn og de politiske vurderingene.

Det er problematisk at politikere ofte har sin private oppfatning eller overbevisning når det gjelder de faglige realitetene på områder hvor de ikke har noen kompetanse

Naturvernorganisasjonenes rolle

Naturvernorganisasjonene representerer i utgangspunktet et sunt utrykk for en slik bekymring, og det kan være nyttig med pådrivere som presser politikere og offentlig organer til å gjøre mer i forhold til våre miljøproblemer.

Særlig i den senere tid har vi imidlertid sett at miljøvernorganisasjonene også fremstår som faginstanser og uttaler seg med stor autoritet i kompliserte miljøspørsmål. Det er bra at særlig Bellona har knyttet til seg medarbeidere med en naturvitenskapelig bakgrunn, og de har utvilsomt bygget opp en betydelig faglig kompetanse på en del områder.

Dette gjør imidlertid ikke miljøorganisasjonene til faginstanser som kan gi objektive faglige vurderinger, og de bør ikke få legge premissene for hvordan vil løser miljøproblemene.

Forskere bundet opp

Hvis politikere fatter beslutninger etter press fra miljøvernorganisasjonene og går imot andre fagfolk og forskere, kan det gå riktig galt. Miljøvernorganisasjonene får stor plass i mediene fordi de utfolder et sterkt engasjement, har et enkelt budskap og er svært profesjonelle i forhold til presse og TV.

Forskere som arbeider i industri, forskningsinstitutter og statlig forvaltningsorganer kan i de fleste tilfelle ikke gi utrykk for sin personlige faglige vurdering. Kommunikasjonen skal skje gjennom ledelsen.

Mange forskere ved universitetene er også så sterkt bundet opp i forhold til oppdragsgivere og større forskningsprosjekter hvor det forventes en viss lojalitet til felles uttalelser.

Historien om Titania

På Bellonas 20 -årsdag ble saken om deponering av gruveavfall fra AS Titania trukket frem som en stor seier. Det kan derfor være grunn til å se nærmere på denne saken. Her dreier det seg om hvor man skal gjøre av store mengder slam fra gruvedrift.

Gruvedrift vil nødvendigvis representere alvorlige inngrep i naturen. Man kan bestemme at vi ikke skal ha slik virksomhet i Norge og overlate all slik virksomhet til fattige land som ikke stiller miljøkrav.

Gruvedrift var en av våre viktigste industrier frem til 1960-årene, men uttak av mineralske råstoffer og naturstein, sand og grus er en meget betydelig virksomhet i Norge nå.

Hvis vi imidlertid skal ha gruvedrift i Norge, må det stilles krav til utslipp i naturen. Løsningene på miljøproblemene må være basert på den beste faglige og teknologisk kompetanse og ikke på det som intuitivt og ideologisk synes best.

Gruvedriften gir slam

For å utvinne illmenitt (FeTiO3) må bergarten (noritt) knuses til under 0,5mm og det dannes derfor store menger slam som består av finkornet sand og silt.

Bergarten inneholder en god del magnetitt (Fe304) som separeres fra magnetisk, og illmenitten separeres fra uten bruk av kjemikalier fordi den er tyngre. Den mest finkornete fraksjonen separeres fra ved flotasjon hvor det brukes en flotasjonsveske basert på treolje, parafin og litt svovelsyre.

Slammet har derfor en sammensetning som er svært lik de bergartene som finnes i området, og det er ikke påvist noen toksiske effekter av de små mengdene med flotasjonsvæske som brukes.

Dypvannsdeponi

Slammet fra gruvedriften ble fra ca 1960 deponert i Jøssingfjorden, men da de grunne områdene begynte å fylles opp, søkte bedriften om tillatelse til å føre slammet ut på Dyngadjupet som er over 100 meter dypt.

De fikk tillatelse til dette av SFT i 1980, men miljøorganisasjonene Natur og Ungdom (avd Jæren), Norges Fiskarlag og 5 andre organisasjoner leverte inn en anke på vedtaket.

På tross av disse ankene ga Mijøverdepartementet bedriften lov til å dumpe 2.2 millioner tonn slam pr år ut i Dyngadjupet . Gruven (AS Titania) deponerte slam fra gruven i Jøssingfjorden fra 1984 til 1994. Utslipsledningene munnet ut på 113 meter dyp.

Demonstrasjoner

I 1983 kom der en rekke demonstrasjoner fra miljøvernorganisasjonene. Landstyret i Natur og Ungdom gikk i mot ulovlige aksjoner, men dette ble utført av lokallaget på Jæren. Da Green Peace sluttet seg til demonstrasjonene, fikk dette stor oppmerksomhet.

Det var stor strid om hvor langt slammet ville spres seg ut over det egentlige deponiet. Miljøkonsulenten (A/S Miljøplan) hevdet at slammet ikke ville spre seg ut over det planlagte deponiet, mens Havforskningsinstituttet hadde anslått at spredningen ville bli større.

Svarte sandkorn

I 1984 rapporterte fiskere om nedslamming av garn også utenfor Dyngadjupet. Dette ble også bekreftet av Havforskningsinstituttet i 1985.

Det ble påvist at reker hadde fått svarte sandkorn i gjellene og var derfor misfarget. De svarte sandkornene er ikke mer skadelige enn lyse kvartskorn som man normal finner i gjellene til reker, men fargen gjorde at de var vanskelige å selge.

Sterkt press

Det ble lagt et sterkt press fra miljøverorganisasjonene på miljøvernminister Rakel Surlien. Fredric Hauge og Geir Arne Bore fra Natur og Ungdom firte seg ned langs fasaden til Miljøverndepartementets kontorer. Dette resulterte umiddelbart i at det ble satt ned en arbeidsgruppe med embetsmenn fra berørte departementer som skulle se på Titaniasaken på nytt.

Natur og Ungdom forsøkte å fjerne A/S Miljøplan fra oppdraget som overvåker av deponeringen, og de gjennomførte aksjoner som skulle hindre deres arbeid. Embetsmanngruppen valgte da å la NIVA foreta nye sedimentundersøkelser.

Professorutvalg

Etter at NIVA hadde lagt fram sine resultater som avvek noe fra de til A/S Miljøplan, ble det på initiativ fra Titania opprettet et professorutvalg (fra Kungliga Tekniska högskolan og Universitetet i Oslo) med mandat å foreta en samlet vurdering av alt tilgjengelig materiale.

De konkluderte med at deponering i Dyngadjupet var forsvarlig og at rehabilitering av bunndyrelivet i deponiområdet ville skje innen 5-10 år.

Presset fra miljøvernorganisasjonene - Natur og Ungdom og nystartede Bellona - var nå så sterkt at embetsmanngruppen innstilte på at deponeringen i sjøen skulle slutte så snart som mulig.

Okkuperte miljøvernministerens kontor

I 1987 okkuperte aktivister fra det nystartede Bellona Sissel Rønbecks kontor og nektet å fjerne seg før hun gikk inn for å deponere avfallet på land. En rekke fagfolk uttalte seg til fordel for fortsatt deponering i sjøen og pekte på de uheldige konsekvensene av å lagre slammet på land. De virket som faglige argumenter veide lite i forhold presset fra miljøorganisasjonene.

I 1990 bestemt regjeringen Syse med miljøvernminister Kristin Hille Valle at slammet fra As Titania skulle deponeres på land. Dette ble gjennomført fra 1994. Løsningen virket vel også rimelig på politikere ut i fra at forurensinger i havet skulle være det farligste.

Landdeponering

Slammet blir nå pumpet opp i et stort basseng i fjellet nær gruven og hvert år produseres 2 mill tonn slam som gir gjør at et areal på over 1 km2 vokser i høyden med omkring 2 meter hvert år.

Det er bygget en demning som nå er 60-70 m høy og som snart må økes til 100 m for at det skal bli plass til alt slammet. Det meste av overflaten er tørr, og vind fører til støvskyer av fin sand (sandflukt) som har blitt sjenerende på for bebyggelsen flere kilometer unna.

Regnvann løser opp metaller

Det som er lagret på land vil bli gjennomstrømmet av regnvann og grunnvann som er oksygenholdig og undermettet i forhold til nesten alle mineraler. Regnvannet vil derfor hele tiden løse opp mineraler i deponiet.

Demningen fører til at vannet står under et høye trykk som snart kan bli nesten hundre meter vanntrykk. I tillegg representerer det et stort og stygt inngrep i naturen, og det har blitt problemet med slammet blåser av til plage for omgivelsene.

Regnvann siver igjennom deponiet og luter langsomt ut metaller fra sanden. Det er nå påvist nikkelforurensning i mindre innsjøer nedenfor demningen. Den utlutningen vil fortsette i mange tusen år så lenge deponiet eksisterer.

Slammet inneholder ikke spesielt store konsentrasjoner av metaller, men det inneholder 300 ppm (0,03%) nikkel, 160 ppm kobber og bare 0.1 % svovel. Men fordi det er så store mengder slam som blir gjennomstrømmet, kan allikevel store mengder bli utlutet.

Forurensing over tid

Etter SFT standard er sedimentet markert forurenset med hensyn til nikkel og moderat forurenset med kobber. Innholdet av jern er 12% og dette vil over tid bli oksidert slik at vi vil få store mengder med røde jernutfellinger.

Alt slammet som nå er deponert på land vil nesten i all fremtid bli gjennomstrømmet av grunnvann og løse opp mineraler og de kjemikaliene som er brukt ved separasjonen av malmen.

De skadelige tungmetallene nikkel, kobber og kobalt finnes i sulfidmineraler og disse løses lett i oksygenrikt vann. Det er heldigvis i dette tilfelle ikke så høy innhold av sulfidmineraler, men fordi det er så store volumer som gjennomstrømmes vil det likevel bli betydelige mengder utlekking.

Det har i flere år vært problemer med nikkelavrenning, og senest i fjor (2006) ble konsesjonsgrensen for utslipp av nikkel til Jøssingfjord overskredet.

Slammet inneholder 01.% svovel, men også betydelige menger nikkel (0.03%) og dette er i følge SFT en alvorlig (klasse 3) forurensning . Det innholder også relativt mye kobber (0,016%). Slammet innholder også 12% jernoksid som på lengre sikt vil bli oksidert og farge hele området rødt med tykke belegg av jernoksid.

Resultatene av marin deponering.

Det er klart at deponering av slam i sjøen vil forårsake ulemper på grunn av spreding av slam og fordi bunnforholdene blir forandret. Rekene får prikker av svarte sandkorn istedenfor lyse kvartkorn, men dette er mest kosmetisk. Den svarte sanden er ikke giftig eller farlig på noen måte.

Fordelen ved marin deponering er at mineralene er mer stabile i sjøvann enn ferskvann slik at det skjer mindre oppløsning.

Undersøkelser utført i de siste årene av Det Norske Veritas viser at faunaen har kommet tilbake i de områdene hvor det var deponering før 1994 og det er ikke påvist andre skadevirkninger.

Slam i havet løses ikke opp

Det er viktig å forstå at slammet som er deponert i havet blir ikke gjennomstrømmet av sjøvann fordi det ikke er noen trykkgradient i vannet under havbunnen.

Det er bare de øverste få cm som har kontakt med havvannet og uvekslingen med havvannet skjer vesentlig ved diffusjon. Bare noen få cm under havbunnen er vannet reduserende, og dette gjør at en rekke mineraler er mer stabile og metallene (f.eks Ni, Cu, Zn, Cd, Co) er langt mindre løselige der enn i oksygenholding vann.

Heller ikke kjemikaliene som er tilsatt ved mineralseparasjonen vil reagere med vannet og strømme ut av depotet.

Mens skade ved marin deponering raskt vil bli redusert eller bli helt borte, vil et depot av slam på land alltid være der og være et miljøproblem i uoverskuelig fremtid.

Misfarging av reker

Det har vært utført miljøundersøkelser av havbunnen i Jøssingfjorden der det var utslipp av slam fra 1984 til 1993. I en rapport fra 2004 konstaterer Det Norske Veritas at området nå er karakterisert av sunne forhold med høy artsrikdom.

En av hovedinnvendingene ved deponeringen var misfarging av reker på grunn av at mange av sandkronene som finnes på rekene var av sorte mineraler istedenfor lyse kvartskorn som vi er vant til.

Undersøkelsen viser imidlertid at misfarging av reker nå ikke er et stort problem, og at det også finnes i andre områder, for eksempel på Hvaler.

Ideologi framfor ekspertise

Titania-saken er et godt eksempel på at ikke bare miljøorganisasjonene, men også embetsmenn og politikere fatter beslutninger på et ideologisk grunnlag.

Innvendinger fra faglige eksperter tillegges liten vekt. Det er nødvendig å kunne noe kjemi, mineralogi og biologi for å forstå dette problemet.

Når det etter fra press fra miljøorganisasjonene fattes vedtak som ignorerer faglige råd kan resultatet bli ganske katastrofalt, slik som ved Titania Gruver.

Selv miljøorganisasjoner som Bellona har knyttet til seg en del faglig ekspertise, kan de ikke fremstå som sakkyndige faglige organer som skal styre vår miljøpolitikk.

Da kan det gå riktig galt som i denne saken med AS Titania.