Hvordan skal vi få til å lage så mange? Og hvordan skal vi sørge for at de når frem til hele verdens befolkning?

30 vaksiner mot covid-19 blir testet på mennesker i disse dager, ifølge et notat fra WHO. Men ingen vet hvilke – om noen − kommer til å være gode og trygge nok til at de blir godkjent.

Det gjør ikke saken noe lettere at de ulike vaksinene blir produsert på helt forskjellige måter.

Noen lages av selve koronaviruset, mens andre bruker forskjellige typer genteknologi til å lage vaksinen.

Så hva slags produksjonslokaler, kjemikalier og utstyr som trengs for å lage en covid-19 vaksine, avhenger helt av hvilken som skal lages.

Høye krav til sikkerhet

Det er seks vaksiner som allerede testes på tusenvis av mennesker. Tre av disse vaksinene er laget av selve koronaviruset.

Alle tre har blitt utviklet av kinesiske forskere og legemiddelfirmaer, ifølge oversikten fra WHO.

Dette er den klassiske tanken bak å lage vaksine. Altså å inaktivere sykdomsviruset med for eksempel kjemikalier eller koking. Og bruke de ødelagte virusene i vaksinen.

Men metoden har noen egne utfordringer.

− Noe av problemet med inaktive virus er at det er vanskelig å lage dem i full skala fordi det kreves at du har høysikkerhetslaboratorier for produksjonen, sier Stig Tollefsen til forskning.no. Han er Head of Strategic Science i vaksinekoallisjonen CEPI.

For når et laboratorium skal produsere enorme mengder av det viruset hele verden prøver å bekjempe, så sier det seg selv at sikkerheten blir enormt viktig.

Dyrker koronavirus i menneskeceller

Det er heller ikke rett frem å masseprodusere et nytt virus.

Alle virus som skal brukes i vaksiner, må nemlig dyrkes inni levende celler.

Bare da vil de lage nye kopier av seg selv.

− De som produserer influensavaksiner dyrker virus i hønseegg, forklarer Tor Kristian Andersen. Han forsker på vaksiner ved Oslo universitetssykehus.

Men det fungerer ikke for koronaviruset.

− For å lage vaksiner av koronaviruset må de lage cellelinjer som de kan dyrke viruset i. Da tar de celler som er i laboratoriet, men som egentlig er menneskeceller, og bruker de til å produsere virus, forklarer Andersen.

Hvis produsentene finner de rette cellene, blir en stor del av jobben å holde dem i live.

− Cellene blir dyrket i noen slags reaktorer, som er som skap som holder 37 grader, har regulert fuktighet og CO2-nivå, slik at det ligner på hvordan det er inni menneskekroppen. Og der dyrker de celler med virus inni sterile flasker, sier Andersen.

Søknader fra hele verden

Kina bygger nye fabrikker for å klare å produsere nok doser, ifølge OUS-forskeren.

Om det det kommer til å skje andre steder i verden, vil tiden vise.

Men kanskje det ikke trengs nye lokaler. Stig Tollefsen sitter for tiden med en bunke søknader fra selskaper over hele verden som spør om pengestøtte fra CEPI for å produsere en covid-19-vaksine.

− Det er ganske mye kapasitet der ute. Jeg sitter og leser søknader nå, og mange selskaper skriver at de har lokaler de kan ta i bruk, men kanskje mangler utstyr og reagenser, sier Tollefsen.

Reagenser er stoffer som brukes i kjemiske reaksjoner.

Den norskledede koalisjonen CEPI prøver å få fart på vaksineproduksjonen i verden.

Det gjør de blant annet ved å ta den økonomiske risikoen som de fleste legemiddelfirmaer ikke kan ta, ifølge Tollefsen.

Nemlig å bygge opp produksjonsfasiliteter før de vet om vaksinen de vil produsere, blir godkjent eller ikke.

Kan produsere ved lavere sikkerhetsnivå

De genteknologiske vaksinene er i teorien enklere å lage, siden de ikke er avhengig av å dyrke selve koronaviruset.

− De genetiske vaksinene kan lages på lavere sikkerhetsnivå, bekrefter Tollefsen.

De tre siste vaksinene som har kommet til fase tre av uttestingen, bruker denne teknologien, ifølge WHO.

Disse vaksinene inneholder som regel oppskriften på piggeproteinet som finnes på utsiden av koronaviruset.

Enten i form av DNA eller det litt mer skjøre stoffet RNA.

Oxford-vaksinen som Norge skal ha sikret seg gjennom EU, er en såkalt DNA-vaksine.

Nærmere bestemt er den et ufarliggjort forkjølelsesvirus. Og inni viruset er det DNA som koder for piggeproteinet til koronaviruset. Du kan lese mer om hvordan denne vaksinen lages i denne saken på forskning.no.

Genteknologi forenkler produksjonen

For å oppskalere produksjonen av denne DNA-vaksinen må altså selskapene dyrke dette forkjølelsesviruset – kalt adenovirus − istedenfor selve koronaviruset. Det er en fordel for produsentene.

− Det å dyrke adenovirus er godt kjent og det vet man at man får til, sier Andersen.

Og enda enklere er det i teorien å lage RNA-vaksiner.

− RNA er overraskende enkelt å produsere i laboratoriet, sier OUS-forskeren.

Alle ingrediensene som trengs for å lage dette stoffet, blir nemlig allerede produsert i store mengder av flere bioteknologiselskaper.

De to siste vaksinene som har nådd fase tre av uttestingen er slike RNA-vaksiner. Den ene har blitt utviklet av amerikanske Moderna og NIAID og den andre er et samarbeid mellom amerikanske Pfizer, tyske BioNTech og kinesiske Fosun Pharma.

Fettkapsler istedenfor virus

En annen fordel med RNA-vaksiner er at de ikke inneholder virus i det hele tatt.

Istedenfor at RNA-koden er pakket inn i et virus, blir den nemlig pakket inn i en slags kapsel av fett. Denne lipidkapselen fungerer litt som en såpeboble.

− For at RNA-et skal kapsles inn, blandes det ganske enkelt med en løsning som inneholder de lipidene som er best egnet til å lage små viruslignende kapsler, forteller Andersen.

Det betyr også at selskapene som skal masseprodusere disse vaksinene slipper å bruke levende celler i produksjonen.

Samtidig betyr ikke dette at produksjonen av RNA-vaksiner er lett.

Når vaksinen sprøytes inn i kroppen vår, må lipidkapselen klare å smelte sammen med noen av cellene våre for å frigi RNA-koden. Slik at våre egne celler kan lage korona-piggeproteinet.

For å lage akkurat riktig sammensetning av lipider til at cellene våre skal ta opp disse kapslene, trengs det svært sofistikert teknologi, ifølge Andersen.

Satser på flere hester

Så hvilken av disse vaksineteknologiene kommer til å nå målstreken?

− Ordlyden blir ofte litt sånn at vi snakker om kappløpet og at det er en vinner. Men vi trenger så mange doser, og folk er så ulike, at hvis det blir mange vaksinekandidater som blir ferdig samtidig, så kan vi vil nok trenge dem, sier Andersen.

Det er Tollefsen enig i.

CEPI har allerede gitt pengestøtte til utviklingen av ni vaksinekandidater, hvorav sju har begynt å bli testet på mennesker.

− Det er litt som i hesteveddeløp at du gjerne vil satse på flere hester. I dette tilfellet, når vi satser såpass globalt, så bør man satse på flere. Da er det fint å ha flere under utprøvning for å se hvilke som fungerer best. Og heller skalere ned antallet på sikt når man vet hvilke vaksiner som gir best beskyttelse, sier Tollefsen.

Han trekker også frem at distribusjonen kan avgjøre hvilken vaksine de kan bruke, noen steder i verden. For eksempel hvis en vaksine er avhengig av å bli oppbevart kaldt, så er den ikke så aktuell å bruke i en del land.

Vaksinenasjonalisme skaper problemer

Men for at hele verden skal få nok vaksinedoser, er vi helt avhengig av at landene samarbeider.

− Vi ser jo at mange driver med vaksinenasjonalisme. Og det er forståelig hvis man vil vinne valg. Men på sikt vil det ikke hjelpe deg, hvis ikke du klarer å hjelpe alle, sier Tollefsen.

CEPI har inngått avtaler med alle de har gitt penger til om at de skal overføre vaksineteknologien sin til selskaper rundt om i verden som vil produsere vaksinen.

− En av kongstankene til CEPI er at når vi går inn med penger og støtter et prosjekt har de signert på at de skal bidra til global tilgang. Ved å ta imot pengene har de sagt ja til å være med å hjelpe til. Det blir en stor dugnadsprosess, sier Tollefsen.

De samme vaksinene skal altså bli produsert mange forskjellige steder.

Men selv om Norge har spyttet inn penger i både CEPI og vaksinesamarbeidet COVAX, for å sikre at hele verden får tilgang til en covid-19-vaksine, så sniker vi i køen ved å forhåndskjøpe doser via EU, ifølge NRK.

Kan gå utover annen vaksineproduksjon

Andersen peker også på at produksjonen av covid-19-vaksiner også kan gå utover folk i fattige land på en annen måte.

Mange av vaksinene baserer seg på at de som vaksinerer seg, skal ta to doser. Og siden dette er en pandemi, betyr det at hele verdens befolkning bør vaksineres.

− Det betyr at det totalt må produseres mellom 10−15 milliarder doser. Dette er om lag det dobbelte av den alminnelige produksjonskapasiteten som finnes globalt.

Og for å nå dette målet må altså selskapene enten bygge nye produksjonslokaler eller bruke eksisterende fasiliteter.

− Det siste alternativet bærer med seg en viss risiko for at andre vaksiner som brukes jevnlig slik som for meslinger, kusma, røde hunder og så videre, kan få redusert tilgjengelighet. Disse problemene kan i stor grad løses gjennom internasjonalt samarbeid og god logistikk, men dette blir en prioritering som må vurderes, sier Andersen.

23.11.2020: Saken er oppdatert med retting av nasjonalitet for selskapene Pfizer og Biontech.

Les også

Over 600 millioner kroner til kinesisk vaksinekandidat mot covid-19

KORONAVIRUSET

Her finner du alle sakene på forskning.no om koronaviruset SARS-CoV-2.