Kommentar: Stor, farlig og død

Tyrannosaurus' tipp tipp tipp hadde fjær! Kjøttetere blir store, farlige - og dør ut! Og den irske kjempehjorten overlevde mye lenger enn vi har trodd. Mye spennende paleontologi denne uken - men først må du lese dette:

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Maurice Wilkins døde denne uken.

Francis Crick døde i slutten av juli.

Dermed er to av de tre som beskrev DNA-molekylet borte i løpet av under tre måneder. Og det bare et år etter at de tre ble feiret verden over i anledning DNA-molekylets “50-årsdag”.

Wilkins var 87 år da han døde tirsdag, men var fremdeles aktiv ved King’s College i London, der han hadde jobbet siden 1946!

Wilkins er beskrevet som en nøktern mann som hatet glamour, pomp og prakt. Og kanskje også oppmerksomhet?

Det var i hvertfall påfallende at nesten all oppmerksomhet rundt DNA falt på Watson og Crick. På et vis var det naturlig: De to jobbet i team, og det var de som løste koden.

Men på den annen side: De gjorde det i samarbeid med Wilkins, og det var Wilkins som skaffet dem de dataene de trengte for å klare oppgaven.

Maurice Wilkins’ selvbiografi, “The Third Man of the Double Helix” kom i fjor. Samme år fikk denne for vanlige folk ukjente tredjemann i DNA-historien, noe av den oppmerksomhet han ikke fikk i årene siden Nobelprisen i 1962. Finnes det virkelig rettferdighet i verden?

Mer om Watson, Crick og Wilkins kan du lese om du følger lenkene til “Foregående artikkel” i høyremargen.

Vern hvithaien

"Stor, farlig og sårbar"
"Stor, farlig og sårbar"

I løpet av uka som kommer, vil antagelig hvithaien entre listene over truete dyrearter det er ulovlig å omsette kommersielt. Vågehvalen risikerer på sin side å bli vurdert som mindre truet. Det samme gjelder den afrikanske elefanten.

Særlig tre forhold truer verdens dyre- og plantearter. Den viktigste er habitatsødeleggelser, at vi mennesker ødelegger dyrenes og plantenes leveområder. De andre er forurensning og rovdrift på ressurser - les overfiske og ukontrollert jakt på truete arter.

CITES, Convention on international trade in endangered species of wild flora and fauna, ble grunnlagt i 1973 for å fjerne grunnlaget for den sistnevnte trusselen. De kaller det “ikke bærekraftig internasjonal handel”.

Representanter for de 166 tilsluttede CITES-landene møtes for tiden Bangkok, for å oppgradere handelsreglene.

I den anledning har Japan foreslått å nedgradere handelsforbudet vedrørende vågehval. Dette forslaget har vært oppe før, lagt fram den gang av Japan og Norge, men ble ikke vedtatt. Grunnen var at CITES ville ha regler i tråd med politikken i IWC, Den internasjonale hvalfangstkommisjonen.

"Lovlig vilt?"
"Lovlig vilt?"

Sjansene synes større denne gang, for at vågehvalen flyttes fra det såkalte Appendix 1 til Appendix 2. For dyr på førstnevnte liste gjelder regelen om at all handel er strengt forbudt. Cirka 600 dyr og 300 planter nyter godt av denne beskyttelsen. For de 4100 dyrene og 28 000 plantene på liste 2 finnes det åpninger for strengt kontrollert handel.

Hvordan det går med vågehvalen denne gang, får vi snart vite - kanskje kan vi snart servere noe mer enn litt snuskete forskningsavfall til søndagsmiddag?

Det kan gå samme vei med den afrikanske elefanten. Den har vært beskyttet av handelsforbud siden 1997, men økte populasjoner i Sør-Afrika synes nå å gi åpning for en viss omsetning.

CITES behandler også forslag om mange viktige fiskearter, den berømte hvithodete amerikanske ørnen, krokodiller, skilpadder, papegøyer - og en europeisk musling.

Tigeren trues fortsatt

Å befinne seg på CITES Appendix 1 er imidlertid på ingen måte noen forsikring. Det finnes nok av unnfalne myndigheter, snikskyttere og idioter som kjøper deres produkter - enten det er for å forbedre potensen eller fordi de tror på folkemedisinens eldgamle “visdom”.

Det har lenge vært en kjent sak at sistnevnte visdom, i Kina, er i ferd med å utrydde tigeren. Varene smugles inn fra India, via Nepal.

Smugling og handel med tiger- og leopardprodukter, ikke bare til medisin men også som luksusgjenstander - Hva med et tigerskinn for det eksklusive soverom? - , er nå i ferd med å komme helt ut av kontroll.

Årsaken er blant annet den raskt bedrete kinesiske økonomi.

For 100 år siden fantes det 100 000 tigere. I dag er det 5000, og halvparten av dem befinner seg i India. Enn så lenge.

Oljeleting dreper kjempeblekksprut

Undersjøiske seismiske undersøkelser og marine sonarer, for eksempel på ubåter, har blitt mistenkt for å være en av årsakene til at hval renner på land og strander der. Mistankene har allerede ført til at amerikanerne har innført restriksjoner på støy under vann.

Her i Norge har FFI, Forsvarets forskningsinstitutt forsket på problemet, i samarbeid med miljøvernorganisasjoner.

I Spania har man nå fått mistanke om at problemet er større enn antatt.

Normalt flyter det årlig i land én kjempeblekksprut langs de spanske strender. I to korte perioder de siste årene, i løpet av ti dager i 2001 og en uke i 2003, fløt det i land hele ni kjemper. I begge tilfelle drev geologer med undersjøiske seismiske undersøkelser like i nærheten, og fyrte av 200-decibel lavfrekvente lydpulser ned i havbunnen.

Alle de døde blekksprutene hadde ødelagte ører.

Nå kan man selvsagt innvende at ørene er noe av det som kan skades, dersom man beveger seg raskt fra store dyp og opp til havoverflaten, og at det derfor kan være at blekksprutdøden og geologenes aktivitet bare tilfeldigvis faller sammen i tid, men spanske biologer foretrekker en annen forklaring.

Lydbølgene blåser inn dyrenes ører. De mister orienteringsevnen, og ender til slutt i vannskorpen. Der oppe er vannet alt for varmt til at deres oksygenopptak kan fungere godt nok - og dermed kveles de.

Biologene frykter at det ble drept langt flere blekkspruter enn de som ble funnet.

Raskere enn lyset - og på billigsalg

Har du det travelt? Forskere har nå fått lyset til å gå fire ganger fortere - enn lyset?

Fysikerne har puslet med å få signaler til å bevege seg raskere enn lyset (altså de velkjente 300 millioner meter i sekundet) i et par tiår nå. Og de har klart det, mange ganger, men bare over noen få meter og alltid med kostbart og svært avansert utstyr.

New Scientist melder nå at et par amerikanske fysikere har slått alle farts- og distanserekorder. Ved hjelp av utstyr de mener burde være hyllevare på ethvert skolelaboratorium, fikk de en elektrisk puls til å tilbakelegge en distanse på 120 meter med en fart fire ganger raskere enn lysets,

Jeg skal ikke engang forsøke å forklare detaljene i teknologien, jeg skjønner ærlig talt ikke noe av det, men New Scientist antyder at løsningen ligger i at forskerne benyttet en hybridkabel bestående av metaller med ulike elektriske ledningsevner. Dette skal ha fått ulike elektriske pulser til å dytte hverandre av gårde - litt fortere enn svint, for å si det mildt.

De av leserne som nå blir forvirret, har grunn til det.

For bryter ikke dette med det vi tror vi vet om Einsteins spesielle relativitetsteori?

Nei, sier vitenskapen, og i får håpe den har rett. Selv om pulsens front beveger seg fire ganger raskere enn lyset, så gjelder det ikke for pulsens totale energi. Det finnes en presisering i sannheten om at intet kan bevege seg fortere enn lys i vakuum. Og det er at dette “noe” ikke kan inneholde informasjon. Påstanden kan altså refraseres i retning av “ingen informasjon kan bevege seg raskere enn lyset”.

Forskerne bak den nye fartsrekorden håper de kan få testet denne antagelsen ved hjelp av sitt nye forsøksoppsett.

Det finnes for øvrig ikke bare én presisering i relativitetsteorien (årets understatement?). En annen er at fartsgrensene gjelder for bevegelse gjennom rommet. Dette er forklaringen på at det i prinsippet ikke er noe i veien for at det et eller annet sted der ute i kosmos finnes galakser som beveger seg vekk fra oss mye raskere enn lyset.

De beveger seg nemlig ikke gjennom verdensrommet, de sitter fast i det, og beveger seg vekk fra oss fordi Universet utvider seg. Noe det har gjort siden Det store smellet. Og det er ingenting i relativitetsteorien som nekter rommet, eller romtiden å bevege seg så raskt det måtte ønske.

Konsekvensen av dette, er at det i prinsippet kan finnes fjerne regioner av Universet som vi aldri kan se eller noensinne vite noe om - selv om lyset derfra fyker av gårde i vår retning med 300 millioner meter i sekundet, beveger lyskilden seg vekk enda raskere.

Disse galaksene kunne like gjerne befunnet seg i et annet univers.

Langsom-mysteriet

Mens lyset speeder opp, beveger romsondene Pioner 10 og Pioner 11 seg hårfint langsommere enn beregnet. Og ingen vet hvorfor.

De to sondene er nå helt ved solsystemets yttergrense, men ligger altså noen hundre kilometer bak det skjemaet som ble satt opp før oppskyting i 1972 og 1973. Avviket ble oppdaget for mange år siden, i 1980, og fikk navnet Pioner-anomalien.

Det er foreslått flere forklaringer.

Blant de mer profane finner vi slike som går på at de opprinnelige dataene fra 1970-tallet er unøyaktige, eller at det kan ha hendt uventede og ukjente fysiske forandringer med sondene. Udetekterte lekkasjer, for eksempel.

En grundig gjennomgang av saken i 2002 avviste flere av disse forslagene, og dette ga nytt liv til spekulasjonene om at Pioner-anomalien skyldes at en hittil ukjent kraft, eller kanskje heller en ukjent detalj ved tyngdekraften - i så fall en detalj som gir en effekt cirka hundre millioner ganger svakere enn tyngdekraften på Jordas overflate - drar sondene tilbake til Sola.

To grupper fysikere er nå klare for å se nærmere på saken, enda en gang. Den ene gruppa søker penger for å gå flight-dataene fra 1970-årene etter i sømmene. Den andre gruppa er nok ute etter større penger: De ønsker å sende opp en egen romsonde for å studere fenomenet.

Liten taper, stor vinner, død?

Edvin Drinker Cope la merke til det allerede for mer enn 100 år siden: Følger du en arts utvikling, starter den som liten, vokser seg gradvis større - og forsvinner.

Trenden er ikke universell (den kan for eksempel ikke gjelde for dinosaurer, som var på sitt største i Jura - nesten hundre millioner år før de forsvant), men den gjelder i det minste for en del grupper pattedyr. Hesten er for eksempel minst ti ganger større enn dens forfedre var for 50 millioner år siden (men den er selvsagt ikke utdødd, enda).

I et forsøk på å forklare hvorfor det ofte er slik, foretok et par amerikanske forskere en studie av hundedyrene og deres førtidige slektinger.

Og ganske riktig: To grupper hundedyr er nå dødd ut. De eksisterte i cirka 30 millioner år, og i løpet av denne tiden økte de med opp til 600 prosent i størrelse - fra en sped, beskjeden begynnelse utviklet de seg til kjempestore hyperrovdyr som utelukkende levde av kjøtt, kjøtt og kjøtt.

Kan det ha vært denne Atkins-dietten som drepte dem, spør forskerne seg?

Det kan det ha vært - om ikke annet, så på en indirekte måte.

Grunnen til at rovdyr skal utvikle seg store og blodtørstige synes nokså åpenbar, i hvert fall i noen tilfelle: De sterkeste og raskeste nedlegger mest byttedyr, og kan konkurrere ut de som ikke blir riktig så store og farlige.

Men så kan det altså være at de til slutt vinner seg selv til døde.

Det kan finnes flere forklaringer:

1. Et av grepene for å vinne i et slikt kappløp, er å spesialisere seg, bli den aller beste og mest effektive dreperen. På veien mister den kanskje evnen til eller behovet for variert kosthold.

La oss si at de klimatiske forhold endrer seg, at bestandene av store byttedyr synker - og hvem står der da, uten biff og indrefilet?

2. Store dyr kan - fordi det finnes en begrenset mengde mat - ikke være så mange. Små dyr, som trenger mindre mat, kan være desto flere i flokken.

La oss nok en gang si at forholdene forandrer seg. Stort antall individer betyr stort genetisk mangfold. Det blir med små hunder som med fluer - det finnes alltids et par som klarer seg. Og kan utvikle seg videre.

Dagens hundedyr stammer fra en gruppe hunder av beskjeden størrelse.

Og har, ved å bli vår beste venn, antagelig sikret fremtiden en god stund framover. Og skulle vi dø ut, så kan de vel alltids?

Kjempehjorten overlevde - en stund

"Ikke noe å dra rundt på, kanskje."
"Ikke noe å dra rundt på, kanskje."

Inntil nylig trodde alle at mammuten døde ut for mellom 10 000 og 12 000 år siden (alle bortsett fra Bernard Heuvelmans da - se forrige ukes utgave av denne spalten - som i sin bok “On the tracks of unknown animals” refererer folk som så mammut i Sibir så sent som under Den første verdenskrig.)

Det vakte derfor ikke lite oppsikt, da man for få år siden fant bevis for at det hadde levd mammutarter på enkelte arktiske øyer så sent som for 3 500 år siden.

En annen kjendis fra istidens Europa var den irske kjempehjorten.

Den ble, som fortidens hunder, en gang i tiden mistenkt for å ha vokst seg for svær, og ble i enkelte biologibøker hengt ut som et eksempel på et dyr som utviklet seg til det absurde og til slutt døde av det.

Hjorten var to meter høy, - ikke så voldsomt, kanskje? - men med et gevir på 3,5 meter!

Historien ville ha det til at geviret ble så stort at dyret knapt kunne bevege seg, eller i det minste ikke klarte å unnslippe rovdyr. Tenk deg å sprinte gjennom skogen med noe sånt på tvers av fartsretningen?

Så ille var det neppe, i så fall ville det store geviret neppe ha rukket å utvikle seg, langt mindre være tilstede i hundretusener av år - men det kan ha vært medvirkende. Vi har flere eksempler på at såkalt seksuell seleksjon har frembragt fysiske trekk som i det minste virker litt uhensiktsmessige (se for eksempel denne artikkelen om seksuell seleksjon).

Hvorom allting er, dyret forsvant for mer enn 10 000 år siden, på grunn av is og kulde i følge mer moderne teorier.

Men nok en gang tok man feil.

Nye undersøkelser av gamle funn av kjempehjorten viser nå at den overlevde helt inntil for 7000 år siden. Altså nesten helt inn i historisk tid, til etter at mennesket temmet hesten!

Den irske kjempehjorten dukket opp for 400 000 år siden, og fantes over hele Eurasia, fra Irland i vest til Baikalsjøen i øst. Den gjorde sitt “last stand” i Uralfjellene, trengt ut av Europa av is og kulde - og kanskje det farligste rovdyret av dem alle, mennesket?

Hvilken av de to som ga arten nådestøtet, får vi neppe noen gang vite. Den slags konklusjoner er nemlig litt i overkant beheftet med politiske overtoner?

T. rex’ forfar hadde fjær

"Stor, farlig - og uten fjær. Men tipp tipp tippen, derimot..."
"Stor, farlig - og uten fjær. Men tipp tipp tippen, derimot..."

Et nydelig og oppsiktsvekkende funn fra Kina: Den hittil eldste kjente representant for familien tyrannosauoider hadde fjær!

Den 130 millioner år gamle Dilong paradoxus var bare på størrelse med en hund, og var dekket av protofjær. Disse var neppe brukt til å fly med, de ble antagelig utviklet fra reptilenes skjell, og hjalp dyret å holde varmen.

Forskerne har lenge visst at enkelte mindre dinosaurer var dekket av et slikt isolerende fjærlag. Men fjærene er så skjøre, at de sjelden lar seg fossilere. Dilong må ha blitt begravet raskt, og uten oksygen, for at fjærdraktene skulle bli bevart, sier de amerikanske forskerne bak funnet. De håper dette nå skal overbevise flere om at fjærene var utviklet i god tid før fuglene utviklet seg - som en sidegren til dinosaurene.

Senere, i løpet av drøyt 65 millioner år, utviklet det lille dyret seg blant annet til kjempen Tyrannosaurus rex. T. rex hadde neppe fjær. For et dyr av den størrelsen var problemet snarere å holde temperaturen nede, enn oppe. (Se for øvrig avsnittet om kjempehunder over. Da jeg sa at regelen for størrelse og utryddelse ikke stemte for dinosaurer, mente jeg for hele gruppen, ikke for enkelte arter.)

Powered by Labrador CMS