Eggende våpenkappløp i Afrika

På 40 år har eggene til en afrikansk gjøk og dens foretrukne barnevakt endret farge og mønster drastisk. De to artene forsøker nemlig å vinne et våpenkappløp der ungenes liv står på spill.

Priniaens forskjellige egg i den ytre ringen, gjøkveverens etterligninger i den indre. (Foto: Claire Spottiswoode)
Priniaens forskjellige egg i den ytre ringen, gjøkveverens etterligninger i den indre. (Foto: Claire Spottiswoode)

Gjøken er ikke bare en rakker til å få andre til å gjøre foreldrejobben for seg her på våre breddegrader.

Også i Afrika forsøker gjøkveveren, en egen gjøkart, å dumpe ungene sine på andre fugler. I Zambia er det foretrukne målet en fugl ved navn okerflankeprinia.

Naturlig nok er ikke priniaen spesielt interessert i å være fosterforeldre for de svære gjøkungene, og dermed har de to fugleartene låst seg i et våpenkappløp på savannen:

En ny studie viser at både priniaens og gjøkens egg har forandret farge og spraglemønster kraftig – og det bare på 40 år.

Strever etter likhet

For at gjøken skal lykkes i å bortadoptere eggene sine, er den avhengig av at egget er så likt adoptivmorens eget som mulig. Hvis gjøkegget skiller seg merkbart fra priniaens egg, risikerer gjøken at avkommet sparkes ut av redet og ender som omelett.

Gjøken er god til å få sine egg (kolonnen til høyre) til å ligne mest mulig på priniaens (til venstre). Men forskjellen mellom de fire variantene er stor, så de individuelle gjøkene har fortsatt dårlige odds for å lykkes. (Foto: Claire Spottiswoode)
Gjøken er god til å få sine egg (kolonnen til høyre) til å ligne mest mulig på priniaens (til venstre). Men forskjellen mellom de fire variantene er stor, så de individuelle gjøkene har fortsatt dårlige odds for å lykkes. (Foto: Claire Spottiswoode)

Okerflankepriniaens egg kan variere mye i farge fra hunn til hunn, og de har kompliserte flekker og spragler på skallet. Dermed er det i utgangspunktet en stor sjanse for at gjøkegget og priniaegget er en dårlig match.

Dette har gjøken skjønt, og over tid har den endret fargen på egget sitt slik at det skal ligne mer på priniaens egne egg.

Det har igjen drevet priniaen til å endre sine egg, slik at de igjen skal skille seg fra gjøkens nyfargede versjoner.

Og slik har runddansen gått, fra en eggefarge til den neste, og mot stadig mer kompliserte spraglemønster, i hvert fall i 40 år.

Et evolusjonært blunk

Spottiswoode og Stevens ble først klar over forandringene da de så at eggene de fant på i Zambias villmark var svært forskjellige fra fugleeggene som var blitt samlet inn 30 år tidligere, og som nå er utstilt på museum.

De brukte så datamodeller for å tallfeste forandringene i flekkmønster og farge hos de to arene gjennom årene. Og datamodellen, som også tok høyde for at fugler ser farger annerledes enn vi mennesker, bekreftet forskernes inntrykk.

– For 30 år siden la gjøkveveren primært rødlige egg, men nå legger den stort sett blå. Priniaene på sin side har forandret eggefargen igjen, og legger nå mer olivenfargede egg, sier Stevens i en pressemelding.

– Dette går fort. 40 år er bare et øyeblikk i evolusjonært perspektiv, påpeker han.

Claire Spottiswoode forteller til forskning.no at priniaen akkurat nå ser ut til å ligge en liten nebblengde foran gjøken i kappløpet:

– For øyeblikket ser priniaen ut til å ligge litt foran, fordi den har mer ekstreme variasjoner i farge og mønster enn gjøken. For eksempel har ikke gjøken - ennå - klart å etterligne den olivengrønne fargen som er blitt ganske vanlig blant priniaene, sier hun.

Naturlig seleksjon er nøkkelen

Forskerne understreker at slike evolusjonære kappløp må ikke forvirres med bevisst endring av eggene fra fuglenes side. Det er svært lite sannsynlig at priniadamene funderer nøye over fargedetaljer og mønstre før hun klemmer ut neste generasjon.

Nøkkelen er naturlig seleksjon:

På det tidspunktet i kappløpet der eggene til de to artene er likest, vil naturlig seleksjon nemlig vil favorisere hunner som legger egg med utradisjonelle farger.

De hunnene vil på nytt kunne kjenne igjen inntrengerens egg blant sine egne, og dermed sikre at flere av hennes egne unger lever opp. Det er en større sjanse for at nettopp disse ungene også legger egg med kreative farger, og dermed vil den nye fargen sakte, men sikkert få fotfeste og fortrenge tidligere sjateringer.

Gjøkungen til venstre er mye større enn priniaungen til høyre, og får den klekke vil den spise all maten moren kan skaffe. Dermed er det lite sannsynlig at priniaens egne unger overlever. (Foto: Claire Spottiswoode)
Gjøkungen til venstre er mye større enn priniaungen til høyre, og får den klekke vil den spise all maten moren kan skaffe. Dermed er det lite sannsynlig at priniaens egne unger overlever. (Foto: Claire Spottiswoode)

Det fungerer bra, helt til naturlig seleksjon favoriseres de gjørveverne som har egg som ligner mest på den nye priniafargen.

Da er vi tilbake til start – og runddansen begynner på nytt.

Bruker ikke sitt beste våpen

Spottiswoode forteller at konkurransen mellom priniaene og gjøkene i teorien kan fortsette for alltid.

– Allikevel er det mulig at priniaen kan klare å vinne konkurransen. Det vil skje dersom den klarer å utvikle og bruke en signatur som gjøken ikke klarer å etterligne, eller hvis den får så varierte egg at gjøkveveren veldig sjelden klarer å matche eggene dens, sier hun til forskning.no.

Hvis det skjer vil disse finkene, som har spesialisert seg på okerflankeprinia, enten dø ut i området, eller bytte til en annen vertsart.

Det er bare ett problem med den teorien: priniaens egg har allerede et kjennetegn som gjøken hittil ikke har klart å lage.

– Eggene er aldri perfekte kopier, for gjøken klarer ikke lage de snirklete linjene som alltid er tilstede på priniaeggene. Så egentlig ser det ut som at fuglene har utviklet en perfekt signatur som gjør dem i stand til å oppdage inntrengeren med 100 prosent nøyaktighet, men merkelig nok ser det ikke ut til at de bruker den, sier Spottiswoode.

– Vi aner rett og slett ikke hvorfor.

Studien er publisert i tidsskriftet The American Naturalist.

Kilde:

C. Spottiswoode og M. Stevens (2012) Host-Parasite Arms Races and Rapid Changes in Bird Egg Appearance. The American Naturalist, vol. 179, nr. 5, side 633-648 (les sammendrag)

Powered by Labrador CMS