De er fjorten mann. De sitter i en brakke, i to rekker og omgitt av ledninger, skjermer og annet teknisk utstyr.

To av dem skulder ved skulder, med hver sin styreenhet.

Den ene enheten er polsk, den andre amerikansk.

Det summer av stemmer på radiosambandet. En overheadprojektor viser et firedelt bilde på veggen. Det gjengir hva kameraene i fire ubemannede kjøretøy ser akkurat nå.

Datakartet på pc-skjermen på bordet viser fire prikker. Prikkene markerer hvor de såkalte UGV-ene beveger seg i terrenget. UGV står for Unmanned Ground Vehicle.

Minner om Star Wars

Vi er i et glissent skogsområde ovenfor Rena leir i Hedmark. Her, i 350 meters høyde, er det bygd opp et lite kvartal: Solide byhus uten innmat, beregnet på krigsøvelser av alle slag.

Dagens øvelse er spesiell. Personellet utenfor brakka består utelukkende av elektroniske øyne, belter og hjul. Det hviner og summer i denne kulissen av en by. Lydene minner om språket til roboten R2-D2 i Star Wars.

I bygata er scenariet nå slik:

En uidentifisert mann bærer på en mistenkelig gjenstand utenfor en av bygningene. Så løper han i full fart vekk fra stedet. Han har ikke lenger noe i hendene.

Det infrarøde kameraet på toppen av den norske UGV-en fanger inn varmeomrisset av personens hode. Han står bak et hjørne og kikker ut. Hodet framstår lysende på skjermen.

Mannen er godt synlig, og ville også ha vært det om området var helt mørklagt.

Les også:

Krigsroboter: Kan vi lære dem å oppføre seg etisk?

UGV-en strekker hals

Hva satte han fra seg?

Den tyske UGV-en kjører nærmere.

Den strekker hals.

Mange vil gjenkjenne den som en fjernstyrt bombehund, av det slaget som politiet bruker i tilsvarende situasjoner. Den er utstyrt med skråstilte belter, som gjør at den om nødvendig kan gå i trapper.

Via kameraet ser operatørene i brakka at de står overfor en mulig terrorbombe.

De fire enhetene beveger seg omkring i det forlatte området. De holder vakt, de klarerer hus og gater, de speider etter alt som kan være mistenkelig.

I framtiden vil det trolig også være våpen, som styres av et menneske på trygg avstand, montert på taket til den største enheten, FFIs spesialutviklede bil Olav.

Hyllevare, ja takk

Olav er basert på et kjøretøy både jegere og skogsfolk straks gjenkjenner. En 900-kubikks Polaris Ranger, en lett og billig skogstraktor som tar seg godt frem i ulendt terreng. Dette eksemplaret er bygd opp og spesialutstyrt av FFI.

Det samme gjelder UGV-ene fra de andre deltakerlandene. Plattformene er i utgangspunktet hyllevare. Så er kjøretøyet i ulik grad påbygd eller ombygd, for å sette det i stand til å utføre oppgavene aktiviteten krever. En av enhetene går på samme batteri som mange gaffeltrucker har.

I dette eksperimentet på Rena kan UGV-ene styres fra én kontrollstasjon, og alle kontrollstasjoner kan styre alle de førerløse enhetene. Kjøretøyene sender sin nøyaktige posisjon inn i systemet.

De må snakke med hverandre

Teknisk krever slike operasjoner mye båndbredde og høy frekvens. Men det kreves mer enn som så:

– Kommunikasjonen med, og mellom, enhetene er det interessante for oss. Interoperabilitet blir stadig viktigere. Ulike systemer fra ulike nasjoner må samarbeide på flere plan, sier forsker Kim Mathiassen på FFI.

– Det krever at vi utvikler det felles språket som plattformene kan kommunisere med. Det krever standardisering. På dette området har Nato fortsatt et langt stykke å gå, fastslår forskeren.

Han er ekspert på blant annet robotikk og kybernetikk, og er ikke alene om å mene at dette feltet er en viktig del av Forsvarets framtid.

Mathiassen peker på kontrollstasjonene:

– Måten enhetene styres på er ganske intuitiv. Ungdom med spillmaskiner vil øyeblikkelig forstå hvordan dette fungerer. Det er muligheten for å operere uavhengig av plattformene som vil være selve magien for oss. Da slipper vi en hel tilhenger med eget utstyr til hver UGV.

Les også denne saken fra Universitetet i Oslo:

Skal vi la robotene krige for oss?

USA ser på pris, plass og tid

Paul Bounker fra USA er kommet hit for å følge eksperimentet. Han har arbeidet med disse utfordringene i årevis, i Tank Automotive Research, Development and Engineering Center (TARDEC).

Han følger nøye med det som skjer på skjermene og ute i gata. For amerikanerne dreier det seg ikke bare om teknologien.

– Når mange enheter fra ulike land deltar under samme protokoll, handler det også om å utføre oppgavene billigere. En lærdom fra bruken av roboter i operasjonene våre i Irak og Afghanistan var at det er uheldig å skaffe utstyr fra bare én leverandør. Det fører til to ting: Høye kostnader, og at det er vanskelig å slutte å bruke den leverandøren. Vi skal betale ikke bare selve enhetene de leverer, men også alt som følger av selve bruken, sier Bounker.

– Hvilken betydning har det å delta i slike felleseksperimenter?

– Jeg har vært med på dette et par år, og jeg er glad hver gang vi møtes! Vi har hittil lagt mye vekt på interoperabilitet. Nå må vi se mer på autonomi.

– Konkret er neste skritt for oss å se på hvordan slike systemer kan anvendes på konvoier. Og vi må selvfølgelig samarbeide mer med «the air guys» og «the sea guys». Her er det snakk om å spare både penger, plass og tid – som alle er sentrale faktorer i en stridssituasjon.

Alt under kontroll

Utenfor kontrollrommet er Olav vokteren av hele området.

På taket har den lettversjonen av en såkalt Kongsberg Protector fjernstyrt våpenstasjon, uten bestykning. Denne stasjonen er utstyrt med en rekke sensorer. De gjør det mulig å holde oversikt over et gitt område. Mange av de på verdensbasis 18 000 solgte enhetene brukes til nettopp dette.

Olav er også utstyrt med en lidar, en laserbasert radar som finleser alle avstander i terrenget.

Den trengs ikke i dag. Nå viser både dagkameraet og IR-enheten at faren er over. Det mistenkelige objektet – som var en bombe – er under kontroll.

– Dette er i prinsippet kjørende droner. Det var planen å også ha en luftbåren drone med i dette oppsettet. Våre finske kolleger skulle bidra med det, for å rekognosere området før UGV-ene rykket inn. Men dessverre kræsjet de dronen sin dagen før vi startet, forteller Kim Mathiassen.