I dag 24. februar er det ett år siden Russlands storskala-invasjon av Ukraina startet.

I vinter er krigen blitt mer statisk og fastlåst. Russland mobiliserte 300.000 reservister i fjor høst. Reservister er personell som ikke er i aktiv tjeneste, men som kan kalles inn ved behov. Flere vil kunne komme til i tiden som kommer. Samtidig får Ukraina stadig nye leveranser av våpen fra Vesten.

Begge parter har i lengre tid posisjonert seg for en våroffensiv. Nå er russerne i gang med sin. Samtidig angriper Russland sivil infrastruktur som strømnett, vannforsyning og gassledninger over hele Ukraina med langtrekkende våpen.

Det er også eksempler på at veier, skoler og sykehus er angrepet.

Kampene dreier seg nå først og fremst om Donbas-regionen øst i Ukraina. Russland har fortsatt ikke full kontroll over disse områdene. Det har de heller ikke i fylkene Zaporizjzja og Kherson lenger vest og sør hvor det også pågår kamper.

Ukraina kan påføre Russland størst mulig tap

– Det er to variabler i denne krigen. Den ene er hvem som vinner eller taper territorium. Den andre er hvem som mister flest soldater og mest materiell. Den som angriper, må eksponere seg. Det er gjerne den angripende part som tar størst tap, påpeker Kristian Åtland.

Han mener det ikke nødvendigvis er noen ulempe for ukrainerne at det er russerne gikk til angrep først.

– Ukraina kan forsvare seg og påføre russerne størst mulig tap. Så vil de senere være i en bedre posisjon til å gjennomføre sitt motangrep, sier Åtland.

Ingen av Russlands mål er nådd

Tor Bukkvoll og Kristian Åtland er blant forskerne som har bidratt i boka Krigen i Ukraina, som kommer ut på Fagbokforlaget i april.

Bukkvoll tar for seg hvorfor Putin og Russland valgte å gå til krig. Åtland har analysert hvilke mål russerne hadde, hvilke virkemidler de har brukt og i hvilken grad Russland har oppnådd sine mål.

­– Opprinnelig var Russlands mål å ta kontroll over hele landet, avsette president Zelenskyj, innsette et russiskkontrollert regime og sette en endelig stopper for Ukrainas orientering mot vest i utenrikspolitikken, sier Åtland.

Ingen av målene er nådd. Ifølge forskeren handler det nå i hovedsak for russerne om å få kontroll over de fire fylkene øst i landet. Det er disse de erklærte at de annekterte i september 2022. Å annektere betyr at en stat erobrer et område og erklærer det for sitt.

Krigen kan vare i mange år

Forskerne mener de kommende månedene blir viktige. Nærmere sommeren blir det lettere å si hvor lenge krigen vil vare og hvilken vei det går.

– Da vet vi hvor stor effekt Russland har fått ut av sin mobilisering. Og vi vet mer om hvor godt Ukraina klarer å dra nytte av seg våpnene fra Vesten, sier Åtland.

Bukkvoll mener mye fortsatt tyder på at det blir en langvarig krig. Det eneste som kan gi fred på relativt kort sikt, er ukrainsk seier, hevder han:

– Hvis Ukraina ikke klarer å slå tilbake russernes invasjon, vil vi få en situasjon som nå – en stillingskrig som varer i år etter år etter år. Hvis russerne skulle vinne, vil ikke ukrainerne gi seg. Da vil de gå over til å føre en geriljakrig med basis i byer. Da vil du fremdeles få en krigslignende situasjon i Ukraina, år etter år etter år framover.

En krig mellom to systemer

Hvis Russland vinner vil landet framstå som et forbilde for autoritære krefter. Ikke bare i Europa, men i store deler av verden, mener Bukkvoll.

– Jeg tror president Biden er inne på noe når han sier at dette er en krig ikke bare mellom to land, men mellom to systemer. Vesten har investert mye våpen og prestisje i denne krigen. Hvis Russland går seirende ut, vil Vesten og demokratiet bli stående igjen som svakt og som en taper.

Russland driver et aktivt diplomati i Asia, Afrika og Latin-Amerika for å finne støttespillere og samarbeidspartnere.

– I dag har ikke Russland mange støttespillere internasjonalt. Jeg tenker at mange sittende autoritære ledere vil se til Russland hvis Putin ender opp som vinner, sier Bukkvoll.

Han mener det også gjelder andre politikere som kan tenke seg å bli en autoritær leder.

Russland har størrelse og ressurser

Forskerne tar for seg styrker og svakheter ved både Russland og Ukraina i konflikten.

Russland har størrelse og ressurser på sin side. Ved krigens utbrudd hadde de et forsvarsbudsjett som var ti ganger større enn Ukrainas. Krigen støttes fortsatt av flertallet i den russiske befolkningen.

Russland har dessuten økonomi til å flytte store ressurser over til krigføring en god stund til, påpeker forskerne.

– Men det er ikke noe en-til-en forhold mellom ressurser og kampkraft. Ressursene, både menneskelig og materielt, må gjøres om til kampkraft. For å få til det må du ha et effektivt politisk og administrativt apparat. Der har ikke Russland vist seg så gode, understreker Bukkvoll.

Putin har skapt forsvarsvilje i Ukraina

En av Ukrainas fordeler er hele befolkningens kampvilje og motivasjon for å slåss.

– For ukrainerne er dette blitt en kamp om eksistens. Det står om landets fortsatte eksistens som selvstendig og uavhengig stat, påpeker Åtland.

Tor Bukkvoll og kollega Frank Steder jobber for tiden med et forskningsprosjekt som måler forsvarsvilje i Ukraina. Dette er en del av prosjektet VALREF, som er finansiert av Forskningsrådet og ledes av professor Geir Flikke ved Universitetet i Oslo.

I april 2022 gjennomførte de en egen spørreundersøkelse i landet. I vår skal de gjennomføre en ny runde. Resultatene publiseres senere i år.

Forskerne fra FFI sammenligner svarene de får inn med tidligere undersøkelser i den ukrainske befolkningen. Bukkvoll sier det har vært en enorm endring i forsvarsviljen i Ukraina siden 2012. Den har økt i alle deler av landet. Økningen er størst vest og sør.

– I 2012 var ukrainerne blant folkene i Europa som var minst villige til å slåss for sitt eget land. I dag er det bildet totalt forandret. Det er vanskelig å finne noen annen årsak enn den russiske annekteringen av Krim, krigen i Donbas og invasjonen i 2022, mener Bukkvoll.

Forent av en felles motstander

Han forteller at ukrainerne var fram til annekteringen av Krim i 2014, mot Nato-medlemskap. Ikke fordi de var mot Nato, men fordi de tenkte det ville ødelegge forholdet til Russland.

Putin hadde på sin sørgrense en befolkning som stort sett var veldig vennlig innstilt til Russland. Nå har han ødelagt alt det.

– Forsvarsviljen vi ser i dag, henger delvis sammen med at det ukrainske forsvaret gjør det bra. Folk har tillit til hvordan Zelenskyj og forsvaret har håndtert invasjonen.

Bukkvoll sier vi også ser en form for nasjonal oppblomstring. Ikke så mye basert på etniske trekk, men mer på en fellesskapsfølelse for hele landet – det forskerne kaller «civic nationalism» på engelsk.

– Ukrainerne er blitt forent av en felles motstander. Det er nok viktig for Ukraina, som historisk sett har hatt en del splittelser og skillelinjer internt i landet. Disse ser i stor grad ut til å bli visket ut gjennom denne krigen, sier Bukkvoll.

Hør hele podcast-episoden med Åtland og Bukkvoll her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Forsvarets forskningsinstitutt

FFI er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra FFI:

• 

  Han vil lære undervannsroboter å frykte døden

• 

  Forskere bygde verdens største felle for å finne ut hva hvalen hører

• 

  Hvordan overlever en pilot som styrter på Nordpolen?

• 

  Frivillige organisasjoner kan yte mye i totalforsvaret

• 

  Beredskap: En løk kan forklare hvordan vi kan få til billigere beskyttelse

• 

  Dette kan gi bedre skuddsikre vester og sikrere militære kjøretøyer

Les flere saker fra Forsvarets forskningsinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER