- Gransking kan oppleves som livstidsdom

Blir du tatt for forskningsfusk, får du en livstidsdom. Ikke formelt, men reelt. Derfor bør det legges særdeles stor vekt på rettssikkerheten i slike saker. Det mener den nye lederen for Granskingsutvalget.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Granskingsutvalget

Medlemmer:

Professor Johan Giertsen, Universitetet i Bergen, leder

Professor Rigmor Austgulen, NTNU, nestleder

Rektor/regiondirektør Edel Storelvmo, Høgskolen i Narvik/NHO Nordland

Førsteamanuensis Monica Martinussen, Universitetet i Tromsø

Dekan/førsteamanuensis Tor Hauken, Universitetet i Stavanger

Professor Ragnvald Kalleberg, Universitetet i Oslo

Dosent Sighild Westman-Naeser, Uppsala, Sverige

Varamedlemmer: Førsteamanuensis Cathrine Holst, Universitetet i Bergen

Direktør Dag Slotfeldt-Ellingsen, SINTEF

Professor Ingar Olsen, Universitetet i Oslo

Ass. instituttsjef Sønneve Ølnes, Transportøkonomisk institutt

Utvalget oppnevnes for fire år av gangen og første oppnevningsperiode er 1. juli 2007 - 30. juni 2011.

Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning skal som navnet tilsier granske juks og uredelighet i forskning.

Jussprofessor Johan Giertsen håper han ikke får noe å gjøre. For samfunnets skyld.

Men om det skulle komme opp nye saker om juks i forskning, ser han på det som sin hovedoppgave å bidra til at granskingene skal bli gjennomført på en tillitvekkende måte, og at den ivaretar rettssikkerheten til de involverte.

- Anklager om fusk vil være alvorlig for den det gjelder, men også for institusjonen og for norsk forsknings anseelse, sier han.

- Derfor er det svært viktig med et nasjonalt granskingsutvalg. For å bevare tilliten må det undersøkes om en påstand om uredelighet har noe for seg eller ikke.

Akademisk interesse

Utvalget han leder ble opprettet i fjor sommer. Samtidig trådte det i kraft en lov om behandling av etikk og redelighet i forskning.

Professoren ved Universitetet i Bergen ble ikke valgt som utvalgsleder fordi han hadde en lang erfaring med granskinger, men fordi han har en akademisk interesse for dem.

- Granskinger er svært interessante, fordi de ligger i et grenseland. De er ikke er en domsavgjørelse, men en ytring som får karakter som en dom, sier professoren, som også skriver en bok om de rettslige sidene ved granskinger.

- Tenk deg konsekvensene hvis du blir tatt i å fuske i forskning. Du mister jobben din, lønnen, din sosiale posisjon.

- Du blir utstøtt at forskersamfunnet og får aldri komme inn igjen. Det oppleves som en livstidsdom, selv om det ikke er det i juridisk forstand, sier han.

Ansvaret hos institusjonene

Granskingsutvalget skal behandle de mest alvorlige tilfellene av uredelighet. Det kan dreie seg om forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig.

Eller forsettelig eller grov uaktsomhet i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.

I Norge har vi ikke vært spesielt opptatt av å snakke om slike ubehagelige temaer. Men så kom Sudbø-saken.

Selv om den var en tragedie for Sudbø selv og hans nærmeste, tror Giertsen den var en vekker for forskersamfunnet. Nå er det innført strengere etiske kjøreregler for forskningen ved institusjonene. Noe han mener er bra.

- Ansvaret ligger ved institusjonene. De skal forebygge forskningsfusk gjennom å ha et konstant fokus på forskningsetiske spørsmål og gjennom gode kvalitetssystemer.

Det nasjonale granskingsutvalget har primært ansvaret for behandling av mulig uredelighet i forskningen. Men vil også ha noe fokus på forebygging.

- En viktig oppgave for oss er å spre kunnskap, både om utvalgets regelverk i lov og forskrift, og om de ulovfestede reglene for undersøkelser som iverksettes av institusjonene selv.

Gransking ikke alltid svaret

En annen viktig oppgave for granskingsutvalget er å bidra til forståelse for at en gransking ikke alltid er svaret.

- Hvis en institusjon avdekker noe som kan være uredelighet, står den fritt til å undersøke dette selv. Det kan også være det mest fornuftige.

- Hvis institusjonen primært vil undersøke om en publikasjon er vitenskapelig holdbar, er ikke granskingsutvalget det rette stedet å henvende seg. Da er en tradisjonell ekspertkomité mer egnet.

- Ønsker derimot institusjonen å undersøke om en forsker har opptrådt uredelig, står utvalget til rådighet.

Granskinger har mange begrensninger, mener granskeren.

- Derfor må en institusjon alltid ha drøftet hva de vil oppnå, hvis de ønsker å åpne en gransking.

- Ulempene må drøftes nøye. Hvis det er en mulighet for at en gransking kan gi et uavklart resultat, for eksempel på grunn av en vanskelig bevissituasjon, kan granskingen i verste fall skape flere problemer enn den løser.

Medforfatterskap vanskelig

Selv om det ikke ligger i utvalgets mandat å avdekke systemfeil, vil granskingsutvalget i den grad de finner det, gjøre oppmerksom på det.

Giertsen minner om at selv om gransk-ingen av Jon Sudbø gjaldt én person, ble det også avdekket svakheter ved institusjonens oppfølging av kontrollsystemene.

Det ble dessuten reist viktige spørsmål omkring praksis for medforfatterskap i medisinsk forskning.

 

Enkelte mener at det svekket tilliten til Sudbø-granskingen at medforfatterne ble bortimot frifunnet for ansvar. Giertsen er ikke umiddelbart enig.

- Dette med å granske medforfattere er svært vanskelig, og kan ta mye tid og ressurser. Det er også spørsmål om man har nok bevismateriale til å konkludere om skyldspørsmålet.

Utvalgslederen mener forøvrig at Sudbø-granskingen var forbilledlig.

- Den var grundig dokumentert og tillitvekkende.

Kritisk til private granskinger

Giertsen har tidligere uttrykt seg kritisk til private granskinger. Han mener at rettsikkerheten er vesentlig bedre ivaretatt i granskingsutvalgets regelverk.

- I private granskinger har ikke partene klagerett. Våre avgjørelser kan påklages til Kunnskapsdepartementet. Granskingsutvalget følger også forvaltningslovens saksbehandlingsregler fullt ut.

- Dermed er prosessen åpen, i motsetning til i private granskinger hvor den innklagede ikke har innsynsrett, med mindre granskingsutvalget gir slikt innsyn. Dette ivaretar rettsikkerheten på en bedre måte.

Men fokuset på rettsikkerhet er likevel svært viktig også i denne type gransking:

- Ved behandling i domstoler er det partene som skaffer bevisene, mens dommerne veier dem opp mot hverandre. I granskinger er det granskerne som innhenter bevisene, vurderer dem og trekker konklusjoner.

- I tillegg kommer det faktum at granskinger ofte blir satt i gang i situasjoner der saken er omgitt av stor offentlig interesse. Det kan derfor være vanskelig å få nødvendig distanse til saken.

- I et opphetet situasjon kan utvalget også føle seg presset til å komme med et raskt resultat. Samtidig bør ikke en gransking trekke for mye ut i tid, fordi den lammer enkeltpersoner og miljøer å totalt mens den pågår, sier Giertsen.

Powered by Labrador CMS