Tirsdag, i en fullsatt sal ved Universitetets Aula i Oslo, fikk Karen Uhlenbeck overrakt Abelprisen av H.M. Kong Harald V.

Abelprisen blir delt ut årlig til internasjonale forskere som har utmerket seg innen matematikk. I statuttene står det at prisen «skal bidra til å heve matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i matematikk».

Abelkomiteen begrunnet prisen til Uhlenbeck med at hun er en av grunnleggerne på sitt felt – moderne geometrisk analyse – og at perspektivet hennes har ført til noen av de mest dramatiske fremskrittene i matematikken de siste 40 årene.

Ved siden av dette har hun siden 1993 drevet en mentorordning for kvinner, med mål om å få flere kvinner inn på matematikkfeltet.

• Du kan lese mer om prisen og juryens begrunnelse her: Abelprisen 2019 til Karen Uhlenbeck

Ved siden av heder og ære, er pengepremien på 6 millioner kroner. Selv om prisen kom overraskende på, gikk det ikke lang tid før Uhlenbeck visste hva hun skulle gjøre med pengesummen.

Vil støtte dem som står utenfor

Uhlenbeck vokste opp i etterkrigstiden i USA, i en tid der bare et fåtall kvinnelige matematikere fikk innpass. Da hun var ferdig med studiene ved Berkeley og skulle finne seg en jobb, fikk hun avslag på avslag. Kvinner skulle helst være hjemmeværende.

Uhlenbeck mener at vi i dag har kommet et godt stykke på veien, men at kvinnelige matematikere med minoritetsbakgrunn fortsatt er i mindretall. Selv om andelen kvinner har økt i ulike sektorer i USA, er ikke det alltid tilfelle for den afroamerikanske delen av befolkningen.

– Det tok ikke lang tid for meg å finne ut av hva jeg vil bruke halve summen på. Den går til to organisasjoner som representerer minoritets-matematikere, sier hun.

Institute for Advanced Study ved Princeton University får en million kroner, mens to millioner går til The Edge Foundation som har utdannet kvinner gjennom lang tid.

– Jeg gjør dette for alle som sto på utsiden, og som så inn på verdenen av matematikk. Som ville være med, men som tenkte at det ikke ville være mulig. Og det er fryktelig mange som har vært i den situasjonen, sier Uhlenbeck.

Hun ser tilbake i tid, og mener at vi må ta ordentlig tak når deler av befolkningen er lite representert:

– Mange trodde at med ett de rettslige barrierene gikk ned, og studieprogrammene ble åpne for alle, ville kvinner fra minoriteter marsjere inn de åpne dørene. På et tidspunkt skjønte vi at det ikke ville skje, sier hun.

– Folk kommer seg ikke frem bare fordi det ikke finnes lover som forhindrer dem i å komme seg frem.

Uhlenbeck tok steget videre, og har jobbet som mentor for unge, kvinnelige matematikere i en årrekke. Hun forteller at initiativet kom i samarbeid med kollega Chuu-Lian Terng, som påpekte at hun var den siste kvinnen som var blitt ansatt i sin avdeling. Hun hadde vært der i nesten tjue år.

– Det var noe vi la merke til på starten av nittitallet. Jeg hadde pengekraft, prestisje, alt jeg trengte. Institute for Advanced Study ga oss sekretærhjelp, et arbeidssted og et navn, sier Uhlenbeck.

I 1993 startet kollegaene et mentorprogram for kvinner, kalt IAS Women and Mathematics program (WAM).

– Programmet er kun for kvinner. Men på dette tidspunktet, må jeg si at jeg frykter at de underrepresenterte minoritets-matematikerne er i samme situasjon som kvinnene på 70- og 80-tallet, som var få og utenfor, sier hun.

Like muligheter, like resultater

Uhlenbeck forteller at hun ikke egentlig ser på matematikkfeltet som et spesielt vanskelig område for kvinner.

– Vi kan jo sammenlikne. Hva med politikk? Vi har få kvinnelige politikere i USA. Vi har få kvinnelige komponister og klassiske musikere. Matematikkfeltet er ikke det vanskeligste, sier hun.

Orkestrene i USA har derimot både kvinner og menn.

– Vi begynte med blindtester av musikantene – det er derfor det er mange kvinner i orkestre, sier hun.

For dersom alle får like muligheter, vil også resultatene bli de samme, mener Uhlenbeck. At så mange fokuserer på at hun er den første kvinnelige prisvinneren, tenker hun at er unødvendig. Hun var rett og slett den kvikkeste i gjengen.

Hun tenker at situasjonen er annerledes her i Norge.

– Blant annet har dere en høy andel kvinner i regjering. Jeg ble overrasket og glad over å høre det, sier hun.

Matematikere bør unngå flyturer

Uhlenbeck forteller at hun skulle ønske hun kunne ta tak i matematiske problemstillinger som kan ha positiv innvirkning på miljøet. På samme tid mener hun at det er teknologien som bør ta seg av det.

– De verste klimaproblemene blir politiske spørsmål. Og etter det bør vi utarbeide ny teknologi. Matematikk er langt ifra det. Jeg tror at matematikere ville tjent klimaet best ved å unngå å ta mye fly. Vi har jo Skype i dag – så vi har teknologien, sier hun.

– Hva tenker du om å formidle matematikken din til folk utenfor feltet?

– Matematikk er egentlig veldig abstrakt. Jeg vet ikke om noen områder innen matematikk som er lette å snakke om, sier Uhlenbeck.

Hun mener at folk må forstå at matematikkens rolle er av den langsiktige sorten.

– Når man driver med matematikk, løser man gjerne ikke problemer som vi sitter med her og nå. Det skapes heller et språk som kan brukes i senere problemløsning, forklarer hun.

Vi utvikler matematikken, og forventer interessante ting som har konsekvenser, men om flere år.

Hun sier at Einsteins relativitetsteori er et godt eksempel:

– Da Einstein skapte denne teorien, var det ren matematikk. Det var bare en modell på noe som kunne skje. Og det du måtte gjøre var ikke å løse teorien eller bevise noe, men du måtte finne et godt eksempel som du kunne bruke et sted.

Hun forteller at folk dro på ekspedisjoner til steder langt av gårde for å se om lyset faktisk ble bøyd, slik det ble forutsett i Einsteins relativitetsteori.

– Og nå er Einsteins relativitetsteori brukt i mobilene våre. Men her er det snakk om et tidsrom på hundre år. Så mitt råd er å hjelpe folk fra å tenke på morgendagen, til heller å tenke fremover et tiår eller to, og mer langsiktig, sier Uhlenbeck.

Matematikk mot ryggvondt

Da forskning.no intervjuet fjorårets Abelpris-vinner Robert Langlands, fortalte han at matematikk ikke var en lidenskap, men en jobb.

Les mer

Matematikk er ikke en lidenskap, sier vinneren av verdens viktigste matematikkpris

Robert Langlands vant Abelprisen. Men for hva, egentlig?

Da vi spør Uhlenbeck om hennes forhold til matematikk, er det tydelig at hun er av en annen oppfatning.

– Resten av verden faller bort. Du kan tilbringe timer uten å bekymre deg over eller tenke på alle på de unødvendige detaljene i livet, sier hun.

Hun forteller at ryggen kan verke etter en lang dag. Så setter hun seg i stolen et par timer for å jobbe.

– Da føler jeg meg fantastisk. Det er vanskelig å beskrive hva det er med matematikk, sier hun.

Uhlenbeck sammenlikner det med å høre på en Beethoven-kvartett, eller å klatre opp en fjelltopp.

– «You get the same high». Det er sikkert noen som er imot det, men jeg tror de fleste matematikere ville sagt det samme, avslutter hun.

Les også

Einstein ville vært 140 år i år:
Men vi er fortsatt langt unna å finne ormehullene han forutså