Robert Langlands var ikke opptatt av matematikk som barn. Nå fikk han Abelprisen i matematikk, men kan ikke selv forklare sitt arbeid på en enkel måte. (Foto: Nina Kristiansen)
Robert Langlands var ikke opptatt av matematikk som barn. Nå fikk han Abelprisen i matematikk, men kan ikke selv forklare sitt arbeid på en enkel måte. (Foto: Nina Kristiansen)

Matematikk er ikke en lidenskap, sier vinneren av verdens viktigste matematikkpris

Robert Langlands vant Abelprisen. Men for hva, egentlig?

Publisert

Hva gjør du når du skal intervjue den største matematikeren i verden akkurat nå, og du ikke forstår noe av det han driver med? Dette er alle forskningsjournalisters skrekk.

Canadisk-amerikanske Robert Langlands har blitt tildelt Abelprisen i matematikk. Det er på linje med Nobelprisen. Altså er han supermattesmart. Det er ikke jeg. 

Før intervjuet sjekker jeg ut hva andre har skrevet om Langlands. 

At han er viktig og dyktig, er det ingen tvil om. Det er tydelig i de rosende vitnemålene fra andre matematikere.

Professor i matematikk Nils A. Baas fra NTNU skriver godt om Langlands karriere i Aftenposten, men når han kommer til selve matematikken blir det for tøft. «Langlandsprogrammet er uhyre dypt, teknisk og vanskelig tilgjengelig», skriver matematikkprofessoren  – som forsøker å forklare, men gir lite mening for de av oss som ikke er like godt skolert i faget.

Jo Røislien, programleder på TV og professor i medisinsk statistikk ved Universitetet i Stavanger, gjør en litt bedre jobb. Han sier at Langlands kombinerer teori om tall med teori om bølger pluss litt teori om former. Det er helt unikt, skriver han. Det er science fiction. Det er teorien om all matematikk.

Røislien skriver godt, jeg blir imponert, men forstår ikke.

Etter en lang dag med mye virak

Etter overrekkelsen av Abelprisen og Abelsjekken på 6 millioner kroner, er det mottakelse i Det norske teateret. Der blir han intervjuet av en journalist som virker som han har skikkelig peil. Han starter med et spørsmål om barndommen. Det er jo ikke særlig avansert.

Etter selve seremonien fulgte en mottakelse i Det norske teateret. Her lytter alle andektig på hva den store matematikeren har å si. (Foto: Nina Kristiansen)
Etter selve seremonien fulgte en mottakelse i Det norske teateret. Her lytter alle andektig på hva den store matematikeren har å si. (Foto: Nina Kristiansen)

Jeg spør noen matematikere rundt meg. – Skjønner dere matematikken til Langlands? Nei, svarer de, men de skjønner nok til å være imponert. 

Etterpå er det min tur. Langlands og jeg over et bord, på slutten av en lang dag for en 81 år gammel mann.

Har du noen gang opplevd at en journalist har stilt deg et fornuftig spørsmål om matematikken din, spør jeg.

Langlands tenker. Lenge.

– Jeg kan bare komme på to ganger, svarer han. – Den ene hadde doktorgraden i matematikk, den andre i fysikk.

Det er jo ikke typiske journalister.

– Hva med vanlige journalister, spør jeg.

– Nei, de er alltid helt på jordet.

Vel, da har vi etablert det. Da er jeg i alle fall ikke alene på bunnen.

Ikke mulig

– Kan du forklare det matematiske arbeidet ditt på en enkel måte, slik at alle kan forstå?

– Nei, svarer Langlands.

Vi går videre til andre spørsmål.

Langlands var ikke spesielt interessert i matematikk som barn. Han likte ikke spesielt godt å gå på skolen. Men en lærer dyttet på, og han søkte seg til slutt inn på universitetet. Der var det ganske tilfeldig at han valgte akkurat dette faget.

– Da jeg startet på universitetet, måtte jeg velge fag. Det ble fysikk og matematikk. Fysikk fungerte ikke så bra for meg, så da var det matematikken igjen.

Matematikken fungerte heller ikke så bra etter en stund.

Gjennombruddet 

– Jeg strevde med noen problemstillinger, men satt bom fast og bestemte meg for å gi opp forskningen. Da traff jeg en bekjent som inviterte meg til Tyrkia, der kunne jeg få jobb som lærer. Jeg slo til på det.

Men så kom gjennombruddet.

– Fordi jeg ga opp matematikken, fikk jeg god tid. Jeg lærte meg tyrkisk og russisk, men det fylte ikke dagene. Så jeg gjorde noen beregninger og plutselig løste jeg det ene problemet etter det andre.

Så skjer det som er blitt en berømt historie – i alle fall i matematikkens verden. Han treffer på en eldre kollega, nevner at han har noen tanker, og skriver dem ned i et 17 siders langt håndskrevet brev.

Kollegaen, den kjente matematikeren André Weil, får maskinskrevet brevet og sprer det videre. Dette skjedde i 1967. Og det førte til jobb, et eget program oppkalt etter seg på Princeton, geniforklaringer, priser, en lang ærefylt karriere, utenlandsopphold og nå Abelprisen.

Så hva var det største øyeblikket i hans karriere?

– Det meste av oppdagelsene jeg har gjort, har vært forventet. Jeg så de komme. Men den gangen jeg sto fast, da jeg oppdaget teoriene og sammenhengene som jeg skrev ned i brevet. Det var fullstendig uventet, det var størst. Siden da har jeg hatt et interessant matematisk liv, men det var høydepunktet.

Ungdommer med stor interesse for matematikk fikk møte Langlands. - Gjør det dere har lyst til, var rådet hans til dem. - Vær forsiktig med hvem dere hører på. Jeg har alltid gjort det jeg ville selv. (Foto: Nina Kristiansen)
Ungdommer med stor interesse for matematikk fikk møte Langlands. - Gjør det dere har lyst til, var rådet hans til dem. - Vær forsiktig med hvem dere hører på. Jeg har alltid gjort det jeg ville selv. (Foto: Nina Kristiansen)

Beholder ikke pengene

– Så når på denne veien ble matte din lidenskap?

– Jeg vil ikke kalle det en lidenskap, sier Langlands. – Matematikk er jobben min, noe jeg liker å gjøre. Å leke med ideer er en fin ting, men lidenskap, nei. Og jeg er veldig takknemlig for at noen er villig til å betale for at jeg kan drive med dette.

– Du har vunnet mange store priser: ære, penger og faglig anerkjennelse. Betyr det fortsatt noe for deg?

– Det er flaut mange priser, sier Langlands. – Prispengene trenger jeg ikke, og de tar jeg ikke imot. Jeg har nok penger selv til å leve bra, så jeg ber dem heller gi prispengene til gode formål. Det skjer i det stille. Og så er det enklere for meg, jeg slipper å forholde meg til de amerikanske skattemyndighetene.

– Angrer du på at du ikke valgte livet i Tyrkia?

– Nei, jeg har fått bodd i utlandet siden, også i Tyrkia. Nå skal jeg holde hovedtalen på årsmøtet i den tyrkiske matematikerforeningen. Det gjør jeg på tyrkisk.  

Nytte er overvurdert

Langlands er 81 år, men jobber fortsatt på Princeton, der han sitter på Albert Einsteins gamle kontor.

– Jeg er egentlig pensjonist, men det er fortsatt utfordringer jeg vil løse.

Matematikken hans er svært teoretisk. Om noen kommer til å bruke den til noe, er han overhodet ikke opptatt av.

– Har du aldri ønsket at arbeidet ditt blir brukt til noe?

– Nei, nei, ikke i det hele tatt. Det bryr jeg ikke om.

Han synes det er merkelig hvor opptatt alle er av anvendelse og nytte.

– Hva er nytte i det hele tatt, spør Langlands. – Hva er for eksempel nyttig med vår samtale?

Før jeg rekker å forklare at forskning.nos lesere kan ha nytte og glede av innsikt i liv og tanker til et matematikkgeni, fortsetter han videre:

– Da jeg var ung, hadde jeg en jobb der jeg kjørte sement. Jeg lastet sementsekkene på lastebilen og den kjørte av gårde. Jeg var fornøyd med å lempe sekkene, og jeg tenkte aldri på hva sementen skulle brukes til.

– Den meste av matematikken er ikke særlig nyttig, konkluderer Langlands.