Gravitasjonsbølger er bølger i selve romtiden - ideen om at universet, både rom og tid blir bøyd og tøyd av massive ting og ekstreme hastigheter.

Denne beskrivelsen av universet kommer fra Einsteins generelle relativitetsteori, og en av de mange konsekvensene av denne teorien er at svært massive ting i universet kan spre bølger i selve stoffet som universet er laget av.

Les også

Hva betyr det at lysets hastighet er konstant?

Denne teorien har store konsekvenser for fysikernes forståelse av virkeligheten, og den er fortsatt den beste beskrivelsen av universet på de store skalaene.

Etter mange tiår med forsøk, ble gravitasjonsbølger direkte observert for første gang i 2015. Disse gravitasjonsbølgene er så svake at det krevde en ufattelig kraftig hendelse for at bølgene kunne bli plukket opp av følsomme måleapparater her på jorden:

To sorte hull som kolliderte og smeltet sammen, og det skjedde for 1,5 milliarder år siden. At det i det hele tatt kan måles sier noe om hvor følsomme måleapparater det er mulig å bygge, som forskning.no har skrevet om tidligere.

Men gravitasjonsbølgene er bare en av mange bekreftede ideer og konsepter som har kommet ut av den generelle relativitetsteorien. Av de mest kjente finner vi sorte hull, men også tidsdialatasjon - fenomenet som viser at tid er en relativ størrelse, og vil blant annet gå mye saktere for noe som reiser nærmere lysets hastighet, sammenlignet med noen som er i ro. Tiden vil også gå mye saktere langt nede i et tyngdefelt - for eksempel i nærheten av et sort hull.

Gravitasjonslinser er et annet eksempel, ideen om at massive "ting" i universet bøyer lys rundt seg, og kan fungere som en linse. Dette fenomenet har blitt observert og bekreftet mange ganger, men Einstein hadde liten tro på at dette faktisk kom til å være synlig, selv om han selv så at muligheten lå der.

Men det finnes en svært eksotisk idé som kommer ut av matematikken i relativitetsteoriene som ikke er bekreftet enda: Det vi kaller for ormehull.

Einstein-Rosen-bro

Dette er ideen om at to punkter i rommet eller tiden, kan knyttes sammen gjennom en slags tunnel. Einstein lanserte ideen i 1935 sammen med fysikeren Nathan Rosen, noe som gjør at de kalles Einstein-Rosen-broer, senere kalt ormehull.

Konseptet har blitt videreutviklet og vridd på i mange tiår, og det er brukt i et utall science-fiction-fortellinger. Ideen tillater at du kan reise til steder som er langt, langt unna, uten å bryte universets absolutte fartsgrense -lysets hastighet - der du er. Du tar bare en "snarvei" gjennom selve romtiden.

Dataspillet Portal er for eksempel kjent for å leke med ideen om å lage små, lokale ormehull som du kan bruke for å løse oppgaver.

Men at de kan eksistere fordi matematikken bak teorien sier at de er mulige, trenger ikke bety at de eksisterer i virkeligheten.

– En slik bro er veldig vanskelig å lage i praksis, sier Øyvind Grøn til forskning.no. Han er professor emeritus i fysikk, og har spesialisert seg på Einsteins teorier.

– De er ustabile, så selv om man kunne åpnet en slik tunnel, vil den klappe sammen med en gang.

Kip Thorne

På 1980-tallet gjorde blant andre fysikeren Kip Thorne mye arbeid på ormehull som kan reises gjennom - om det i hele tatt kan være en sjanse for at de kan realiseres. Kip Thorne vant Nobelprisen i 2017 for å vært med på å påvise gravitasjonsbølger ved hjelp av LIGO-eksperimentet.

Thorne var også med på å utvikle storfilmen Interstellar fra 2014, som viser fram en hel rekke ideer fra Einsteins teorier, som både ormehull og sorte hull.

– For å unngå at broen ikke skalle klappe sammen, må man ha en form for materie som skaper frastøtende gravitasjon, og du trenger fryktelig mye av det, forteller Grøn.

Les også

Nytt eksperiment viser hvordan lys kan «dytte»

Denne mystiske, frastøtende materien holder ormehullet åpent, og det finnes ikke noen tegn på at det kan eksistere store, reisbare ormehull naturlig ute i universet, ifølge Space.com.

Selv om teoriene fortsatt tillater at store ormehull kan eksistere, trengs det noe mer for at det skal fungere. Matematikeren Matthew Wright går gjennom matematikken bak ormehullene i en artikkel hos magasinet Chalk dust.

Wright sier at man trenger denne "eksotiske" materien for at det skal gå, men at det slett ikke er umulig at noe sånt noe finnes der ute. Et annet alternativ er at selve teorien om tyngdekraften ikke er komplett, og en modifisert tyngdekraft kan tillate ormehull uten denne frastøtende materien.

Uansett er ikke ormehull man kan reise gjennom særlig realistisk med vår nåværende forståelse av universet.

– Jeg tror ikke at man kan lage en slik bro for å forflytte et menneske, sier Grøn.

– Selv om det er finnes en teoretisk mulighet, betyr ikke dette at universet kan realisere disse mulighetene.

Hvis du vil ha en kjapp gjennomgang av forskjellige ormehull-ideer, kan du ta en kikk på videoen under.