Galilei var en gjøgler

Galileo Galilei dyrket berømmelsen like mye som vitenskapen. Det beviste han for 400 år siden med utgivelsen av «Stjernebudbringeren». 

Kort om Galileo Galilei (1564-1642)

Italiensk fysiker, astronom og filosof.

I 1609 brukte han, som den første i verden, en kikkert til astronomiske observasjoner. 400-årsjubileet for den begivenheten ble i fjor feiret ved å døpe 2009 Astronomiens år.

Resultatene av observasjonene offentliggjorde han i 1610 i «Stjernebudbringeren».

I 1632 utga han Dialogen om de to verdenssystemene, hvor han argumenterte for det heliosentriske verdenssystemet – det vil si et verdenssystem med solen i sentrum.

Året etter, i 1633, ble han av den katolske kirken idømt husarrest og tvunget til å fornekte sin tro på det heliosentriske verdenssystemet.

Stjernebudbringeren

På latin «Sidereus Nuncius». Den kom ut i Italia i 1610. Det er et 25-siders skrift og verdens første utgivelse av astronomiske kikkertobservasjoner.

Det inneholder beskrivelser av observasjoner av månen, melkeveien og Jupiters måner

 

Kort om Galileo Galilei (1564-1642)

Italiensk fysiker, astronom og filosof.

I 1609 brukte han, som den første i verden, en kikkert til astronomiske observasjoner. 400-årsjubileet for den begivenheten ble i fjor feiret ved å døpe 2009 Astronomiens år.

Resultatene av observasjonene offentliggjorde han i 1610 i «Stjernebudbringeren».

I 1632 utga han Dialogen om de to verdenssystemene, hvor han argumenterte for det heliosentriske verdenssystemet – det vil si et verdenssystem med solen i sentrum.

Året etter, i 1633, ble han av den katolske kirken idømt husarrest og tvunget til å fornekte sin tro på det heliosentriske verdenssystemet.

Stjernebudbringeren

På latin «Sidereus Nuncius». Den kom ut i Italia i 1610. Det er et 25-siders skrift og verdens første utgivelse av astronomiske kikkertobservasjoner.

Det inneholder beskrivelser av observasjoner av månen, melkeveien og Jupiters måner

 

Italia, 7. januar 1610: Den italienske vitenskapsmannen Galileo Galilei rettet sitt hjemmelagede «spionglass», også kjent som den nyoppfunnede kikkerten, mot planeten Jupiter.

En, to, tre små stjerner kom til syne i et belte rundt planeten. Senere kom en fjerde til. Galilei hadde observert Jupiters måner, som den første noen sinne.

Jubileum

En revolusjonerende oppdagelse, siden man på det tidspunktet fremdeles trodde at alle himmellegemer kretset om jorden. Oppdagelsen ville derfor være et alvorlig slag for de som ikke anerkjente Nicolaus Kopernikus’ teori om at solen var i sentrum av universet.

I mellomtiden hadde andre europeiske astronomer fått fatt i kikkerter, og de satt nå ivrig med apparatet rettet mot nattehimmelen. Det var et spørsmål om tid før andre ville observere det samme som Galilei og derfor satte han fart i sakene og utga på rekordtid et 25-siders skrift om observasjonene, «Stjernebudbringeren».

Teksten kickstartet Galileis vei til berømmelse og udødelighet som en av verdenshistoriens mest betydningsfulle tenkere. Skriften har i år 400-årsjubileum.

Sensasjonelt

– «Stjernebudbringeren» var et hastearbeid, men det var likevel gjennomarbeidet. Galilei visste at det var konkurranse, men han ville ha æren og dermed stadfeste posisjonen sin som vitenskapsmann. Derfor ble det et forholdsvis liten skrift.

Det forteller Helge Kragh, professor ved Institutt for Videnskabsstudier ved Aarhus universitet.

Kragh er vitenskapshistoriker og har blant annet arbeidet med Galileis betydning for overgangen til det heliosentriske verdensbildet.

Skriftet var sensasjonelt på flere områder. Galilei avslørte at månens overflate var ru og ikke glatt, at Melkeveien var full av stjerner og ikke en tåke, og altså at Jupiter hadde måner.

Showmanship gjorde ham berømt

«Stjernebudbringeren utfolder store, usedvanlige og vidunderlige severdigheter».

Slik begynner teksten, og tonen er like bombastisk i resten av den. Den avsluttes med et ekte fortellerteknisk knep – en cliffhanger:

«Tiden forhindrer meg i å fortsette, men leseren kan rolig forvente mer snart.»

Galilei var flink med ord, og gjennom hele sin vitenskapelige karriere forsto han å regissere seg selv både gjennom sin retorikk og sin personlighet. Han dyrket berømmelsen, og i alt det han foretok seg, strevde han mot et så stort publikum som mulig.

– Han hadde jo en viss form for showmanship. Han holdt offentlige foredrag, uttrykte seg populærvitenskapelig og skrev på italiensk, noe som den gang var ganske bemerkelsesverdig fordi vitenskapens språk var latin, forteller Kragh.

«Stjernebudbringeren» utkom imidlertid i første omgang bare på latin, med tittelen «Sidereus Nuncius».

Det var ikke bare vanlige mennesker Galilei forsøkte å nå, han visste også å holde seg på god fot med adelen.

Han døpte for eksempel Jupiters måner «Medici-stjernene» etter storhertugen av Toscana, Cosimo II de’ Medici, som han var ansatt hos. Dessuten sendte han hjemmelagede kikkerter som gaver til andre rikmenn i Europa.

Angrepet av vitenskapsfolk

Galileis aggressive fremtoning og bombastiske – til tider overdrevne – retorikk innkasserte smedeskrifter fra misunnelige vitenskapsfolk, som mente at han oppførte seg arrogant og egoistisk.

I 1611 mottok han et brev fra sin bekymrede venn, maleren Lodovico Cardi, bedre kjent som Cigoli:

«Jeg har hørt […] at en gruppe av uvennlig stemte menn, som er misunnelige på dine talenter og din berømmelse, møttes hos erkebiskopen [av Firenze] og slo sammen hodene …»

Portrett av Galileo Galilei av Justus Sustermans, malt i 1636. Se lisens hos Wikimedia Commons.
Portrett av Galileo Galilei av Justus Sustermans, malt i 1636. Se lisens hos Wikimedia Commons.

Tross advarselen fortsatte Galilei med stilen sin. Senere ble han også upopulær i den katolske kirken, og etter en rettssak i 1633 ble han satt i husarrest på livstid og tvunget til å fornekte sin tro på at solen var i sentrum av universet.

De anonyme andreplassene

At Galilei var dyktig til å fremme seg selv, betydde fiasko for de vitenskapsfolkene som ikke hadde entertainer-genet.

En av dem var den engelske astronomen Thomas Harriet (1560-1621). Han hadde allerede i desember 1609 utført presise observasjoner av overflaten på månene og av flekkene på solen, men han utga det for sent.

En annen er den tyske astronomen Simon Marius (1573-1624). I 1614 hevdet han at han hadde oppdaget Jupiters fire måner få dager før Galilei.

Fysikkens far

"Sidereus Nuncius" (1610). Se lisens hos Wikimedia Commons.
"Sidereus Nuncius" (1610). Se lisens hos Wikimedia Commons.

Selv om Galilei gjorde det godt som vitenskapsgjøgler, så er det ingen tvil om hans posisjon som en av verdens største vitenskapelige pionerer.

– Det var hans litt mer spektakulære og pompøse oppdagelser, som de astronomiske observasjonene, som gjorde ham berømt, men han kan samtidig med rette betegnes som en av fysikkens grunnleggere.

– Han bidro med viktige naturfilosofiske oppdagelser, og han er den første til å kombinere matematiske argumenter med eksperimentelle data, konkluderer Kragh.

Samtidig understreker han at strevet etter førsteplassen fremdeles er vitenskapens drivkraft i dag.

– Det er en bemerkelsesverdig konkurransekultur i vitenskapen. Betydningen av å komme først er større enn i sportens verden.

På spørsmålet om Galilei var den første vitenskapsmannen til å regissere seg selv for å oppnå vitenskapelige berømmelse, svarer Kragh:

– Nei, han var ikke den første, men den beste.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Lenker

Stjernebudbringeren (The Starry Messenger)

Institutt for Videnskabsstudier 

Powered by Labrador CMS