På hemmelig oppdrag

De arbeider ved Norges best utstyrte universitetsverksted. Men nesten ingen av dem vet hva de egentlig lager.

Arne Foss har laget rottekronene som hjerneforskerne Edward og May-Britt Moser fra Kavli-instituttet bruker. Kronene gjorde det mulig for det internasjonalt anerkjente forskerparet å finne stedsansen. (Foto: Ole Morten Melgård)
Arne Foss har laget rottekronene som hjerneforskerne Edward og May-Britt Moser fra Kavli-instituttet bruker. Kronene gjorde det mulig for det internasjonalt anerkjente forskerparet å finne stedsansen. (Foto: Ole Morten Melgård)

Hva alle disse dingsene er? Tja, si det, svarer mekaniker Arne Foss ved NTNUs finmekaniske verksted, og kikker utover arbeidsbenken sin. 

– Dette er en fuelkopp, men hva den skal brukes til, vet jeg ikke. Og her har jeg noen skiver til et flaskestativ som skal brukes av Statoil, og her er noen dingser til en flymotor. Og her er en rottekrone, en såkalt hyperdrive, sier Foss og viser fram en liten plastkrone med nummererte skruer.

– Den er jeg faktisk veldig stolt av, fortsetter han.

Og det med rette. Plastkronen brukes av hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser på Kavli-instituttet ved NTNU. Gjennom sin banebrytende forskning på hjernen hos rotter har de blant annet funnet stedsansen. Det er en månelanding i forståelsen av hjernen. Arbeidet vil kunne bidra til å kurere Alzheimers i framtiden.

Hvert eneste år drysser priser, penger, heder og ære over forskerparet Moser og Moser.

Og det er altså Foss som lager kronene rottene har på hodet, der det festes elektroder.

– Hvor lang tid bruker du på å lage en rottekrone?

– Jeg brukte nok tre uker på å lage den første kronen, men nå går det mye raskere. Nå selges rottekroner som jeg lager, til amerikanske hjerneforskere også. Det er ekstra artig, sier Foss.

Klarer det meste

Finmekanisk verksted på NTNU er ett av Norges best utstyrte universitetsverksted. På 800 kvadratmetere jobber ni karer og ett grepa kvinnfolk med å lage utstyr som skal virkeliggjøre forskernes ideer.

Her nede i verkstedet i Realfagbygget jobbes det med å kappe, bore, dreie, frese, sveise og skru i metall. Noen ganger i stål, andre ganger i rent gull. Alt som lages her, er nøyaktig på mikrometeren, på oppdrag fra en forsker, og nesten alltid hemmelig.

Hver dag tar teknisk glassblåser Astrid Salvesen imot tegninger og skisser fra forskere som skal ha laget utstyr i glass for å virkeliggjøre ideer. (Foto: Ole Morten Melgård)
Hver dag tar teknisk glassblåser Astrid Salvesen imot tegninger og skisser fra forskere som skal ha laget utstyr i glass for å virkeliggjøre ideer. (Foto: Ole Morten Melgård)

– Vi lager utstyr til forskningsprosjekter, og mange er i startfasen. Av onkurransehensyn kan vi ikke si hva det skal brukes til. Ofte vet vi det ikke heller. Og når vi vet det, er det ikke alltid så lett å forstå, sier Harald Snekvik som er leder for verkstedet.

Han er en mulighetenes metallmann. Hver dag siden han troppet opp som lærling den 14. april 1969 klokka 07.30, har han tatt imot skriblerier fra forskere som ønsker å få laget utstyr. Og hver dag knekker han store og små metallnøtter for hvordan han skal få det til.

– Har du noen gang sagt nei? At du ikke klarer det?
– Mmmmm, nei, det har jeg nok til gode å gjøre, sier Snekvik.

Smart mikrofon

En av dagens ideer tilhører Tone Berg som er akustikkforsker ved SINTEF. Hun har nettopp fått hjelp til å lage en stor, blå mikrofon som hun selv har tegnet utkastet til.

– Jeg har laget en mikrofon som egentlig er mange mikrofoner, sier Berg. Hun inngår i en gruppe forskere fra NTNU og SINTEF som de siste tre årene har arbeidet med å lage et nytt signalbehandlingssystem som skal forbedre lyden under videokonferanser.

– Sånn kommer ofte forskernes tanker til oss, sier Harald Snekvik, avdelingsleder ved Finmekanisk verksted. Skissen viser utstyr som skal lages for å overvåke forurensning i elver. (Foto: Ole Morten Melgård)
– Sånn kommer ofte forskernes tanker til oss, sier Harald Snekvik, avdelingsleder ved Finmekanisk verksted. Skissen viser utstyr som skal lages for å overvåke forurensning i elver. (Foto: Ole Morten Melgård)

– Vi har kjørt en stor lyttetest blant brukere av videokonferanser, og det er ingen tvil om at mange synes at det er slitsomt med all støyen som fanges opp av dagens mikrofoner. Vi har derfor laget en mikrofon som kan styres slik at lyden kan skrus ned i retningen hvor det er støy, og skrus opp i retningen hvor det snakkes. Nå skal vi teste det nye signalbehandlingssystemet med denne mikrofonen, sier Berg og putter mikrofonen i veska.

Hennes dameveske er definitivt ikke som alle andres. Veska til Berg er nemlig full av metall. Hun plukker fram en avlang metalldings, holder den mot kanten av bordet og lager en vibreringslyd.

– Jeg skal bruke lyden til å overvåke utstyr som benyttes i oljeproduksjon, sier Berg.

– Hæ? Skal du overvåke utstyr ved hjelp av lyd?

– Ja da, akustikk kan brukes til alt mulig rart det. Men det er et prosjekt som jeg kan snakke om en annen gang, sier Berg hemmelighetsfullt.

Blåser glass

Det er svært lite gjennomtrekk i staben til Snekvik. De fleste har vært her i en mannsalder, mange har vært her siden de begynte som lærlinger. Å få brynt de små grå på forskernes luftige ideer gir mening.

I rommet ved siden av Finmekanisk verksted holder Astrid Salvesen til. Hun er noe så sjeldent som en teknisk glassblåser, og er leder for glassblåserverkstedet ved NTNU. Det finnes bare åtte tekniske glassblåsere her i landet, og Salvesen er den som jobber mest med kvarts.

– Hva bruker du kvarts til?

– Det er et materiale som tåler høy varme, og det er mange forskere som skal varme opp kjemiske stoffer til 500–1000 grader. Andre typer glass eksploderer eller smelter ved så høy varme, forklarer hun.

Salvesen har en stor vegg som er dekket av rørmaterialer i glass. Noen er bitte små, andre er store som små tunneler. I skuffene har hun utstyr som står høyt på forskerne ønskelister: propper, glassventiler, pakninger og keramiske biter.

– Nå skal jeg koble sammen to rør, sier Salvesen. Hun monterer rørene i en maskin som roterer glasset, tar på seg brillene som gjør at hun kan se gjennom flammen, og fyrer opp gassbrenneren. Gjennom en slange puster hun luft inn i røret som blåser seg opp til en stor boble. Det varme glasset er seigt som sirup, og sekundet etter at varmen er slått av, er glassboblen tynn som en såpeboble.

– Jeg har laget en mikrofon som egentlig er mange mikrofoner, sier akustikkforsker Tone Berg. Hun jobber med å forbedre lyden under videokonferanser. Her er hun sammen med Øystein Hagemo. (Foto: Ole Morten Melgård)
– Jeg har laget en mikrofon som egentlig er mange mikrofoner, sier akustikkforsker Tone Berg. Hun jobber med å forbedre lyden under videokonferanser. Her er hun sammen med Øystein Hagemo. (Foto: Ole Morten Melgård)

– Dette er så tynt at man ikke skjærer seg på det, sier Salvesen og ruller glassboblen i hendene mens den knuses. Små, glitrende glassbiter faller mot gulvet som snøkrystaller.

Ikke for mannen i gata

– Det jeg har arbeidet mest med i det siste, er en stor glassrigg, sier Salvesen og viser vei til noen etasjer lenger oppe i huset. Her holder doktorgradsstipendiat Eleni Patanou til.

Hun har tatt turen fra Hellas for å arbeide med kjemisk prosessteknologi. Og forske på katalysatorer. Veggen på laboratoriet hennes er dekt av en stor metallplate, og på den snirkler glassrør seg fram og tilbake mellom bokser, kabler og kjølesystemer.

– Hva skal den brukes til?

– Det er store mengder med naturgass i Norge, og når oljen tar slutt, vil det være en viktig inntektskilde å utvinne gass. Jeg jobber med å få naturgass til å bli flytende drivstoff. Det er på denne glassriggen eksperimentene utføres. Og det hadde jeg ikke klart uten at Astrid hadde vært her på huset. Hun har brukt maaaange timer på å lage alt dette, sier Patanou.

Glassriggen var for stor til å bli laget på verkstedet.

– Derfor har jeg tatt med meg en tralle med gass, briller og annet utstyr opp hit, og så montert den på stedet. Det har vært meget krevende, men det gikk til slutt. Det er nettopp det som gjør jobben så interessant. At ingenting av det som skal lages her, har blitt laget før, sier Salvesen.

Inngangsbilletten for VIP-plass i verkstedene er å være forsker ved Fakultet for naturvitenskap og teknologi ved NTNU. Så kommer resten av NTNU. Dernest SINTEF. Hvis det så er ledig kapasitet, kan forskningsenheter i eksterne bedrifter få slippe innenfor.

– I vårt miljø har vi forskere fra hele verden som kommer med oppdrag, sier Snekvik.

– Kan den vanlige mannen i gata få laget noe her? En sånn som verken er forsker av yrke, eller ansatt ved NTNU, men som likevel gjerne vil ha laget en smart dings?

– I denne maskinen lager jeg nå små biter for nanolab’en på NTNU, sier finmekaniker Øystein Hagemo. Til høyre: Harald Snekvik, avdelingsleder ved Finmekanisk verksted, NTNU. (Foto: Ole Morten Melgård)
– I denne maskinen lager jeg nå små biter for nanolab’en på NTNU, sier finmekaniker Øystein Hagemo. Til høyre: Harald Snekvik, avdelingsleder ved Finmekanisk verksted, NTNU. (Foto: Ole Morten Melgård)

– Mmmmm, nja, da må han nesten vise fram stamtavle med lang NTNU-historie. Og det er svært sjelden at noen har det, sier Snekvik.

Powered by Labrador CMS