Var det slik det så ut da neandertaleren ble begravet i Shanidar-hulen? Eller er fortellingen om blomsterbegravelsen preget av syttitallets hippiekultur?
Var det slik det så ut da neandertaleren ble begravet i Shanidar-hulen? Eller er fortellingen om blomsterbegravelsen preget av syttitallets hippiekultur?

Fortellingene om hippie­neandertaleren, den drømmende kjøter og universets uendelighet

KOMMENTAR: Fortellinger om forskning er preget av tidsånd og fordommer, skriver Erik Tunstad.

Det hviler et skjær av komikk over blomsterbegravelsen i Shanidar.

Vi snakker om neandertalere, og vi snakker om Irak. Hovedpersonen heter Shanidar 4, og forskerne fant pollen i graven hans. Det ble til den berømte «Blomsterbegravelsen».

«Selv om kroppen var arkaisk, så var åndslivet moderne», skrev en av arkeologene bak funnet, Ralph Solecki i tidsskriftet Science i 1975. Bildet av en neandertaler lagt til hvile på en seng av roser, resonnerte med tidsånden. Solecki ble «mannen som gjorde neandertaleren menneskelig»:

Han «elsket skjønnhet» og var i besittelse av «hele spekteret av menneskelige følelser». Det er slik mennesket «egentlig» er.

Tidlig på 1970-tallet utga Ralph Solecki boka Shanidar, the first flower people .

Tidsånden tillot hippie-neandertalere, og vi fikk det.

Siden har vi kunnet flire litt: Blomsterbegravelsen ble avlyst noen år senere, da forskere fant at det var enklere å forklare pollenfunnet ved å dra inn plantespisende smågnagere. Dermed sto vi nok en gang igjen med fortellingen om den ikke veldig følsomme og kreative neandertaler.

Men så ser vi enda en gang at fortelling er preget av tidsånd og fordommer:

Vinteren 2020 ble det oppdaget enda en neandertaler; Shanidar Z. Også denne var tilsynelatende begravet med blomster. Hadde Solecki altså rett allikevel?

Fortellinger

Det Solecki gjorde, var å fortelle en historie ut fra de fysiske funn som ble gjort – en historie som nok også var preget av tidsånden.

Den litt uheldige Solecki døde rett før funnet av Shanidar Z, nesten 102 år gammel. Han hadde tillatt seg å fantasere. Han ble til tider latterliggjort, men hadde kanskje rett.

Selv tror jeg ikke det. Det kan være, eller det kan ikke være at neandertalerne la blomster på de avdødes graver. Å derfra å antyde «hippie-neandertalere», er bare feil, selv om Solecki for så vidt fikk gjort et poeng ut av noe vi fremdeles er enige med ham i; nemlig at neandertalerne hadde både kultur og for oss, uventede humane sider.

Selv forteller jeg en annen historie om dette, fremdeles basert på funn og tolkninger. Heller ikke denne er på noen objektiv måte «riktig», men det er likevel den jeg serverer i bøker og artikler.

Det er en risikosport å fortelle historier om ting vi ikke helt vet. Men det må til, vi trenger fortellinger for å forstå. Vi kunne selvsagt ha holdt oss strengt til det som finnes av bevis. Så og så mange steinskrapere er funnet her, litt færre der. Og sannelig er det ikke noen steinøkser også, og til og med en hyssingstump! Mer kan vi ikke si om saken.

Vi skjønner at vi også trenger en fortelling. Hva kan neandertalerne ha brukt denne hyssingen til?

En drømmende hund

Jeg legger bort neandertalerne et øyeblikk, og snur meg heller, og ser på bikkja mi. Hun ligger og sover i stolen rett bak meg, hver dag mens jeg skriver. Litt ut på formiddagen begynner hun å klynke i søvne, det rykker forsiktig i potene, det kommer dempede bjeff.

Hun drømmer, tenker jeg. Enda en fortelling.

Blomster på en grav betyr «hele spekteret av menneskelige følelser». Et bjeff og noen rykk i poten betyr «drømmer»?

Slik blir det når man oversetter observasjoner til noe alle kan være med på. Du får det aldri helt riktig. Du blir nødt til å ta deg friheter, gjøre antagelser, fantasere litt videre. Det er likevel noe vi er tvunget til å gjøre, dersom vi vil kommunisere det vi har observert.

Når det gjelder fortellingen om at hunden min «drømmer», får jeg litt ryggdekning av Darwin. Han fant spor av menneskelige følelser hos dyr, og predikerte en evolusjon av disse allerede på 1860-tallet. Så jeg kan ikke være helt på jordet. I tillegg har jeg observert noen ytre tegn (bjeffing og poter). Skal jeg si noe mer om dette, må jeg nesten komme med noen forslag om hva det egentlig er som foregår bak ryggen min, hver formiddag.

Men jeg kan ikke si det med sikkerhet. Det ser ut som en and, det kvekker som en and, men kan selvsagt være noe helt annet.

Vi må kunne kalle dette vitenskapens kalkulerte risiko.

Forskerfortellinger

Vi hopper til kvantefysikeren Hugh Everett; veldig mye lenger vekk fra det håndfaste. I Everetts Many-worlds-teori splittes verden i nye versjoner, milliarder på milliarder av ganger hvert sekund.

En tolkning av dette, har (litt upresist) vært å si at Everets teori viser at alt som kan skje, vil skje – ett eller annet sted, i en eller annen verden vi aldri kan nå.

Kan vi ta en slik fortelling bokstavelig? Finnes det virkelig – og jeg mener virkelig - en verden der ute, der Tunstad er multimilliardær og Nobelprisvinner i fem kategorier? Og en annen der han lever av å svindle gamle damer?

Skal vi ta Everett på alvor – og det er det veldig mange fysikere som er villige til å gjøre – så gjør det det. (Selv om ingen av dem helt klarer å formidle hvilken nytte eller glede jeg kan ha av å vite det med nobelprisene – utover at jeg kan undres over hva denne «virkeligheten» egentlig er for noe …)

For å si det forsiktig, kan vi ikke se bort fra at også dette med de mange verdenene bare er en fortelling. Vi har et språk og en form for logikk, og ved hjelp av disse redskapene oversetter vi de enorme datamengdene kvantefysikerne sitter med, til en fortelling som vi kan forholde oss til. Uten at denne nødvendigvis gir et bilde av hva alle disse beregningene av bølgefunksjonens utvikling egentlig betyr.

Det kan være at det finnes parallelle verdener. Det kan være at det ikke gjør det. Ok, fortellingen har vel nok en gang den funksjon at den får oss til å tenke, og derfra kan finne ut mer.

Men vi må aldri glemme at fortellinger er farget av mer enn kalde data.

Fordommer

I 1908 ble skjelettet av en neandertaler funnet i La Chapelle-aux-Saints, ikke langt fra Dordogne, et stykke øst for Bordeaux i det sørlige Frankrike. Mannen fikk det formelle navnet La Chapelle-aux-Saints 1, var omtrent 40 år da han døde for 58 000 år siden og fikk kallenavnet «Den gamle mannen».

Denne gamle mannen kom til å forme vårt bilde av neandertalerne. Uheldig for dem, var «Den gamle» imidlertid både syk og forkrøplet.

Dette må forskerne ha sett, men det de fortalte videre, var at han var duknakket, med en tannløs, måpende munn. Folk som ser slik ut er som kjent idioter, og dermed var neanderthalernes rykte ødelagt for de neste hundre år eller så.

Men «Den gamle mannen» var altså syk. Han var gammel og tannløs, han var krokrygget på grunn av gikt og skader – kjeven hadde også fått mer enn en trøkk, og det var grunnen til at munnen ikke kunne lukkes. I tillegg var han muligens døv, hoften var knust og det samme gjaldt for de fleste andre beina i kroppen.

Men fossilet viste også at han hadde overlevd i flere år i denne tilstanden.

Forskerne kunne derfor ha fortalt om en sivilisasjon med plass for omsorg. «Den gamle mannen» var sterkt pleietrengende, og noen hadde pleiet ham.

Forskerne kunne ha hvitmalt ytterligere. Ikke bare hadde noen passet på «Den gamle», de hadde også begravet ham etter at han døde. Neanderthalerne brød seg om hverandre.

Fantasien løper løpsk

Dette begynte med en fortelling om to neandertalere, Shanidar 4 og Z.

I mitt hode ble de begravet med verdighet. Det var til og med noen som sto ved gravene deres og sørget. Jeg kan fantasere enda litt videre, og si at de sang.

Og så begynner det å ta av: Neandertalerne var glade i hverandre og i familien sin. De var fryktløse, sterke og tøffe - og smarte og kreative.

Ingenting av dette kan jeg egentlig vite.

Kanskje var neandertalerne var like tonedøve som bikkja mi. Kanskje de sto og pissa på graven? Kanskje de var feige, kanskje alle beinbruddene jeg tolker som resultat av heltemodig nærkamp med mammut og neshorn, egentlig skyldes at de snublet da de løp skrikende inn i skogen?

I en parallell verden var det kanskje slik?

Jeg har vansker med å forestille meg en slik verden. Men, hvis Everett hadde rett, må det nesten finnes en verden der ute hvor du får kron, hver bidige gang du slår mynt. Hva i all verden slags verden skulle det være? Hvilke naturlover må de forholde seg til, de stakkarene som bor der?

På den tredje side … alt dette var bare en fortelling.

Powered by Labrador CMS