Kampen om oppmerksomhet

I flere år forsket hun på et tema ingen brydde seg om. Men da medieinteressen eksploderte sammen med Eyjafjallajökull i fjor vår, rant også forskningsbevilgningene inn til vulkanforsker Rikke Pedersen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I store deler av verden kommer ikke forskningsmidler fra statlige bevilgninger, men fra private bedrifter og organisasjoner. Dette blir også mer og mer vanlig i Norge.

Kampen om kronene kan derfor være et vesentlig poeng når det gjelder å skaffe seg oppmerksomhet.

For i noen tilfeller er det oppmerksomheten som er avgjørende for at man i det hele tatt får nok forskningsbevilgninger.

Fra asken til ilden

– I flere år satt jeg og forsket på et tema ”ingen” brydde seg nevneverdig om. Det virket vel rett og slett urelevant for mange, forteller Rikke Pedersen ved Universitetet på Island.

Hun drev grunnforskning på det som ble kalt ”den stille vulkanen”. En vårdag i 2010 ble imidlertid stillheten ettertrykkelig brutt, og over natten gikk hun fra å være forsker til vitenskapelig formidler.

Utbruddet ved Eyjafjallajökull. Bildet er tatt 27 mars 2010. (Foto: Boaworm/Wikimedia Commons se lisens her)

– Vanligvis må vi slåss for oppmerksomheten, men da Eyjafjallajökull hadde utbrudd ble vi nedringt. Det var skremmende å vite at hele verden satt og fulgte med, sier hun.

Hun forteller at de i flere år prøvde å få flyindustrien til å sponse dem med instrumenter som mer nøyaktig kunne måle den vulkanske aktiviteten. Det var ingen respons å få. Man kan trygt si at dette har endret seg.

Om ikke lenge vil det komme avanserte måleinstrumenter på plass på Island, sponset av nettopp flyindustrien. Oppmerksomheten ga henne og de andre forskerne det de lenge hadde ønsket seg: midler til å fortsette grunnforskningen.

– Om ikke annet så kan utbruddet på Eyjafjallajökull vise at grunnforskning så definitivt er nødvendig. Nå skjønner også politikerne at det er bruk for oss, og det er en annen positiv følge av all medieoppmerksomheten, mener Pedersen.

Overdrevet om plastsøppel

Pedersen fortalte om sine erfaringer på den nordiske kommunikatør-konferansen NUAS, som nylig ble avholdt ved Universitetet i Tromsø. Der var det flere som hadde hatt lignende opplevelser.

Hvor langt skal forskerne strekke seg for å få oppmerksomhet? (llustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

For en del år tilbake kunne amerikanske medier melde at forskere mente at det ett eller annet sted ute i Stillehavet var en øy bestående av plastsøppel. Øya ble anslått til å være dobbelt så stor som staten Texas i USA, og den drev rundt.

Opphopninga av all plasten var et resultat av menneskets bruk og kast-mentalitet.

Den skremmende plastøya ble hyppig diskutert i amerikanske medier, og til og med satt på dagsorden i The Oprah show. Akkurat det er ikke alle forskningsresultater forunt.

Problemet er bare at det finnes ingen slik øy av plastsøppel. Ikke bokstavelig. Det finnes riktignok mye plast som driver rundt i havet, og dette er selvsagt et problem ettersom plast ikke har noe der å gjøre.

Men selve budskapet om plastøya som driver rundt er sterkt overdrevet. Det slo likevel igjennom hos media og publikum:

– Ingen foto eller andre bevis for at øya finnes er lagt fram av forskere, men det ble likevel akseptert som en sannhet, forteller Randy Olson, filmskaper og marinbiolog ved University of Southern California.

Jens Erik Kristensen, Danmarks Pædagogiske Universitet og Rikke Pedersen, Universitetet på Island. (Foto: Randi M. Solhaug)

Kan ødelegge troverdigheten

Han tror noen forskere kan være villige til å overdrive for lettere å ”slå igjennom” i mediene med sitt budskap.

– Mye medieoppmerksomhet ser kanskje bra ut på forskernes ”scorecard”. Og mye oppmerksomhet gjør det dessuten lettere å få inn penger til å fortsette forskninga.

Men selv om forskerne uten tvil lykkes med å sette havsøppel på dagsorden, tror Olson at overdrivelser på sikt kan skade forskernes troverdighet – både hos kolleger og resten av samfunnet.

Det som blir videreformidlet bør ha solid vitenskapelig forankring, ellers kan medieoppmerksomheten virke mot sin hensikt.

– Det kan være et dilemma: Skal man være populær og ikke så nøyaktig, eller nøyaktig og ikke så populær? Et eksempel er Al Gores film om klimaendringer som ikke var helt nøyaktig. Den slo veldig igjennom hos publikum. TV-selskapet HBO laget et annen film som var mye mer nøyaktig, men den var det knapt noen som så, sier Randy Olson.

Randy Olson, filmskaper og marinbiolog ved University of Southern California. (Foto: Randi M. Solhaug)

Oppmerksomhetsøkonomi

På 1970-tallet var de fleste forskere fornøyde når deres forskning ble publisert i anerkjente forskningstidsskrifter. I dag føler mange forskere at man også må ha medieoppmerksomhet rundt sine resultater. Hva har skjedd?

– Vi lever i et samfunn preget av oppmerksomhetsøkonomi, og dette påvirker også universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Det handler om å fange folks oppmerksomhet fordi det gir avkastning. Enten i form av anseelse fra kolleger eller penger til forskning, mener instituttleder ved Danmarks Pædagogiske Universitet, Jens Erik Kristensen.

– Når alle andre materielle behov er dekket, snur vi oss mot andre behov. Oppmerksomhet er en begrenset ressurs, fordi det tar av vår dyrebare tid. Og tid er det fremdeles knapphet på. Vi bombarderes hele tiden av inntrykk, så vi må velge ut hva vi skal vie oppmerksomheten vår på. Det blir en kamp om oppmerksomhet. Og når vi siler ut, så tilspisser denne kampen seg.

Han mener nøkkelen til å forstå hva stress og hektisk liv er for noe, ligger i denne oppmerksomhetskampen.

– ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en av de mest utbredte diagnoser blant vestlige barn. Jeg vil hevde at vi i dag ser en tendens til det jeg kaller AADD – Aquired Attention Deficit Disorder. Tenk bare på hvor mange timer du bruker på å skaffe deg andres oppmerksomhet, for eksempel ved hjelp av kosmetiske produkter. Eller sosiale medier, avslutter Jens Erik Kristensen.

Powered by Labrador CMS