Øverst til venstre kopi av en løpemaskin fra 1820-tallet. Under den en «boneshaker» fra 1860-tallet. Øverst til høyre en veltepetter fra omkring 1870. Og til slutt det store gjennombruddet: En sikkrhetssykkel fra 1890-årene. (Foto: Norsk teknisk museum)
Øverst til venstre kopi av en løpemaskin fra 1820-tallet. Under den en «boneshaker» fra 1860-tallet. Øverst til høyre en veltepetter fra omkring 1870. Og til slutt det store gjennombruddet: En sikkrhetssykkel fra 1890-årene. (Foto: Norsk teknisk museum)

Sykkelens utvikling: Fra løpemaskin til elsykkel

Løpemaskin, beinrister, veltepetter og sikkerhetssykkel. På 1800-tallet gikk sykkelen gjennom en rivende utvikling. Senere har endringene skjedd i det små.

Published
Den angivelige sykkelen til Leonardo da Vinci, angivelig tegnet av eleven Gian Giacomo Caprotti. (Foto: Wikimedia Commons)
Den angivelige sykkelen til Leonardo da Vinci, angivelig tegnet av eleven Gian Giacomo Caprotti. (Foto: Wikimedia Commons)

Aller først må vi avlive en myte. Leonardo da Vinci fant ikke opp sykkelen.

Multikunstnerens skisse dukket opp i 1974 i forbindelse med restaureringen den tolv bind store notatboken «Codex Atlanticus».

Et av problemene var at sykkeltegningen ikke var synlig i de samme bøkene ti år tidligere. Flere sår også tvil om nøyaktigheten til munkene som sto for «restaureringen»

På en konferanse for sykkelhistorikere i 1997 slo professor Hans-Erhard Lessing mer eller mindre fast at skissen er en forfalskning. Men uten å kunne peke ut den skyldige.

Historien om den franske greven som fant opp en sykkellignende doning i 1792, er sannsynligvis også et blindspor.

Ingen av disse «syklene» var uansett i stand til å svinge.

Det var derimot løpemaskinen til Karl Drais.

200-årsjubileum

I juni 1817 løp han, sittende over skrevs på sin Laufmachine, over 14 kilometer på under en time i nærheten av Mannheim i dagens Tyskland.

Dette er grundig dokumentert med patenter og det hele. Derfor feires i år de 200 årene som har gått siden oppfinnelsen til Drais.

Slik tegnet karl Drais løpemaskinen i 1817. (Tegning: Karl Drais, Wikimedia Commons)
Slik tegnet karl Drais løpemaskinen i 1817. (Tegning: Karl Drais, Wikimedia Commons)

Drais fikk solgt ganske mange løpemaskiner og i Storbritannia hadde Denis Johnson enda større suksess med en oppgradert versjon. Men etter noen år falt interessen for velocipeden, også kalt hobbyhorse og dandyhorse.

Denis Johnsons sykkelskole i 1819. (Illustrasjon: British Museum, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0/">Creative Commons BY-NC-SA 4.0</a>)
Denis Johnsons sykkelskole i 1819. (Illustrasjon: British Museum, Creative Commons BY-NC-SA 4.0)

I tiårene som fulgte, forsvant tohjulingene fra mote- og gatebildet. Riktig nok var det flere som gjorde forsøk med tre- og firehjulinger, men det ble for det meste med forsøkene.

Det var jo noe som manglet for at løpemaskinene skulle ta steget opp til allemannseie.

Det aller viktigste var pedalene.

En ristende opplevelse

På 1860-tallet dukker pedalene opp i mange ulike varianter, både på forhjulet og på bakhjulet.

Her har det også vært store diskusjoner om hvem som var først ute med noe som ligner på det vi kjenner som sykkel.

Sykkelhistorikerne er ennå ikke helt enige. Men det skjedde i hvert fall i Paris. Historiker David V. Herlihy har dokumentert at Pierre Lallement laget en maskin med pedaler allerede i 1863.

En boneshaker av Michaud-modell fra 1860-tallet. (Foto: Norsk Teknisk Museum)
En boneshaker av Michaud-modell fra 1860-tallet. (Foto: Norsk Teknisk Museum)

Men det var smeden Pierre Michaux som først klarte å masseprodusere pedaldrevne tohjulinger i 1867. 150-årsjubileum der altså.

Syklene fikk tilnavnet «beinrister», eller «boneshaker». Stiv ramme og jernbelagte hjul gjorde kjøreturen til en ristende opplevelse.

Opp i høyden

På 1870-tallet overtok de skyhøye veltepetterne. Hensikten var å få større fart. Så lenge en runde med pedalene tilsvarte en runde med hjulet, var større hjul eneste vei framover.

Eiketeknologien gjorde det mulig å lage så store hjul man bare ville. Eneste begrensingen var lengden på beina til syklisten.

Og den kunne ikke all verdens iderike oppfinnere gjøre noe med.

Filmen under skal være tatt opp i 1928:

Sikkerhet i høysetet

Frykt for høye fall hindret nok også veltepetterens utbredelse. Det var tid for framskrittet som ga verden den sykkelen vi kjenner i dag: kjededrift.

Med pedalene festet til et stort tannhjul som igjen drev et kjede som var koblet på et mindre tannhjul på bakhjulet, ble farten stor nok samtidig som høydeskrekken kunne avverges.

Hver runde med pedalene ga flere omdreininger på hjulene. Igjen foregikk utviklingen på mange fronter, og historikerne har problemer med å gi æren til én bestemt oppfinner.

Kvinenen fikk sin egen variant med senket overrør som ga plass til kjoler og reduserte risikoen for synlige ankler.

Da luftfylte dekk erstattet tre og metall på slutten av 1880-tallet, lå veien åpen for en sykkelboom over hele den vestlige verden.

Denne sikkerhetssykkelen ble importert til Norge fra England i 1896. Den skal ha vært i bruk fram til 1954. (Foto: Norsk Teknisk Museum)
Denne sikkerhetssykkelen ble importert til Norge fra England i 1896. Den skal ha vært i bruk fram til 1954. (Foto: Norsk Teknisk Museum)

I det små

I forrige århundre var mange av nyvinningene mindre synlige. Syklene ble lettere. Bremsene ble bedre. Girene ble både bedre og flere.

Derailleur-giret som de fleste sykler er utstyrt med i dag, dukket opp rundt år 1900.

Pussig nok ble ikke disse tillatt i sykkelritt før på 1930-tallet. Fram til da benyttet rytterne et bakhjul med forskjellige tannhjul på hver side. For å bytte gir måtte de stoppe for å demontere og snu bakhjulet.

Denne racersykkelen ble laget på Munthes Cyklefabrik i Oslo i 1908. Den skal ha tilhørt malermester Røed som brukte den i konkurranser på Bislett. (Foto: Norsk Teknisk Museum)
Denne racersykkelen ble laget på Munthes Cyklefabrik i Oslo i 1908. Den skal ha tilhørt malermester Røed som brukte den i konkurranser på Bislett. (Foto: Norsk Teknisk Museum)

Lett gjenkjennelig

I nyere tid har vi hatt bølger av både BMX- og terrengsykler. Vi har landeveissykler og hybrider.

De siste årene har også elsyklene kommet for fullt.

Men du kjenner sikkert igjen sikkerhetssykkelen fra 1890. To trekanter satt sammen til en solid, diamantformet ramme. Pedaler, kjede og bakhjulsdrift.

De siste skuddene på sykkelens evolusjonære tre: BMX-, terreng- og el-sykkel. (Foto: Colourbox)
De siste skuddene på sykkelens evolusjonære tre: BMX-, terreng- og el-sykkel. (Foto: Colourbox)

Kilder:

David V. Herlihy: Bicycle – the History, Yale University Press, 2004.

Nick Clayton: The Birth of the Bicycle, Amberley Publishing, 2016.

Hans-Erhard Lessing: The Evidence against «Leonardo’s Bicycle», 1997.

Wikipedia: History of the bicycle