Sykkelens inntog ga kvinner nye muligheter. Bevegelsesfriheten ble større, både i utstrekning og under skjørtene.

– Sykkelen har gjort mer for å frigjøre kvinner enn noe annet

Så begeistret var kvinnesakskvinnen Susan B. Anthony over sykkelboomen som trillet gjennom den vestlige verden på slutten av 1800-tallet. På to hjul tok kvinnene opp kampen mot datidens strenge moral og kleskode.

24.8 2017 04:00

– Man skal ikke overvurdere sykkelens rolle i kvinnefrigjøringen, sier historiker Magne Brekke Rabben fra NTNU.

– Men man skal ikke ta den bort heller, understreker han overfor forskning.no.

En som definitivt ikke tok den bort, var den amerikanske kvinnerettsforkjemperen Susan B. Anthony.

– Jeg tror sykkelen har gjort mer for å frigjøre kvinner enn noe annet i verden. Jeg jubler hver gang jeg ser en kvinne sykle forbi, sa hun i et intervju i 1896.

En kvinne, sannsynligvis Petrine Wiik, på sykkel i Ålesund en gang før bybrannen i 1904. (Foto: Margrethe Svendsen, Stiftinga Sunnmøre Museum)

På 1890-tallet sto hun og andre suffragetter midt i en kamp som handlet om mye mer enn å sykle. En kamp som blant annet ble kronet med stemmerett godt ut i det 20. århundret.

I Norge er Betzy Kjelsberg kjent som en av de fremste forkjemperne for kvinnesaken. Hun skal også ha vært den første kvinnelige syklisten i Drammen.

«Allerede to ganger hadde bladet også hat leilighet til offentlig å beundre Charlotte Ihlen på cyclen.» (Knut Hamsun i Redaktør Lynge, 1893)

Første damesykkel

Forskning.no anbefaler:

Sykkelen feirer 200 år i 2017. Det kan du lese mer om her: Elsket og hatet i 200 år

Selv om tidlige versjoner av sykkelen var på veiene allerede fra 1817, var det først på 1880-tallet den slo igjennom. Da erstattet den såkalte sikkerhetssykkelen de vaklevorne veltepetterne.

Med sitt enorme forhjul var en veltepetter ubestigelig for en kjolekledd kvinne. Det fantes varianter av den med tre og fire hjul, men det er jo ikke det samme.

Sikkerhetssykkelen ligner veldig på dagens sykler. To like store hjul, pedaler, kjede og en ramme satt sammen av to solide trekanter. Fortsatt klønete med kjole og i 1889 kom endelig en utgave med senket ramme.

Uten det høye overrøret var det mulig å komme seg opp på setet uten å risikere for mye blottlegging. Kjede og bakhjul måtte selvfølgelig dekkes til så ikke skjørtekantene skulle kile seg fast.

«Det svage Kjøn bruger jo ogsaa Velociped.» (Arnulf Bernhard Schøyen (H) i Stortinget 13. juni 1892)

Nye muligheter

Tegning av en tidlig sikkerhetssykkel for kvinner. Kjedekassa hindrer at skjørtekantene setter seg fast i kjedet. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

– Når kvinnene begynte å sykle i 1890-årene, fikk en stor andel av befolkningen nye muligheter til å komme seg rundt på egen hånd, sier Rabben. Han er stipendiat ved NTNU og gir i disse dager ut boka Sykkelens historie i Norge.

Det samme sier Kari-Anne Pedersen, konservator ved Norsk Folkemuseum:

– Sykkelen ga kvinner en mulighet til å bevege seg og bli mobile på en helt annen måte enn før.

Det var nemlig ikke bare stemmerett kvinnen kjempet for.

Sykkelkamp på tre fronter

For den amerikanske suffragetta Elizabeth Cady Stanton ble sykkelen et nyttig verktøy i tre frigjørende retninger.

På to hjul i svingen kunne kvinnene lettere lure seg unna overvåkende familieoverhoder og anstander og slik utfordre Victoria-tidens strenge kvinnesyn.

«Fra mannlig hold ble det hevdet at å sitte overskrevs på en sykkel kunne føre til en ukvinnelig utvikling, ja, gnissingen mot setet kunne simpelthen føre til uanstendig lyst og livsførsel.» (Torunn M. Lehmann i Haugalendingen, 2009–2010)

Dessuten pekte syklingen nese til den like strenge kirken. Sykkelturer på søndag ble veldig populært, for både kvinner og menn, til religiøse overhoders store irritasjon.

Og ikke minst banet sykkelen vei for nye klær og kvinneantrekk.

Dette bildet er tatt i 1902 og viser frøknene Signy og Astrid Wesenberg i nærheten av Bergen. (Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen)

Fra korsett til bukseskjørt

Kvinenne ville nemlig ha nye og mer anvendelige klær. Og det er forståelig i våre øyne: Stramme korsetter og lag på lag med underkjoler innbød ikke akkurat til bevegelse og fysisk aktivitet.

– Sykkelen bidro nok til å utvikle en mer fornuftig, komfortabel og hensiktsmessig kvinnemote, sier Rabben.

– Men det var kontroversielt, sier han til forskning.no.

«Da hun syklet hjem, hørte hun noen rope: «Fy! Fy!», og fikk se to sinte kvinner peke på henne med forargelse skrevet over hele ansiktet. (Forfatter Frid Ingulstad ser for seg Betzy Kjelsbergs første sykkeltur i boka Betzy)

Kjært barn har mange navn. I Drammen ble Betzy Kjelsberg kjent både som «Den røde sakførerfruen på Torget» og som «Betzy på sykkelen». (Fotograf: Ukjent. Bildet er brukt i boka Betzy – fortellingen om en norsk foregangskvinne)

Det ble folkesnakk når Betzy Kjelsberg syklet rundt i Drammen iført bukseskjørt. Det var lite feminint – nesten mandig – og det økte faren for at det verste kunne skje; anklene kunne bli synlige.

– Bukseskjørt ble veldig populært med syklingen, sier Pedersen.

Bukseskjørt er lange skjørt som er ganske vide slik at det ser ut som et skjørt når du står, men som likevel gir mer frihet til å bevege beina.

Ønsket om mer bevegelige antrekk skyldes selvfølgelig ikke bare at det ble mulig å trille rundt på to hjul.

– Dette var del av en endring som hadde foregått i 50 år, sier Pedersen.

På 1840–1850-tallet var kvinner veldig sterkt korsettert, forteller hun. Og før krinolineskjørtet kom og holdt skjørtet oppe, kunne kvinner ha opptil 16 underskjørt. Ikke lett å gå med i naturen. Særlig ikke i regnvær.

Sportstøy i front

– Kvinner gikk opp til Galdhøpiggen vinterstid i lange skjørt og med korsett, sier Pedersen.

Hun forteller at det var en del av kvinnekampen å se om det var mulig med lettere og mer praktiske klær for kvinner. Det begynte med at enkelte kvinner laget seg antrekk med bukser med kortere skjørt utenpå.

– Det var nettopp med sportstøyet noen av de viktigste endringene i klesdrakten kom for fullt, har Pedersen tidligere skrevet i Norsk Folkemuseums årbok By og bygd.

Eva Nansen, for eksempel: Året etter at hun giftet seg med Fridtjof gikk hun i 1890 som første kvinne over Norefjell iført en spesiallaget skidrakt.

– Sykling var en ting som virkelig fikk fart i dette, sier Pedersen til forskning.no.

Reformdrakten

Sophia Dal og Elis Krocpelien i reformdrakt en gang på slutten av 1800-tallet. (Foto: Marcus Selmer, Norsk Folkemuseum)

Allerede i 1851 lanserte den amerikanske kvinnesakskvinnen Amelia Bloomer sin egen drakt. Bloomerdrakten besto av vide bukser og et kort skjørt som rakk like nedenfor knærne.

Den vakte selvfølgelig harme hos menn som så det som unaturlig, naturstridig og usunt for kvinner å gå i bukser.

Utviklingen skjøt ikke virkelig fart før i 1880-årene. Reformdrakten ble navnet på antrekket som skulle fri kvinnene fra korsettenes og underskjørtenes lenker.

Pedersen forteller at hensikten med disse draktene var at de skulle være så enkle å bruke som mulig. Ingen korsett, ikke lag på lag med underskjørt, men med en solid bukse under for å holde varmen.

«Med sitt eksempel bidro de til å skape aksept ikke bare for sykling for kvinner, men også for en mer likestilt levemåte.» (Torunn M. Lehmann i Haugalendingen, 2009–2010)

– Med reformdrakten var det mulig å puste bedre, sier Kari-Anne Pedersen til forskning.no.

Det betydde ikke at alle tok den i bruk når de skulle ut på tur.

– Det var ikke slik at alle som syklet, sluttet å bruke korsett. Det har jeg ikke tro på, sier Pedersen.

Hun sender likevel en hilsen til dem som løsnet på snippen.

– Mange av de endringer vi kan spore i vanlige klær gjennom de siste 100 årene, som innføringen av kortere skjørt og bukser for kvinner, har sine forløpere i ulike typer sportstøy, skriver hun i By og Bygd.

Referanser:

Rabben: Sykkelens historie i Norge, Museumsforlaget, 2017.

Pedersen: Fra korsett til silikoninnlegg. I By og bygd, Norsk Folkemuseum, 2000.

Lehmann: Sykkelen mer enn et fremkomstmiddel – syklende damer på Haugalandet. Haugalendingen, Årbok for Haugalandmuseene, 2009–2010.

Strange: The Bicycle, Women´s Rights, and Elizabeth Cady Stanton. Women’s Studies, oktober 2010, doi: 10.1080/00497870214048. Sammendrag

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.