Madam Curie - først blant likemenn

Madam Curie (1867-1934) er en av de mest berømte innen vitenskapshistorien uavhengig av kjønn, til tross for at hun levde i en tid der vitenskapen nærmest var forbeholdt menn.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Madam Marie Curie."
"Madam Marie Curie."

Madam Curie var den første kvinnen i Europa som tok en vitenskapelig doktorgrad, hun oppdaget de radioaktive grunnstoffene polonium og radium, hun var den første kvinne som vant en Nobelpris i fysikk, den første overhodet som vant to Nobelpriser, den første kvinne som ble lærer, professor og laboratorieleder ved Sorbonne og den første kvinne som på grunn av egne bedrifter ble gravlagt i Pantheon. Både hennes mann og hennes datter vant også Nobelprisen. En kan kanskje tenke at en slik superkvinne ikke hadde tid til vanskeligheter og motgang. Hun hadde det også.

Oppvekst

7. november 1867 ble Marja Sklodowska født i Warzawa, som da var under russisk styre. Hun var det femte og yngste barnet av Bronislawa og Wladyslaw. Hennes mor var pianist, sangerinne og lærer, mens faren underviste i matematikk og fysikk.

Polen eksisterte ikke som eget land på denne tiden, og var delt mellom Russland, Østerrike og Prøyssen. Familien bodde i den russiske delen, hvor polsk nasjonalisme ble sterkt undertrykket. Hennes far mistet sin gode stilling som gymnaslærer på grunn av sin pro-polske holdning. Marie Curie sa selv at bare det å snakke polsk kunne få alvorlige følger, ikke bare for den som gjorde det, men hele familien. Hele familien var nasjonalistiske og for et fritt Polen, og for Marja ble polsk nasjonalisme en av hennes livs store lidenskaper.

Faren hadde dårlig samvittighet for å ha tapt familiens sparepenger på dårlige investeringer, men barna mente han hadde vært en nær og intellektuelt stimulerende far. Dette var en tid da det var uvanlig for kvinner å ta utdannelse, men i denne familien var det en selvfølge. Og Manya, som var kjælenavnet hennes, utmerket seg allerede fra barnsben av.

Tyfus

Da farens inntekter minsket, så familien seg nødt til å ta inn hybelboere, og da Marja var åtte år smittet en av dem hennes eldste søster med tyfus. Søsteren døde. To år etter døde moren etter fem år med tuberkulose. Marja fortsatte først like skoleflink, og fikk utmerkelse da hun var ferdig med skolen som 15-åring. Etter det fikk hun et slags sammenbrudd, muligens en depresjon, og faren fikk henne til å ta et rolig år hos slektninger på landet.

Tilbake i Warzawa laget hun en pakt med søsteren Bronya. Først skulle Bronya dra til Paris og studere, og Marja skulle hjelpe til med finansene. Siden skulle de bytte roller. Kvinner hadde ikke lov til å studere i Warzawa, så de måtte dra utenlands. Sammen deltok de også i det illegale og nasjonalistiske “Flytende universitet” (de måtte ha det forskjellige steder hver gang).

Marja begynte som lærer, men det ble for lite penger av det. Derfor ble hun en godt betalt guvernante i stedet. Hun forelsket seg i husets sønn, men hans foreldre ville ikke ha en kvinne uten midler inn i familien. De unge godtok dette, men de fortsatte å ha romantiske følelser for hverandre i år etterpå. For å fylle ensomme timer begynte hun med selvstudier. Det var nå hun fant ut at naturvitenskap var veien å gå. Og hun fortsatte i jobben til Bronya var ferdig med studiene.

Student

Endelig kunne hun reise til Paris i 1891, det året hun fylte 24. Marja ble innskrevet som Marie da hun begynte på Sorbonne. Hun levde fattigslig og holdt seg varm om vinteren ved å ta på alle klærne hun hadde på en gang. Hun spiste så lite at hun kunne besvime rett som det var, men det var også på grunn av oppsluktheten i studiene at hun glemte å spise nok. Hun sa hennes fattigslige tilværelse ikke var uvanlig for andre polske studenter hun kjente.

Hennes frykt for at hun var mangelfullt forberedt viste seg å stemme. Verken i matematikk, vitenskapelig metode eller i teknisk fransk var hun på høyde med de andre. Etter hard jobbing ble hun likevel best i sin fysikklasse i 1893. Dette gjorde at hun fikk et stipend som gjorde det økonomisk mulig for henne å ta matematikk også, og hun fullførte som nest best i 1894. Hun fikk også en jobb hun trengte et laboratorium for å utføre. En lærer lurte på om Pierre Curie hadde noe plass i sitt laboratorium.

"Pierre og Marie Curie."
"Pierre og Marie Curie."

Pierre, nesten ti år eldre, hadde gitt opp romantikken etter at hans store kjærlighet hadde dødd mer enn ti år tidligere. Da han møtte Marie så han en kvinne som også delte hans lidenskap for forskning og vitenskap, og hans respekt utviklet seg til noe mer.

Marie var nær å flytte hjem til Polen i 1894, men Pierre overtalte henne til å fortsette sin karriere og bli i Paris. Hun trodde ikke hennes liv hadde plass til flere lidenskaper enn Polen og vitenskapen, men Pierres utholdenhet bar til slutt frukter. De ble et par.

De oppmuntret hverandre til å ta doktorgraden, og han fikk sin allerede i 1895 på beskrivelsen av et arbeid han allerede hadde gjort om magnetisme. I juli samme år giftet de seg, borgerlig etter begges ønske. Marie Sklodowska ble Madame Curie.

Røntgen og Becquerel

To nye oppdagelser avgjorde hva Marie skulle ta doktorgraden på. Røntgen laget sensasjon med sine stråler, og dessuten hadde Becquerel oppdaget en langt svakere stråling fra uran. Og det var på denne strålingen Marie satte inn kreftene.

Ved hjelp av et elektrometer Pierre hadde konstruert sammen med sin bror kunne hun måle denne strålingen. Strålingen ga hun navnet radioaktivitet, og hun kom snart med en revolusjonerende tese: strålingen kom av forhold innen selve atomenes struktur. Atomet var sett som udelelig på denne tiden, og ingen hadde anelse om hvilke krefter som skjulte seg i atomene. Maries enkle tese var revolusjonerende, selv om andre, blant annet på grunn av oppdagelsen av elektronet, var på vei mot samme konklusjon,

"Marie Curie"
"Marie Curie"

Marie testet andre stoff for å se om uran var alene om å sende ut denne strålingen, og i 1898 fant hun en tilsvarende stråling fra thorium. Pierre ble så interessert at han fra nå av forsket sammen med Marie. Hun fant ut at et par mineraler som inneholdt uran strålet sterkere enn uran selv. De måtte inneholde annet stoff som også var radioaktivt, men hva?

To ukjente grunnstoff

Arbeidet med å isolere disse stoffene, som fantes i svært små mengder, krevde spesielle kjemiske teknikker og enormt med arbeid i mange år fremover. Mens dette arbeidet fremdeles pågikk, konkluderte Marie i 1898 med at det fantes to ukjente grunnstoff: polonium (etter Polen) og radium. Begge var sterkt radioaktive.

Radium ble en sensasjon, og bare det at det lyste i mørket fascinerte offentligheten. Kommersielle krefter var i stand til å tjene mye penger på stoffet uten at det betød noen penger til Marie og Pierre. Tvert i mot, etter at de fikk sitt første barn måtte Pierre forgjeves lete etter bedre betalte jobber. Pierres uortodokse bakgrunn var ikke etterspurt i hjemlandet før han fikk et lokkende tilbud fra Italia som også omfattet Marie. Da ville Frankrike beholde paret, og ga ham en stilling ved Sorbonne. På grunn av pengemangelen beholdt han også sin gamle stilling som lærer. For å hjelpe til begynte også Marie å undervise, mens begge fortsatte i laboratoriet ved siden av. Det var også så lite og dårlig utrustet, at Rutherford da han senere kom på besøk, sa det måtte være ille å ikke ha et laboratorium å jobbe i.

En hel industri vokste opp for å tjene penger på radium som “mirakelmedisin” mot det aller meste, mens Pierre viste at det både kunne skade vev og brukes i kreftbehandlingen.

Anerkjennelse

Nå begynte verden å få opp øynene for ekteparets arbeid, men i Frankrike fikk de fremdeles liten oppmerksomhet og støtte. I 1902 avviste det franske akademiet Pierre som medlem, og samme år døde Maries far. Dessuten begynte arbeidet å tære på helsen, særlig Pierre hadde mye sår på hendene. En visste ikke den gang at radioaktiv stråling var farlig for mennesker, og begge utsatte seg for stråling dag ut og dag inn.

I 1903 fikk Marie sin doktorgrad, og Bronya ga henne en ny kjole for anledningen. Som med bryllupskjolen var den etter Maries ønske slik at den kunne brukes på jobb i mange år etterpå også. Internasjonalt var Marie nå så anerkjent at flere kjente utenlandske vitenskapsmenn dro til Paris for anledningen.

Samme år aborterte Marie og det var et voldsomt slag. Hun hadde vent seg så sterkt til barnet allerede, sa hun. Ekteparet hadde et barn fra før, og fikk et til senere. Marie var likevel utrøstelig, og bedre ble det ikke av at Pierre ble dårligere, og skrek om natten av smerter. Selv hadde hun allerede gått ned 10 kg under arbeidet med avhandlingen. Nesten samtidig mister Bronya sitt andre barn på grunn av tuberkuløs hjernehinnebetennelse.

"Marie Curie"
"Marie Curie"

I 1903 blir Bequerel og Pierre nominert til Nobelprisen, mens Marie først blir nominert etter Pierres inngripen. I desember får alle tre prisen i fysikk. Begrunnelsen utelot bevisst arbeidet innen kjemi, da kjemikere i nominasjonskomiteen mente dette kunne være verd en fremtidig kjemipris i seg selv.

Paret hadde så dårlig helse, at den nødvendige reisen til Stockholm og nobelforelesningen de skulle holde, først var mulig i 1905. Etter sedvanen var det Pierre som måtte holde forelesningen, men han beskrev presist deres forskjellige arbeid. Han advarte også allerede den gangen mot feil bruk av de krefter de hadde oppdaget.

Pengene kom godt med, og for første gang hadde de råd til en laboratorieassistent. Pierre ble nå omsider professor ved Sorbonne. Situasjonen ga dem riktignok også nye problemer, de ble nå stadig oppsøkt av journalister og andre som ødela arbeidsroen. I desember 1904 blir deres andre barn født.

Tragedie

I 1906 begynner det å gå bedre med familien igjen, og spesielt Pierres helse ble bedre. Da ting så litt lysere ut, ble Pierre overkjørt av en militær hestevogn i Paris og døde umiddelbart.

Det endte med at Marie overtok Pierres stilling, og det innebar også å bygge opp et helt nytt laboratorium. Ved å ta denne jobben håpet hun også å kunne hedre Pierres minne. For å få nok midler, fikk hun ved hjelp av venner og støttespillere penger fra både universitetet i Paris, Pasteurinstituttet og den amerikanske filantropen Carnegie.

I 1906 hevdet Lord Kelvin at radium ikke var et eget grunnstoff, men en sammensetning av bly og fem heliumatomer. Dette truet hele forskningen rundt radioaktivitet, og Marie måtte gå i laboratoriet for å motbevise Kelvin. Hun greide til sist å isolere radium, og det tok mer enn tre år å isolere et tidels gram rent radiumklorid. Til sist kunne radium få sin plass i det periodiske system, med atomnummer og atomvekt. Polonium greide hun aldri å isolere. Grunnen var den gang et ukjent teoretisk begrep, nemlig poloniums korte halveringstid.

"Marie Curie og Pierre på sykkeltur."
"Marie Curie og Pierre på sykkeltur."

Arbeidet ved Sorbonne og i laboratoriet tok så mye tid at hun sa fra seg sin gamle lærerstilling, men hun tok seg likevel tid til å være en av lærerne ved en alternativ skole. Datteren Irene var en av elevene.

I 1910 greide Marie å isolere metallisk radium, og hun fikk retten til å definere en internasjonal standard for radiumstråling. Det internasjonale forskningsfelleskap ga denne enheten navnet Curie.

I 1910 meldte også Marie seg som interessert i en enkelt ledig plass i fysikk i det franske vitenskapsakademiet. Motkandidaten var en fransk katolikk, og det gjorde ikke saken bedre at hun var polsk innvandrer og fritenker. I tillegg hevdet deler av pressen at hun blant annet var jødisk og ikke fransk. Dette stemte ikke, men ble brukt mot henne, og hun tapte valget med to stemmer i 1911.

Skandale og krig

Paul Langevin var en tidligere elev av Pierre, og var nå selv en topp vitenskapsmann. Han var gift, men ekteskapet fungerte så dårlig at han hadde flyttet ut og nærmere laboratoriet tross fire barn. I løpet av 1911 begynte ryktene å gå om han og Marie. De var sammen på en internasjonal konferanse i Brüssel, sammen med blant annet Rutherford og Einstein, da pressen publiserte brevvekslingen deres, eller forfalskede kopier av den. Marie ble i pressen beskyldt for å sverte minnet av sin avdøde ektemann. Enkelte påstod til og med at affæren var så gammel, at det i sin tid var grunnen til at Pierre døde, han skulle ha blitt drevet til selvmord av en utenlandsk-jødisk ødelegger av familier. Nemlig Marie.

Da Marie kom hjem, var det en mobb utenfor huset som plaget døtrene hennes. Hun rømte med barna til noen venner i Paris.

"Marie Curie var den eneste kvinnen på den belgiske industrialisten Ernest Solvays konferanse i 1911. Her var det diskusjon mellom de største fysikere i verden. På bildet er Langevin helt til høyre ved siden av en ung Albert Einstein. Rutherford står bak Curie, som snakker med Poincaré."
"Marie Curie var den eneste kvinnen på den belgiske industrialisten Ernest Solvays konferanse i 1911. Her var det diskusjon mellom de største fysikere i verden. På bildet er Langevin helt til høyre ved siden av en ung Albert Einstein. Rutherford står bak Curie, som snakker med Poincaré."


Midt under skandalen kom meldingen om at hun, som den første, nå var tildelt sin andre Nobelpris, og nå i kjemi. I begrunnelsen het det blant annet at oppdagelsen av de nye stoffene ikke bare hadde revolusjonert vårt syn på atomenes natur, men renfremstillingen hun hadde slitt så mye med hadde også åpnet opp for helt nye områder innen medisin. Radium ble etter hvert brukt i blant annet kreftbehandling.

Hun greide reisen og forelesningen, men vel hjemme falt hun sammen av en dyp depresjon, utslitthet og nyreproblemer. Etter alt oppstyret følte hun seg uverdig til å bære Pierres navn, så datteren måtte bruke pikenavnet Sklodowska da hun skrev til moren på denne tiden.

Å holde seg skjult for pressen ble hennes høyeste prioritet. Først i desember 1912, etter nesten 14 måneders fravær var hun tilbake i laboratoriet. Hun hadde da flyttet til et annet nabolag, og Langevin var blitt separert uten mer oppstuss. Det ble ikke mer mellom Langvin og Marie etter skandalen, og resten av livet holdt hun seg til forskningen (pussig nok giftet derimot hennes barnebarn Helene seg med hans barnebarn Michel).

Etter hvert ble hennes radiuminstitutt ferdig, både for å fortsette grunnforskningen og for å finne flere praktiske anvendelsesområder. Gaten det lå i ble døpt Rue Pierre-Curie. Da instituttet sto innflyttingsklart, brøt 1. verdenskrig ut.

Frankrikes samlede beholdning av radium var ett gram, og det ble fraktet til sikkerhet i Bordeaux. I motsetning til de fleste, ville så Marie tilbake til Paris. Hun så at radiologi kunne være svært viktig i behandling av sårede ved å finne granatsplinter, se brudd og lignende. På denne tiden hadde ikke røntgenstråling vært i vanlig praktisk bruk. Hun satte i gang for å få støtte og penger til dette. Allerede i oktober 1914 hadde hun ordnet 20 kjøretøy med røntgenutstyr. Røntgenstråling i praksis hadde hun aldri jobbet med, så hun satte seg inn i praktisk bruk av røntgen, lærte seg å kjøre bil og litt om mekanikk, og hun satte seg inn i anatomi. Så tok hun med seg datteren og dro til fronten hvor de reddet mange liv ved egen innsats.

Marie kunne ikke betjene de 20 rullende og etter hvert 200 stasjonære røntgenklinikkene selv, så hun gikk over til å lære opp kvinnelige røntgenassistenter ved sitt eget radiuminstitutt. Også her hjalp Irene henne.

Deretter gikk hun med personlig risiko på grunn av strålingsfaren i gang med å utvinne mer radium til medisinsk behandling. Da regjeringen ba om innlevering av metall tilbød hun sine to Nobelmedaljer, men det sa de nei til. Deler av Nobelprispengene brukte hun til å kjøpe krigsobligasjoner utstedt for å dekke Frankrikes utgifter til krigen. Etter krigen fikk datteren Irene en militær medalje, mens Marie ikke fikk noen offentlig anerkjennelse.

Radiuminstituttet

Radiuminstituttet skulle fylle mesteparten av tiden hun hadde igjen. For å få det til å bli en institusjon av verdensklasse søkte hun, som under krigen til krigens behov, svært aktivt støtte der hun kunne få det. Derfor gikk hun også med på et intervju med et amerikansk dameblad, hvor hun forklarte redaktøren Mrs Meloney om savnet av mer radium. I USA var det nå 50 gram, mens Frankrike fremdeles ikke hadde mer enn ett gram. Dette ga støtet til en innsamlingsaksjon, som endte med overrekkelse av en radiumgave. Overrekkelsen sto president Harding for.

Da det ble kjent at den amerikanske presidenten selv skulle overrekke radiumgaven til Curie, fant Frankrike tiden moden til å anerkjenne henne. Hun ble tilbudt æreslegionen, men som Pierre i tjue år tidligere avslo hun. Da hun besøkte president Harding i 1921 brukte hun den samme kjolen som ved begge Nobelprisutdelingene.

Denne Mrs Meloney overtalte også Marie til å skrive en selvbiografi, som jo kunne gi royalties i en årrekke i tillegg til å gi mulighet for fremtidige sponsorer. Betingelsen var at Langevin ikke skulle nevnes, og Mrs Meloney reiste faktisk rundt i USA for å få redaktører til å love å holde tett om den affæren.

Utover i 1920-årene brukte hun mye tid på innsamlinger, og kunne etter hvert reise penger til utstyr til det radiuminstitutt i Warzawa Bronya var blitt direktør for.

Hun fortsatte også med sin egen forskning, selv om hovedarbeidet nå var å lede radiuminstituttet. Forskere ved instituttet publiserte 483 arbeider mellom 1919 og 1934, og hun selv sto for 31 artikler eller bøker. Hennes datter Irene, nå gift med Frederic Joliot, var sammen med ektemannen instituttets nye stjerner innen forskning. Begge tok navnet Joliot-Curie. Paret fikk Nobelprisen i 1935, noe Marie ikke rakk å oppleve. Yngstedatter Eve gjorde seg kjent som skribent, og laget blant annet en biografi om sin mor.

All strålingen var sannsynligvis årsaken til at synet til Marie var så svekket fra 1920 av, at hun trengte fire operasjoner for igjen å kunne kjøre en bil eller jobbe i laboratoriet. Helsen ble likevel gradvis dårligere, og innimellom var hun for syk til å gå i laboratoriet.

4. juli 1934 døde Marie Curie. Hun ble gravlagt to ganger, først i familiegravstedet til Curie. Mer enn 60 år senere ble hennes og Pierres levninger overført til Frankrikes æresmausoleum Pantheon.

Kilder:

  • Eve Curie: Madam Curie
  • Naomi Pasachoff: Marie Curie and the Science of Radioactivity

Les mer:

Powered by Labrador CMS