I A-magasinet 19. august har psykolog Frode Thuen en spalte der han skriver om fortrengning av vonde minner, og refererer til forskning på «falske minner». En pasient hos oss ved Senter for Krisepsykologi i Bergen hadde denne spalten med til sin psykolog, og var svært opprørt og redd etter å ha lest denne.  

Dette har vi full forståelse for, da den inneholder en rekke misforståelser, direkte feil og myter, som vi mener det er viktig å rette opp. Med nærmere 20 års erfaring som terapeuter for alvorlig traumatiserte personer, foredragsholdere og i aktiv kontakt med andre innen feltet over hele Europa, frykter vi at slike uttalelser bidrar til å svekke arbeidet for å fremme kunnskap om traumatisering, samt hjelpe de som er rammet.

Forvirrende og feil

Thuen hevder at mennesker kan fortrenge vonde minner og at når fortrengningen er fullstendig, blir det en psykisk lidelse. Da snakker fagfolk gjerne om dissosiasjon heller enn fortrengning ifølge Thuen.

Disse uttalelsene er basert på misforståelser, både når det gjelder begreper og forståelse. Begreper vi bruker innenfor psykisk helse kommer ofte fra ulike forståelsesmodeller, og når disse blir blandet sammen, kan det bli både forvirrende og feil. Det er riktig som Thuen skriver at begrepet fortrengning kommer fra Freud.

Han mente, som antydet i spalten, at vonde minner ble fortrengt fra det bevisste til det ubevisste og at disse kom til uttrykk som somatiske (fysiske/kroppslige) symptomer. De vonde minnene ble «konvertert» til somatiske symptomer. Derav begrepet konversjonslidelser, som fortsatt anvendes om somatiske symptomer en antar har psykologiske årsaker.

Thuen trekker deretter inn begrepet dissosiasjon, som beskrives som en så kraftig fortrengning at minnene blir helt borte. Dette er en misforståelse. Begrepet dissosiasjon kommer også fra 1800-tallet, og ble brukt av flere av Freuds samtidige, spesielt Pierre Janet. Dissosiasjon ble her brukt som en alternativ forklaring til Freuds fortrengningsbegrep.

Mangel på erkjennelse

Janet mente at når personen ikke klarte å ta inn over seg eller bære vonde opplevelser, ble disse opplevelsene «båret» av en annen del av personens bevissthet (altså ikke det ubevisste). Både Janet og andre fagfolk observerte at traumatiserte pasienter, både pasienter som hadde vært utsatt for vold og overgrep og soldater i krig, kunne veksle mellom å gjenoppleve det som hadde skjedd og være svært følelsesmessig berørt, og på et annet tidspunkt være helt emosjonell avflatet, som om de ignorerte det som hadde skjedd.

Det ble derfor feil å omtale dette som det «ubevisste», ettersom begge disse sidene av personens personlighet var bevisst, men opererte parallelt i personen. Janet kalte det derfor co-bevissthet. Det var dette Janet og andre betegnet som dissosiasjon, altså et begrep på en fragmentert personlighet med opplevelser som ikke var integrert og erkjent i hele ens personlighet.

Denne mangelen på erkjennelse kan også være gradvis, og mange traumatiserte mennesker vet på et plan at de har vært utsatt for vold og overgrep, men de holder det på følelsesmessig avstand og bagatelliserer og ugyldiggjør det for å kunne fungere best mulig i hverdagen.

Imidlertid er det noe annet når den delen av ens personlighet som bærer de følelsesmessige og sansemessige komponentene av traumet er aktivert. Dissosiasjon er altså en betegnelse på at en har en fragmentert og ikke integrert personlighet, og det kan en ha selv om ikke «fortrengningen» er fullstendig.

Bidrar til å gjøre dette mer mystisk enn det er

Når barn utsettes for overveldende opplevelser, redde og alene, er dissosiasjon, å holde det som skjer på avstand og ikke virkeliggjøre det, ofte det eneste som er mulig. Det beskytter barnet fra å ta inn over seg de vonde opplevelsene, og det klarer til en viss grad å forholde seg lettere til dagliglivet (der de kanskje må omgås overgriper som «vanlig»). Denne dissosiasjonen som beskyttelse har barnet med seg inn i voksenlivet dersom det ikke får hjelp til å integrere sine traumatiske minner, men dissosiasjon har også betydelige negative konsekvenser.

Ofte kan det oppleves som å leve et liv på «overflaten», med lite kontakt med egne følelser og egen kropp, og ofte med mye symptomer som fysiske smerter, angst, uro, søvnvansker og følelsesmessig og kroppslig nummenhet.

Når Thuen beskriver dette som «splittet personlighet» - hvor man veksler mellom to eller flere parallelle identiteter med vidt forskjellige personligheter, høres det rart og mystisk ut. Med en del klinisk erfaring og kunnskap er imidlertid dissosiasjon ikke vanskelig å forstå, og svært logisk. Begrepsbruken som av og til kan bli brukt, som «splittet personlighet» og flere personligheter» bidrar til å gjøre dette mer mystisk enn det er. Det er ikke flere personligheter, men en personlighet som ikke fungerer som en helhet, fordi ulike perspektiver på en selv og verden rundt en ikke er forenlige, og derfor i konstant konflikt.

Påstander om falske minner

Thuen beskriver videre at mange var skeptisk til at overgrepsminner kunne være «ekte», spesielt når de hadde vært «glemt», det vil si utenfor «hverdagsbevissthet»i lengre tid. Å gå ordentlig inn i dette, vil sprenge rammen for dette innlegget. Det vi imidlertid kan slå fast etter svært mye forskning og klinisk erfaring, er at det ikke er uvanlig at traumatiske minner kan være borte fra ens «hverdagsbevissthet» i lang tid. Dette har en sett fra en rekke ulike hendelser, som krigserfaringer, erfaringer fra å sitte i konsentrasjonsleir, samt overgrep og vold.

En har mye forskning på at dette er fullt mulig, og slett ikke uvanlig. At dette er en vanlig reaksjon etter traumatiske erfaringer, ser imidlertid ut til i stor grad være oversett eller mistrodd når de traumatiske erfaringene er seksuelle overgrep. 

Det ser ut til at det er traumatisering etter seksuelle overgrep det er vanskelig å akseptere, fordi vi ikke leser om påstander om falske minner etter annen type traumatisering som kan komme fra krig og tortur.

Det som er viktig å forstå, er at dette ikke er vanlig «hukommelsestap», men det er dissosiasjon. Det vil si at minnene finnes i personene, men en holder de på avstand og vil ikke erkjenne de. De fleste traumatiske minner er bevart i personen, men holdes på avstand fordi de er for overveldende til å ta inn som en virkelighet. En bygger på et vis murer i ens bevissthet, og når disse ikke er solide, kommer minnene frem som gjenopplevelser, både på dag og nattestid, men når murene er mer solide, ofte forbundet med mer dramatiske erfaringer, kan de lukkes borte fra ens bevissthet.

Det er derfor en får det som kan virke som et paradoks at noen traumatiske opplevelser blir veldig sterke og andre blir «borte». Det er altså en gradsforskjell på i hvor stor grad de traumatiske opplevelsene er erkjent av hele personen, og altså en gradsforskjell på hvor dissosiert personen er. I vår kliniske hverdag med traumatiserte pasienter, opplever vi jevnlig stor motstand mot å erkjenne at deres omfattende symptomer og minner er virkelige, spesielt når de omfatter vold og overgrep fra nær familie.

Feil bruk av forskning

Thuen referer til Elisabeth Lofthus, som så vidt oss bekjent, har minimal eller ingen klinisk erfaring med traumatiserte mennesker, og også svært lite kunnskap om traumatisering. Hennes fokus har i første rekke vært vitners hukommelse i rettsaker. Forskningen hennes har ikke vist noe annet enn at det er mulig å huske feil, og bli påvirket til å huske feil i enkelte situasjoner, noe som neppe er en bombe. Det er også mulig å tro at en er gravid uten at en er det. Det betyr neppe at alle graviditeter er falske. En grundig og nylig gjennomgang av hennes og andres forskning på dette feltet viser at selv i laboratorieforsøk, der en ser om folk kan påvirkes til å huske feil når det gjelder selv uskyldige barndomsminner (som at en før en var 10 år ble syk etter å ha spist en yoghurt), klarer dette i svært begrenset grad. Uttalelser på hvor lett dette er, viser seg ikke å stemme.

Når det er så vanskelig med selv uskyldige minner, kan en tenke seg hvordan det er når det er omfattende traumatiske minner.

Dette er også kun enkeltepisoder. Det er ikke dokumentert at dette er mulig med gjentakende hendelser. Traumatiske minner har dessuten ofte sterke følelsesmessige og kroppslige komponenter som intens redsel og sterke fysiske smerter (minner av de fysiske smertene knyttet til overgrep og vold). Det er vanskelig å forestille seg slike minner som «falske».

Vi har også pasienter som sier de ikke kan huske opplevelser der de som barn i 5-6 årsalderen påviselig (bilder fra politietterforskning) har blitt utsatt for grove seksuelle overgrep.

Skepsis, bagatelliseringer og latterliggjøring

På samme måte som en selv ikke klarer å ta inn over seg traumatiske hendelser, kan dette også være vanskelig for resten av samfunnet. Dette fører ofte til at mennesker som forteller om overgrepserfaringer ikke blir tatt helt på alvor eller i verste fall ikke blir trodd. Mange som anmelder voldtekter kan beskrive denne opplevelsen. Slik har det nok vært bestandig, og selv Freud endret på sin «seduction theory», at mange pasienter med visse symptomer ofte hadde vært utsatt for overgrep.

Denne teorien ble latterliggjort da han la den frem i 1896, og allerede året etter endret han forklaringen til at når kvinner fortalte om seksuelle overgrep, handlet det egentlig om at de var forelsket i sin far, og at de hadde penismisunnelse. Dette var imidlertid forbudte følelser, og derved ble dette gjort om til seksuelle overgrep.

Han kalte dette teorien om ødipus. Denne teorien var langt mer salgbar i et maskulint faglig miljø, og etter dette var det generelt sett ikke før på 80-tallet, under kvinnebevegelsen, at overgreps- og voldtekthistorier igjen kom frem i lyset.

Ikke overraskende ble dette møtt med skepsis, bagatelliseringer og latterliggjøring, og ofte var det terapeutene som fikk skylden for nærmest å hjernevaske sine klienter til å tro at de var blitt seksuelt misbrukt, uvisst hvilke motiv de skulle ha for det.

Det er dette Thuen beskriver under «avdekket overgrepsepidemi». Han beskriver det nærmest som en sykdomsepidemi, uten kunnskap og forståelse for hva dette dreier seg om. Han skriver også at det oppsto terapiretninger som hadde som målsetning å avdekke overgrep som hadde vært fortrengt i årevis. Dette er en annen myte som eksisterer.

Etter svært mange år på traumefeltet, og tilstedeværelse på en rekke kurs, konferanser og faglige fora, er disse påståtte terapiretningene totalt ukjente for oss og våre kollegaer.

Vanskelig å benekte omfanget av overgrep

Forskning viser at svært få personer med overgrepsminner mener at de har blitt påvirket av sine terapeuter til å huske overgrepsminner. Disse påstandene er svært arrogante og useriøse.

Etter årevis med forskning, klinisk erfaring, og etter hvert bilder og videoer med overgrepsmateriale som vi hører om i media nesten daglig, er det heldigvis nå svært vanskelig å benekte omfanget av seksuelle overgrep, mishandling og omsorgssvikt. Forskning og klinisk erfaring viser også klart hvor skadelig slike erfaringer er, og at slike erfaringer har sterk sammenheng med både psykisk og fysisk helse.

Det var mange som flagget med «falske minner» på 80 og 90-tallet. Heldigvis er dette blitt mer og mer sjelden, røstene er blitt svakere, og en må dessverre må erkjenne at overgrep og vold dessverre er et av våre største samfunns- og helseproblem.

Er det god psykisk helse å glemme sterke livserfaringer?

Når Thuen beskriver at problemet vanligvis ikke er at man glemmer det som har hendt, men at man IKKE glemmer hva som har hendt, undrer vi oss veldig over hva han baserer denne uttalelsen på. Er det god psykisk helse å glemme sterke livserfaringer? Vil Thuen si at det er en god strategi å glemme dødsfall, skilsmisser og lignende, og late som ingenting har skjedd? Er ikke det en del av livet for oss alle at vi må forsone oss med ting som skjer, selv om det er vondt?

Om det er dødsfall i nær familie, dramatiske brudd eller om det er overgrep, vold og omsorgssvikt, er jo utfordringen vår å kunne forsone seg med det som har skjedd, erkjenne konsekvensene og etter hvert klare å leve videre. Det er jo dette terapi handler om.

Når mennesker kommer i terapi, er det ofte fordi de indre murene etter hvert begynner å bli nedslitt, og de vonde opplevelsene trenger seg på.

En får vansker med å takle hverdagen, og en trenger hjelp til å klare å forsone seg med det som har skjedd. Dette er ikke noe vesentlig forskjell fra sorgarbeid. Det er først når tapet er erkjent, at en etter hvert kan klare å leve videre. 

Svekker muligheten til å avdekke pågående overgrep

Utfordringen med hensyn til seksuelle overgrep er ikke at mennesker har falske minner om overgrep de ikke har opplevd, men å erkjenne overgrep de har vært utsatt for, og at de derfor ikke får den hjelpen de trenger. 

Vi frykter at slike uttalelser som Thuen kommer med som fagperson er med på gjøre situasjonen svært vanskelig for dem som vurderer å søke hjelp etter seksuelle overgrep fordi de frykter å bli møtt med mistro. Slike uttalelser kan også bidra til å svekke muligheten til å avdekke pågående overgrep fordi samfunnet generelt ikke anerkjenner og innser hvor omfattende dette problemet er, også innen deler av psykisk helsevern. 

Med all respekt for Thuens kunnskap om samlivspsykologi, viser Thuen her at kunnskapen om traumepsykologi ikke er på samme nivå.

Det har vært en lang kamp for mange å bli trodd og få anerkjennelse for sine opplevelser. Heldigvis nærmer vi oss. Nyhetsbildet viser dette, selv om det er ubehagelig, også for mange overgrepsoffer som stadig får påminnelser om hva de har opplevd. Med respekt for disse, er det viktig at fagfolk er ydmyke og ikke uttaler seg om faglige tema en ikke har tilstrekkelig kunnskap om.