Paris for den nysgjerrige

Med forskerbrillene på kan du fra toppen av Eiffeltårnet skue ut over noen av vitenskapshistoriens største øyeblikk. Følg forskning.nos tips til en vitenskapsbasert Paris-tur.

Publisert

Vitenskapelig reiseguide

Verden er så full av spennende og benebrytende vitenskapelige oppdagelser. Så full av fantastiske historier om mennesker som lette og lette helt til de fant eller som ved en tilfeldighet plutselig sto med fremskrittet foran seg.

Er du en reisende av den kunnskapstørste typen? I denne artikkelserien gir vi deg tips til små og store avstikkere som kan tilfredsstille hjernen når handleposene er fylt opp – en storbyferie for den nysgjerrige:

London

Paris

New York

«Paris er alltid en god idé,» sa skuespilleren Audrey Hepburn.

Det var neppe forskning og vitenskapshistorie hun hadde i tankene.

For deg som vil utforske de idéer og innfall som har spiret og grodd i den franske hovedstaden, kan vi heller si:

«Paris har alltid en god idé.»

Se jorda rotere om sin egen akse

Foucaults pendel i Panthéon. Denne er for tiden til restaurering, men Musée des Arts et Métiers har uansett originalen. (Foto: Microstock)
Foucaults pendel i Panthéon. Denne er for tiden til restaurering, men Musée des Arts et Métiers har uansett originalen. (Foto: Microstock)

For oss som har vært på månen og filmet oss selv utenfra, er det ikke tvil om at jorda roterer rundt sin egen akse. For våre forfedre med bena godt plantet på jorda, var det ikke like åpenbart.

I 1851 gjennomførte Jean Bernard Léon Foucault eksperimentet som bekreftet tidligere vitenskapsmenns teorier og laboratorieforsøk. I kuppelen i Pantheon festet Foucault en 67 meter lang metalltråd. I den andre enden en kule på 28 kilo. Så satte han pendelen i bevegelse.

Etter hvert som timene gikk, så det ut som pendelen skiftet retning, men det gjorde den altså ikke. Det var jorda under den som roterte. Tegner man av bevegelsene til pendelen på gulvet under, vil den til slutt lage en sirkel. Over Nord- eller Sydpolen vil det ta ganske nøyaktig et døgn å pendle hele runden, mens det går langsommere og langsommere jo nærmere ekvator man gjennomfører eksperimentet. På ekvator vil pendelbevegelsen se helt statisk ut.

Kopien av Foucaults pendel som normalt henger i Panthéon, er nå til oppussing og er sannsynligvis ikke tilbake før i 2017. Originalen tilhører Musée des Arts et Métiers sammen med titusenvis av andre vitenskapshistoriske instrumenter og oppfinnelser

(Musée des Arts et Métiers, rue Réaumur 60. Åpent hver dag 10–18, torsdag til 21.30, stengt mandag)
 

Radium – fra kosmetikk til nobelprisvinners bane

Kosmetikkprodukter med radium var ikke uvanlig i begynnelsen av forrige århundre. Disse reproduksjonene er utstilt i Marie Curie-museet. (Foto: Travus, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Kosmetikkprodukter med radium var ikke uvanlig i begynnelsen av forrige århundre. Disse reproduksjonene er utstilt i Marie Curie-museet. (Foto: Travus, Creative Commons)

I 1903 ble Marie Curie den første kvinne som vant en nobelpris. Den gang i fysikk sammen med sin mann, Pierre, for parets studier av radioaktivitet.

Åtte år senere ble Marie Curie den første person til å motta to nobelpriser. Denne gangen i kjemi og alene, nå blant annet for å ha oppdaget de radioaktive grunnstoffene radium og polonium.

Den gangen visste ingen at radium er skadelig. Tvert imot tilsatte man stoffet i alt fra eksklusive kosmetikkprodukter til sigaretter. Men først og fremst ble radium på denne tiden brukt til medisinske formål. Under første verdenskrig jobbet Curie med å sende røntgenutstyr til fronten, og bidro selv til å konstruere, installere og bruke det. Hun døde av anemi, 67 år gammel. Årsaken kan ha vært uforsvarlig håndtering av radioaktive stoffer.

Litt sladder? I Rue Banquier 5 ligger elskovsredet der Marie Curie etter mannens død hadde hemmelige stevnemøter med kollegaen Paul Langevin. Han var gift, og skandalen satte nesten en stopper for at hun fikk motta sin andre nobelpris.

(Musée Curie, rue Pierre-et-Marie-Curie 1, onsdag–lørdag 13–17)
 

Den siste meteren

Av de 16 meter-eksemplarene som ble satt opp rundt omkring i Paris i 1796 og 1797, er dette det eneste som fremdeles befinner seg på stedet den opprinnelig ble satt opp. (Foto: Geir Bekkeseth, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Av de 16 meter-eksemplarene som ble satt opp rundt omkring i Paris i 1796 og 1797, er dette det eneste som fremdeles befinner seg på stedet den opprinnelig ble satt opp. (Foto: Geir Bekkeseth, Creative Commons)

I dag definerer vi én meter som den avstanden lyset tilbakelegger i vakuum i løpet at et 299 792 458-dels sekund. Det ble vedtatt av Generalkonferansen for mål og vekt i 1983. Men for de fleste av oss er det nok enklere å ta turen til marmormeteren på Rue de Vaugirard 36.

I 1796 og 1797 plasserte myndighetene i Paris 16 slike på sentrale steder i byen. Dette er den eneste av dem som fortsatt står på sin opprinnelige plass. Alle 16 var laget på mal etter bronsemeteren som ble støpt i 1795, den aller første meteren.

Frankrike var første land som tok i bruk meteren. Norge fulgte etter i 1875. Det finnes en tilsvarende meter på Place Vendôme 13, men det var ikke der den sto opprinnelig, så det blir ikke det samme.
 

En café au lait i absolutt frihet

Escargot eller fois gras? Bollinger eller Dom Pérignon? Eksistensielle valg som forteller hvem du er. (Foto: Roboppy, Wikimedia Commons)
Escargot eller fois gras? Bollinger eller Dom Pérignon? Eksistensielle valg som forteller hvem du er. (Foto: Roboppy, Wikimedia Commons)

Helt i bunnen av Jean-Paul Sartres eksistensialisme ligger menneskets absolutte frihet. En følge av denne friheten er at man hele tiden står overfor valg, og det er disse valgene som bestemmer hvem du er.

Det er til å få angst av, ikke sant, og denne angsten gjør at mange søker trygghet i konvensjonelle og tradisjonelle verdier. Sartre mente ifølge Store norske leksikon at det er et grunnleggende skille mellom de som tar denne friheten på alvor og de som bedrar seg selv fordi de tror det er mulig å leve uten å måtte foreta risikable valg.

Om du skal velge Café de Flore eller Les Deux Magots der de ligger på hver sin side av Rue Saint Benoit, er kanskje ikke fullt så viktig. Avhengig av hvem du spør, så var begge favorittkafeen til Sartre, hans livsledsagerske Simone de Beauvoir og kretsen rundt dem.

Les Deux Magots skal ha vært Sartres favoritt under krigen og like etterpå, blant annet fordi Café de Flore var sterkt knyttet til den ekstreme høyrebevegelsen på 1920- og 1930-tallet. Senere hadde Sartre og Beauvoir fast bord på Flore. Deux Magots har bedre, om ikke eksistensialistisk, utsikt til Place Jean-Paul Sartre–Simone de Beauvoir.

(Les Deux Magots, place Saint-Germain-des-Prés 6. Åpent hver dag 07.30–01.00. Eller Café de Flore, Boulevard Saint-Germain 172. Åpent hver dag 07.30–01.30)
 

Pasteurisering av vin og vaksine mot rabies

Dette rommet på Pasteur-museet inneholder over 1000 gjenstander, og Pasteur skal selv ha brukt dem alle i løpet av en lang og innholdsrik forskerkarriere. (Foto: Science Photo Library)
Dette rommet på Pasteur-museet inneholder over 1000 gjenstander, og Pasteur skal selv ha brukt dem alle i løpet av en lang og innholdsrik forskerkarriere. (Foto: Science Photo Library)

Det er ingen premie for å gjette at det er Louis Pasteur som er mannen bak pasteurisering. Vi kjenner den best fra melkekartongen, men det var franske vinprodusenter som var de første til å nyte godt av metoden i 1865.

Vinbøndene i Jura øst i landet var i ferd med å bli ruinert av sur vin. Pasteur hadde allerede forsket på eddik og funnet ut at surheten sannsynligvis kom fra bakterier. Vinen ble derfor varmet opp akkurat mye nok til å ta livet av de fleste av de bakteriene som gjorde drikken sur.

Silkeprodusentene var sikkert like takknemlige da Pasteur kvittet dem med et par plagsomme sykdommer som gjorde at silkeormene deres døde eller sluttet å spinne.

Mye av utstyret Pasteur brukte til disse og andre store oppdagelser, deriblant vaksiner mot både rabies og miltbrann, står nå utstilt på Pasteur-museet, som igjen befinner seg i Pasteur-instituttet. Instituttet har ikke gjort skam på sin navngiver, og var blant annet de første som isolerte hiv-viruset. Ti nobelpriser har forskere herfra på samvittigheten.

(Musée Pasteur, rue du Docteur-Roux 25. Omvisninger mandag–fredag 14, 15 og 16. Stengt i august)
 

Trykkende i tårnet

Tour Saint-Jacques, der Blaise Pascal skal ha gjennomført barometereksperimentet. Rykter verserer om at det egentlig skjedde i kirketårnet i Saint-Jacques-du-Haut-Pas, men vi holder en knapp på slakteren Saint-Jacques-de-la-Boucherie. (Foto: Cormac, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Tour Saint-Jacques, der Blaise Pascal skal ha gjennomført barometereksperimentet. Rykter verserer om at det egentlig skjedde i kirketårnet i Saint-Jacques-du-Haut-Pas, men vi holder en knapp på slakteren Saint-Jacques-de-la-Boucherie. (Foto: Cormac, Creative Commons)

I 1643 fant italieneren Evangelista Torricelli opp kvikksølvbarometeret som kunne måle trykket i atmosfæren. Franskmannen Blaise Pascal brukte disse barometrene til å bevise at lufttrykket er lavere høyere opp på grunn av den reduserte luftmassen.

Pascal overtalte svogeren sin til å gjennomføre målinger ved foten av og på toppen av fjellet Puy de Dome sør for Paris. Målingene stemte med teorien, kvikksølvnivået på toppen av fjellet var virkelig lavere enn i dalen nedenfor, ifølge viten.no.

Dermed kunne Pascal på egen hånd ta en æresrunde i sentrum av Paris. Det gjorde han i toppen av det 52 meter høye Saint-Jacques-tårnet. Tårnet er alt som er tilbake av kirken Saint-Jacques-de-la-Boucherie, og ved foten av det står det en statue av Blaise Pascal. I toppen av tårnet er det installert et meteorologisk laboratorium.

Pascal har også fått en måleenhet oppkalt etter seg: Trykk måles i dag i pascal (Pa), som tilsvarer en newton per kvadratmeter.

(Tour Saint-Jacques, rue de Rivoli 39, onsdag–søndag 13.30–18, bare onsdag, lørdag og søndag i vintersesongen. Det kan være lurt å forhåndsbestille en omvisning, for eksempel her: Des Mots et Des Arts)
 

Seilas på kloakken

Le Musée des Égouts de Paris, eller kloakkmuseet. (Foto: ignis, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Le Musée des Égouts de Paris, eller kloakkmuseet. (Foto: ignis, Creative Commons)

Om det er hardt, bløtt eller flytende – det du legger fra deg i toalettskåla i Paris, vil til slutt komme i kontakt med kloakkanlegget Eugène Belgrand moderniserte midt på 1800-tallet. Før den tid var ikke skillet særlig tydelig mellom det rene som kom inn og det skitne som rant ut.

Under Napoleon IIIs rehabilitering av byen fikk ingeniøren Belgrand i oppgave å lage et nytt kloakksystem. Han skilte blant annet tilførselen av drikkevann fra annet vann, og Belgrands system er fortsatt i bruk.

Helt fram til 1970-tallet var det populært blant turister å ta en båttur i kloakken, men i dag er det bare kloakkarbeidere som slipper til. Unntaket er kloakkmuseet.

(Le Musée des Égouts de Paris, pont de l’Alma, place de la Résistance. Åpent hver dag 11–16, mai–september åpent til 17)
 

Noahs utstoppede ark

På vei om bord i arken. Her fra 20-årsjubileet til evolusjonsgalleriet i 2014. (Foto: Afp, NTB scanpix)
På vei om bord i arken. Her fra 20-årsjubileet til evolusjonsgalleriet i 2014. (Foto: Afp, NTB scanpix)

I den botaniske hagen Jardin des Plantes ligger verdens nest eldste dyrehage som fortsatt er i drift. Men alderen tynger, og det er kanskje mer spennende å besøke de utstoppede slektningene i Grande Galerie de l’Évolution. Dette opprinnelig zoologiske museet holder også til i den botaniske hagen, og alt er en del det naturhistoriske museet, Muséum national d’histoire naturelle.

Tusenvis av arter er stoppet og stilt ut i evolusjonsgalleriet. I sentrum en prosesjon som ser ut til å være på vei om bord i Noahs ark.

I et eget rom i museet finnes en gruppe som sikkert gjerne skulle vært med – nemlig de truede og utryddete artene i La Salle des Espèces Menacées et des Espèces Disparues.

(Grande Galerie de l’Évolution, Geoffroy-Saint-Hilaire 36. Åpent 10–18, stengt på tirsdager)
 

Middag med alkymisten

Forrett: gullbrød med aioli. Hovedrett: gullstek med gullsaus og gulrøtter. Til dessert: evig liv. (Foto: Thiebes, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Forrett: gullbrød med aioli. Hovedrett: gullstek med gullsaus og gulrøtter. Til dessert: evig liv. (Foto: Thiebes, Creative Commons)

Den yngre garde kjenner nok godt til navnet Nicolas Flamel fra Harry Potter og de vises stein. Men det er ikke sikkert de vet at Flamel levde på ordentlig fra cirka 1330 til 1418.

Huset han bygde i 1407, er i dag det eldste steinhuset i Paris. Det var her han skal ha gjort sine vitenskapelige eksperimenter i faget – eh – alkymi.

Legenden forteller at Flamel oppdaget De vises stein, en magisk gjenstand som kunne gjøre gull av mer eller mindre gråstein. Den gjorde også eieren udødelig, slik Flamel får æren for i Harry Potter-boka.

Det er mulig at virkeligheten ikke er like spennende, og nyere teorier antyder at Flamels alkymiske bedrifter ble diktet opp på 1600-tallet.

Lenge før sin død lagde Flamel sin egen gravstein, full av mystiske symboler. Den er i dag stilt ut i Musée de Cluny. Det gamle steinhuset til Flamel huser i dag en restaurant som er oppkalt etter ham.

(Auberge Nicolas Flamel, rue de Montmorency 51. Åpent hver dag 12–14.30 og 19–22.30)
 

Nullmeridianen som nesten er glemt

Langs Paris-meridianan er det plassert 135 slike medaljonger. Dette er en av de som ligger rett ved Louvre-pyramiden. N peker mot nord, S mot sør. Arogo er til minne om astronomen som også var statsminister i Frankrike i halvannen måned på forsommeren i 1848. (Foto: Poulpy, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Langs Paris-meridianan er det plassert 135 slike medaljonger. Dette er en av de som ligger rett ved Louvre-pyramiden. N peker mot nord, S mot sør. Arogo er til minne om astronomen som også var statsminister i Frankrike i halvannen måned på forsommeren i 1848. (Foto: Poulpy, Creative Commons)

Hvis du står i kø utenfor Louvre og venter på å komme inn til Mona Lisa, kan du fordrive tiden med å se på den tapte nullmeridianen.

Lengdegrader og breddegrader er jo vanligvis ikke noe man kan se. I hvert fall ikke Paris-meridianen, som ingen andre enn franskmennene har brydd seg om etter 1884. Men det betyr ikke at det ikke lå mye arbeid og forskning bak.

Det startet allerede på 1600-tallet og ble perfeksjonert av astronomen Francois Arogo på 1800-tallet. På den tiden knivet Paris-meridianen med sitt motstykke i Greenwich om verdensherredømme, og britene vant i 1884. 20 år tok det franskmennene å bøye seg for vedtaket.

I 1994 fikk den nederlandske kunstneren Jan Dibbets i oppdrag å lage et minnesmerke over Arogo, og resultatet ble 135 bronsemedaljonger langs Paris-meridianen, ifølge Wikipedia. Fra den nordligste til den sørligste er det 9,2 kilometer, og fem av disse krysser køen inn til Louvre. Se ned bak glasspyramiden. Meridianen går også, ikke tilfeldig selvfølgelig, gjennom Paris-observatoriet der Arogo var direktør fra 1843 til 1853.
 

Vitenskapen bak de edleste dråper

Det er lett å bli litt stiv i blikket når man lager champagne. (Foto: MDV olivier, <a href="http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en" target="_blank">Creative Commons</a>)
Det er lett å bli litt stiv i blikket når man lager champagne. (Foto: MDV olivier, Creative Commons)

Læren om vindyrking og vinfremstilling kalles på norsk ønologi. Er det et sted i verden dette kalles vitenskap, så må det være i Frankrike. Der er ønologi et høyskolestudium som gir deg ingeniørtittel i vindyrking. Der lærer man, ifølge Wikipedia, blant annet om vinplantens biologiske egenskaper, geokjemiske forhold og sammenhengen mellom jordsmonn, lokalt klima og vinens egenskaper.

Vinsmaking eller cocktail-kveld på Vinmuseet gir ingen akademisk grad, men sikkert mange gode munnfuller.

(Musée du vin, rue des Eaux 5. Åpent tirsdag–lørdag 10–18)

Artikkelen er oppdatert 26.5.2016 med blant annet kilder. 

Har du flere gode tips til vitenskapelige opplevelser i Paris? Del dem med oss og med andre lesere i kommentarfeltet under.