Smittestoff består av bakterier eller virus. Noen smittestoff fremkaller alvorlige infeksjonssykdommer, og for å lage en vaksine bruker man slikt smittestoff i svekket eller død form, eventuelt bare deler av smittestoffene.

Vaksinen blir da ofte en svekket variant av en farligere sykdom. Da Jenner laget sin koppevaksine brukte han levende smittestoff, men da fra en beslektet og mindre farlig sykdom. Denne sykdommen, kukopper, var likevel så beslektet med kopper at vaksinen ble vellykket.

Vaksine?

Jenner valgte betegnelsen vaksine siden det infiserte materialet kom fra en ku. Og ku på latin heter vacca. Kukopper heter vaccinia. Ordet vaksine betød derfor først kun å smitte med kukopper for å beskytte mot kopper. Etter hvert som andre vaksiner har blitt oppfunnet, har de likevel fått det samme navnet, selv om stoffet det er laget av kommer fra helt andre steder enn en ku.

Vaksinering er å smitte noen

En vaksine er altså smitte. Vaksineringen består i å smitte friske personer med denne svekkede eller mindre farlige sykdommen. Den farligere sykdommen kan være for kraftig til at vårt immunforsvar greier å bekjempe den, og kan for eksempel føre til døden.

Den svekkede varianten vi blir smittet av gjennom vaksinen, skal være så svekket at vårt immunforsvar klarer å bekjempe den. Dette er ikke fullstendig risikofritt. Noen ganger klarer ikke kroppen å bekjempe denne svekkede varianten heller.

Vanligvis benytter man ikke en vaksine før denne risikoen er blitt svært lav. Uansett er risikoen ved vaksinering ekstremt mye lavere enn risikoen om man skulle blitt smittet av selve sykdommen.

Kroppens forsvar gjøres klart

Angrepet fra en farlig sykdom kan overrumple og nedkjempe immunforsvaret. Vaksinen skal gi oss et forsprang, så immunforsvaret reagerer sterkere og raskere.

Vaksinen er et smitteangrep på kroppen, men dette angrepet skal ikke være sterkere enn at vi vinner. Når vi bekjemper denne innpodete eller vaksinerte smitten danner vi antistoffer. Om vi senere blir utsatt for den farligere varianten av denne sykdommen, skal disse antistoffene ligge klare til også å beskytte oss mot denne varianten av sykdommen.

Vaksinen skal etablere et forsvar som ligger klart, og ferdiginnstilt til å bekjempe akkurat denne sykdommen. Da er vaksinen vellykket, om den da ikke gir for mange bivirkninger. Det forsvaret kroppen da etablerer varer i noen tilfeller livet ut. I andre tilfeller må vaksinasjonen gjentas for å beholde virkningen.

Vaksiner

Blant de vaksiner man har i dag, kan vi nevne vaksinene mot difteri, stivkrampe og kikhoste. Til sammen utgjør disse tre det vi kaller trippel-vaksinen. Vi har også vaksiner mot poliomyelitt, meslinger, tuberkulose (BCG), røde hunder, tyfus/paratyfus, flekktyfus, gulfeber, kopper og pest. Det finnes også vaksine mot enkelte influensatyper, og mot et par av de bakteriene som forårsaker smittsom hjernehinnebetennelse.

Å lage vaksiner

Det er forskjellige måter å fremstille vaksiner på. De kan lages ved smittestoffer som er drept, eller av smittestoff med nedsatt evne til å fremkalle sykdom. De kan fremstilles av bakteriegifter som er gjort uskadelige, eller av deler av bakterier. I nyere tid er det også fremstilt vaksiner ved hjelp av rekombinant DNA-teknikk.

Vaksineprogrammet for barn i Norge inneholder følgende vaksiner: trippel, poliomyelitt, meslinger, BCG og røde hunder (hos jenter). De fleste vaksiner gir livslang beskyttelse, mens noen virker kortere tid og må eventuelt gjentas.

Vaksinasjon

Spesielle vaksinasjonstiltak kan være aktuelle for eldre eller andre med kroniske sykdommer. Det kan være influensavaksine eller pneumokokkvaksine. Det kan også være vaksinasjoner for individer i spesielle epidemiologiske situasjoner innenlands, og ved reiser til områder med spesiell forekomst eller fare for smittsom sykdom. Vaksinasjon mot noen sykdommer kan være obligatorisk ved innreise til enkelte land.

Les mer…

Den første vaksinen

Vaksinens historie

Noen av problemene med å lage en vaksine mot HIV/AIDS kan du lese om her