Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Sevleguten var en av 1800-tallets mordere som det ble skrevet flere viser om. Han ble henrettet i 1843 med denne skarpretterøksen som finnes i Justismuseets samling.
Sevleguten var en av 1800-tallets mordere som det ble skrevet flere viser om. Han ble henrettet i 1843 med denne skarpretterøksen som finnes i Justismuseets samling.

True crime på 1800-tallet

Mennesker har alltid latt seg fascinere av kriminalgåter fra virkeligheten. True crime har derfor blitt en populær sjanger innen film, tv-serier, podkast og bøker. Også 1800-tallet hadde sin måte å dyrke sjangeren på.

Mange har både hørt og sunget visa om 1800-tallets mestertyv Gjest Baardsen: «Og kom vil I høre en vise om Gjest / Den er ikke laget for lensmann og prest».

Baardsen satt mye i fengsel, men var god til å rømme. Og han ble ofte sammenlignet med Robin Hood fordi han skal ha vært opptatt av svake og fattige, og ble sett på som en ikke-voldelig gentlemanstyv.

NTNU-forskerne Silje Haugen Warberg og Even Igland Diesen har undersøkt Gjest Baardsens egne viser om sine forbrytelser. De har også studert viser som handler om en annen av 1800-tallets storforbrytere: Ole Olsen Sevle, kjent som Sevleguten.

Han var en rovmorder som ble henrettet i 1834 etter å ha vært på flukt fra øvrigheten i to år.

Viser om forbrytelser og forbrytere stammer fra skillingsvisenes storhetstid på 1800-tallet. Skillingsvisenes funksjon var å formidle historier, hendelser og nyheter til allmuen. Sjangeren var svært populær.

NTNU har et omfattende forskningsprosjekt om skillingsviser. Prosjektet som ledes av Siv Gøril Brandtzæg, er det første i sitt slag som undersøker hvilken betydning skillingsvisene har hatt i norsk kulturarv.

Skillingsvisene 1550–1950

  • Skillingsvisene har blitt tilsidesatt i forskningen og redusert til en fotnote i litteraturhistorien. Dette har igjen ført til at tekstene har hatt en uklar posisjon i vår nasjonale kulturhistorie. Prosjektet viser at skillingsvisene er Norges eldste massemedium, med en historie som strekker seg tilbake til 1500-tallet.
  • I den tidligmoderne perioden fungerte tekstene som en viktig kilde til nyheter og underholdning, spesielt for allmuen.
  • Skillingsvisene er en del av vår folkelige kulturarv, og er også blant de eldste trykksakene som fins bevart i Norden, med en sirkulasjonshistorie som strekker seg tilbake til 1550-tallet og frem til 1950-tallet.
  • Skillingsvisenes imponerende utbredelse – med hensyn til distribusjon, tidsmessige utstrekning i 400 år, og geografisk spredning fra nord til sør og på tvers av de skandinaviske landegrensene – gjør dem dessuten til en av de mest populære sjangerne som noen gang har eksistert her til lands.

Les mer: https://skillingsviser.no/

Trampet takten og sang på vei til skafottet

I arbeidet med Sevle-saken har Warberg og Diesen undersøkt et stort materiale, med hovedvekt på forbrytervisene om Sevleguten og ugjerningene han sto bak. Ole Olsen Sevle har blant annet gitt navn til slåtten Sevlen.

Historien sier at han skal ha skrevet slåtten selv, og at han sang og trampet takten til slåtten mens han gikk mot skafottet.

Mestertyven Gjest Baardsen diktet også viser om seg selv, men ofte var det fengselspresten, han som forberedte de dømte på straffen og døden, som diktet visene om gjerningsmennene og forbrytelsene deres.

Bildet fra forbryterromanen om Selve-guten.
Bildet fra forbryterromanen om Selve-guten.

Hva er fiksjon og hva er sant?

Det er en stor spennvidde innen sjangeren forbryterviser. Fra den ambivalente fascinasjonen for en morder som Sevle – til dyrkingen av en Robin Hood-aktig skikkelse som Gjest Baardsen.

Felles for forbrytervisene er at de inneholder et uklart skille mellom hva som er fiksjon og hva som er fakta.

Visene dveler ofte ved nettopp de delene vi i virkeligheten vet minst om:

  • Hva var morderens motiv og tanker?
  • Hvordan opplevde offeret sitt siste øyeblikk?
  • Hvordan gikk den dømte straffen i møte?

Virkelighetskrim da og nå

Beretninger om virkelige kriminalsaker har fascinert publikum i flere hundre år.

– Det er nærliggende å peke på en utvikling fra forbryterviser via folkelitteraturens forbryterfortellinger til den moderne virkelighetskrimsjangeren True crime, sier Silje Haugen Warberg.

True crime, sannkrim eller virkelighetskrim er en faktabasert sjanger innen litteratur, film, radio, podkast og TV.

I denne sjangeren undersøker forfatterne eller filmskaperne en virkelig kriminalsak og utforsker omstendighetene rundt og handlingene til personer som er knyttet til saken.

Sjangeren har blitt svært populær over hele verden og tar ofte for seg kjente og profilerte drapssaker.

Sjangeren forholder seg til krimhendelser fra virkeligheten, men bruker ofte fortellertekniske virkemidler med elementer av fiksjon, som å formidle hva gjerningspersonen tenkte.

Truman Capotes sakprosaroman «Med kaldt blod» fra 1965 regnes ofte som starten på den moderne sannkrim-sjangeren.

True crime

  • Beretninger om virkelige kriminalsaker har fascinert publikum i flere hundre år. I Storbritannia ble det utgitt hundrevis av såkalte pamfletter om drap i årene 1550–1700.
  • I takt med en økende lesekyndighet og mer effektive trykkemetoder, ble pamflettene flere og mer profesjonelle. Noen av pamflettene bar preg av sensasjoner, mens andre hadde et mer moralsk budskap.
  • Pamflettene var særlig populære i middel- og overklassen, siden de lavere klassene hverken hadde tid eller penger til å lese dem.
  • Pamflettene fortsatte til godt utpå 1800-tallet i Storbritannia og USA inntil moderne journalistikk tok over.
  • Opp gjennom årene har det også blitt laget historier, viser og ballader om virkelige kriminalsaker, også i Norge.
  • Fra 1889 og i tiårene som fulgte, skrev og publiserte den skotske advokaten William Roughead historier fra store, kjente britiske rettssaker. Han blir ofte ansett som opphavsmann til den moderne sannkrim-sjangeren.
  • En amerikansk sannkrim-pioner var Edmund Pearson, som i årene 1924–1936 publiserte en serie med bøker om ulike kriminalsaker. Flere av sakene ble også trykket av magasiner og ukeblader som The New Yorker og Vanity Fair.
  • Truman Capotes sakprosaroman «Med kaldt blod» fra 1965 regnes ofte som starten på den moderne litterære sannkrim-sjangeren, og som gjorde sannkrim-bøker populære og profitable.

Kilde: Wikipedia

Sevlegutens løpebane

Dokumenter fra rettssaken og referater fra avisene kan fortelle historien om Ole Olsen Sevle – og altså skillingsvisene som ble laget i forbindelse med pågripelsen og med rettssaken.

Materialet forteller at Sevleguten drepte den omreisende kramkaren Toleiv Gjermundson Kittilsland, bedre kjent som «Sølv-Tollef». Sevleguten ble også dømt for å ha drept sin egen farfar.

Farfaren, kalt Storen, levde på kår på familiegården da Sevleguten overtok den i 1829. Farfaren hadde kontrakt på et føderåd som inkluderte bruksrettigheter til eiendom og andre ytelser.

Uenigheter skal ha oppstått etter at farfaren giftet seg på nytt. I den forbindelse ønsket han tilgang til hele dette føderådet. Dette satt Sevleguten og faren seg imot.

I 1830 ble farfaren funnet druknet i et tjern.

Det oppsto raskt rykter i bygda om at barnebarnet sto bak dødsfallet.

Morderens sinn svartner

I én av visene beskrives opptakten til mordet, uten at det legges vekt på de økonomiske motivene som både rettsrapporten og senere forbryterfortellinger framhever.

I visen beskrives det imidlertid at farfaren «refsede Ole og skammet ham ud» mens de befinner seg i en båt på vannet. Oles sinn svartner. Vendingen understrekes av en klisjéfylt værmetafor som markerer opptakten til selve mordet.

Morderen beskrives som både oppfarende og kaldblodig, og fortellingen avrundes med at den allvitende fortelleren ransaker morderens sinn.

Ofte framholdes barndommen som uskyldig, mens den kriminelle løpebanen tillegges dårlige valg i ungdomsårene.

I Sevle-visen slås det imidlertid allerede i første strofe fast at han hadde en iboende umoral og var «hengiven til lasten fra spædeste aar».

Teksten «En ny Vise om den nys henrettede Morder Ole Sevlie» er fra Norsk Folkeminne-samling.
Teksten «En ny Vise om den nys henrettede Morder Ole Sevlie» er fra Norsk Folkeminne-samling.

Manglende anger

Man kan sammenligne de ulike fremstillingene i Sevle-visene, både med hverandre og med øvrige tekster om saken. Da er det tydelig at fremstillingene blander rykter, opplysninger fra avisene, etablerte litterære motiv og fri diktning.

– I grove trekk følger visene de opplysningene som var kjent om Sevles oppvekst. Men ser vi nærmere etter, oppdager vi fort at visen skiller lag med sakens fakta på noen mindre, men vesentlige punkter, sier Silje Haugen Warberg.

Tidligere forskning på skandinaviske skillingsviser har konkludert med at visene sjelden gir helt etterrettelige opplysninger om sakene de omhandler.

– Visene har flere partier som er åpenbart fiksjonaliserte, for eksempel ved at vi får innsyn i Sevles tanker. De delene dreier seg særlig om Sevles forsett, motiver og manglende anger.

Skiftet kjønn fra mann til kvinne

For å belyse dette komplekse forholdet mellom fakta, fiksjon og visetradisjon, har forskerne tatt et dypdykk i en Sevle-vise som ble diktet tett på hendelsene.

Innholdet gir grunn til å tro at visen opprinnelig ble diktet i anledning Sevles henrettelse i 1834. Kanskje for å reklamere for hendelsen eller til og med for å framføres i forbindelse med henrettelsen.

Visen åpner med en direkte tiltale til sitt publikum, som bes lytte til sangen om Sevles livsløp mens han «fremad i Synden og Lasterne gaaer».

I løpet av tjue strofer gir visen en helhetlig, fortettet og forenklet framstilling av Sevles kriminelle løpebane.

Elementer som viser fiksjonen i fortellingen, er at offeret ikke kalles ved sitt rette navn, men får navnet Hellik framfor Tollef.

Andre endringer er at et sentralt vitne har endret kjønn fra mann til kvinne, samt utstrakte partier med fiksjon som beskriver Sevles tanker samt stykker av dialog, blant annet mellom offer og gjerningsmann.

– Den lett fiksjonaliserte fremstillingsformen, der mye er nesten riktig og resten er diktet til eller har blitt tillagt et mer dramatisk preg, finner vi igjen i mange av visene vi har studert, sier Silje Haugen Warberg.

Stor samling av skillingsviser

Forbrytervisene utgjør ikke én helhetlig kategori skillingsviser. De kan deles inn i en rekke tematiske og sjangermessige underkategorier:

  • nyhetsviser utgitt tett på hendelsene
  • fortellende viser diktet på lengre avstand
  • avskjedsviser som diktes i forbindelse med henrettelser
  • fengselsviser

Forbrytervisematerialet fra 1700- og tidlig 1800-tall er dominert av henrettelsesviser. Den siste sivilrettslige henrettelsen i Norge fant sted i 1876.

Dermed endret også forbrytervisenes innhold seg.

Materialet som er analysert, er hentet fra skillingsvisesamlingen ved Gunnerusbiblioteket i Trondheim, Norsk Folkeminnesamling og Nasjonalbibliotekets digitale samling.

Kvinnelige forbrytere fordømmes, mannlige kan bli helter

De fleste forbryterviser – og skillingsviser generelt – dreier seg om menn. Når kvinner blir utgangspunktet for forbryterviser, er det som regel fordi de har drept sitt nyfødte spedbarn. Eller sjeldnere, sine ektemenn eller foreldre.

Fordømmelsen av dem er tydelig.

– I fremstillinger av mannlige forbrytere finner vi oftere en ambivalent tilnærming til forbryteren, en skikkelse som både er avskrekkende, fascinerende og imponerende. Når det diktes videre på hans bedrifter i forbryterviser og andre overleveringer, skapes den tvetydige helteskikkelsen, sier Even Igland Diesen.

– Det er nettopp dette uklare forholdet mellom fantasi og virkelighet som kjennetegner den delen av skillingsvisetradisjonen som har bidratt til at forbrytere som morderen Sevle og mestertyvene Gjest Baardsen og Ole Høiland fremdeles huskes.

Referanse:

Silje Haugen Warberg og Even Igland Diesen: Forbrytelsens fascinasjon og fiksjonalisert (selv)- framstilling i 1800-tallets forbryterviser. SATS, Open Access.

Powered by Labrador CMS