Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.
Det kan være lurt å unngå ferdigslitte plagg som olabukser med hull og ferdigslitt stoff. De har blitt utsatt for tøff behandling og kjemikalier i produksjonen.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)
Slik avslører du miljøverstingene når du handler klær
Hvilke klær er faktisk bedre for miljøet enn andre? Klesforsker Ingun Grimstad Klepp gir deg metoder for å vurdere hvor miljøvennlige klesplagg egentlig er.
«Laget av resirkulerte materialer.» «Helt uten PFOA.» «Myk og behagelig bambusmiks.»
Som forbrukere blir vi bombardert med påstander om at akkurat dette klesplagget er bedre for miljøet og klimaet enn andre plagg. Men er genseren du har tenkt å kjøpe egentlig mer miljøvennlig enn andre? Eller er det bare produsenten som forsøker å selge den som «grønn» og dermed «grønnvaske» den?
– Det er mer og mer «grønnvasking» der ute. Altså at produsentene selger klær som «grønne», uten at de faktisk er «grønnere» enn andre klær, sier klesforsker Ingun Grimstad Klepp ved OsloMet.
Hun har sett på ulike metoder klesprodusentene bruker for å fremstille nettopp sine klær som bærekraftige og miljøvennlige.
Her er noen typiske metoder for grønnvasking det kan være lurt å kjenne til:
1. Å si noe som ikke er sant
Når klesprodusentene bruker falsk markedsføring, altså at de sier noe om produktet som ikke stemmer.
Eksempel: «Myk og behagelig bambusmiks.»
– Bambus er ikke bambus, men viskose. Det finnes bambus, men den er stiv slik som lin. Det å fremstille kunstfiber som naturfiber er en egen disiplin innenfor det å «grønnvaske» klær. Det er veldig effektivt, siden folk oppfatter naturfibre som mer bærekraftige. Men dette er viskose og dermed en kunstfiber, forklarer Klepp.
2. Å si noe som er sant, men selvsagt
Når produsentene sier noe som er helt selvsagt om produktene, for eksempel at de ikke inneholder stoffer som allerede er forbudt.
Eksempel: «Dette plagget er helt uten PFOA.»
– Det er forbudt å ha PFOA i tekstiler i Norge. Dermed blir det som å si «Syltetøy – nå helt uten cyanid». Man trekker frem noe som er helt selvsagt og gir dermed ikke et riktig bilde av hva plagget faktisk inneholder. Da blir det interessant å spørre seg hva de har brukt i plagget i stedet for PFOA.
Hva er PFOA?
Perflouroktansyre (PFOA) er en gruppe flourstoffer som regnes som miljøgifter.
I 2014 innførte norske myndigheter nasjonalt forbud mot å produsere, importere, eksportere og omsette tekstiler, gulvtepper og andre belagte forbrukerprodukter med PFOA.
PFOA får fett eller smuss til å renne av tekstilet, men er skadelige for både helse og miljø. Stoffet er ofte benyttet i plagg som regntøy, allværsjakker og annet friluftsutstyr.
Det finnes andre organiske flourstoffer som ikke er forbudt i Norge. Disse kan være mindre giftige, men det er dårlig dokumentert hvilken effekt de har.
Kilde: www.svanemerket.no
3. Å tåkelegge
Når man trekker frem ting som kanskje ikke er det viktigste, eller finner på fancy ord for hva som kjennetegner plagget.
Eksempel: «Buksen er laget i solid, vanntett SuperProof-materiale.»
– Det høres veldig fint og fjongt ut, men her har man funnet på et ord som ikke eksisterer. Dermed kan ikke forbrukerne finne informasjon om hva SuperProof-materiale faktisk er og inneholder. Det er tåkelegging, sier Klepp.
4. Å ta museskritt som sperrer for de større
Annonse
Når produsenten selger små forbedringer i et produkt som egentlig ikke har så mye å si for klima- og miljøbelastningen.
Eksempel: «Genseren er laget av resirkulerte plastflasker.»
– Klær laget av resirkulerte materialer kan være en positiv endring, men resirkulering trenger ikke å være en fordel for miljøet. Vi har for eksempel sett hvor ille det kan bli når man hemningsløst bruker granulat av bildekk på kunstgressbaner.
– Selv om man kan produsere plagget med mindre ressurser enn en ny fiber krever, er det fortsatt snakk om plast.
Ingun Grimstad Klepp er klesforsker ved OlsoMet(Foto: OlsoMet)
Fiber står for lite av klimabelastningen
Det er også viktig å være klar over at fibrene i klærne står for bare 15 prosent av klimabelastningen i produksjonen av klær.
Det er etterbehandlingen av klær som belaster klimaet mest i produksjonen.
– Dermed sparer man ikke mye ved bare å bytte en fiber mot en annen. Det skal store endringer til for at bytte av fiber i seg selv gir noen stor miljøforbedring, forklarer Klepp.
– Myndighetene må endre merkingen
Hun mener det er på tide at myndighetene gjør noe med merkingen av klærne, slik at det blir lettere for forbrukerne å orientere seg – og vanskeligere for produsentene å «grønnvaske».
– Fibermerkingen på klær er statens gavepakke til «grønnvaskerne». Forbrukerne tror at bare de velger klær med «miljøvennlig» fiber gjør de gode valg for miljøet. Slik er det altså ikke.
– Myndighetene må lage en måte å merke klær på der det går tydelig frem alle stoffene klærne inneholder og i hvert fall stoffer med store negative virkninger på helse og miljø. I tillegg bør det gå frem hvilke teknologier som er brukt i produksjonen av klærne.
Annonse
Klær det er lurt å unngå
Klepp forteller videre at et godt sted å starte for ikke å bli lurt av «grønnvasking», er å se etter de mest pålitelige miljømerkene som Svanen, GOTS, OEKO-TEX Made in Green og EU Ecolabel.
– Det er også en del klær det er lurt å unngå, som for eksempel ferdigslitte klær eller klær med detaljer og dekor som gjør dem uegnet til lang og tro tjeneste.
– Ellers er mitt beste råd å ikke kjøpe flere ting enn det du trenger. Let etter klær du kan bli glad i og bruk dem lenge.
Hun anbefaler også å ikke bruke tekniske klær slik som Gore-Tex når du ikke trenger dem.
– Er det noen få kuldegrader og oppholdsvær, kan du velge ull og en enkel anorakk. Dermed sparer du klærne som belaster miljøet mest i produksjonen til du virkelig trenger dem.
Disse klærne kan du unngå
Klær som bevisst forsøker å lure deg til å tro de er noe de ikke er, som «bambus».
Klær som er merket som antibakterielle, odørkontroll og annen åpenbar tilsetning av unødvendig kjemikalier.
Ferdigslitte plagg, slik som olabukser med hull og ferdigslitt stoff. De har blitt utsatt for tøff behandling og kjemikalier i produksjonen, og i tillegg er levetiden til plagget kortere.
Plagg med deler, detaljer eller dekor som gjør dem uegnet til lang og tro tjeneste.
Engangsprodukter i tekstil, slik som t-skjorter laget til arrangementer.
Plagg med integrert informasjonsteknologi eller lys, blink, parfyme og alt du ikke trenger at klær kan og gjør.
Syntetiske produkter som ikke er laget for å utnytte denne råvarens fortrinn. For eksempel er syntetiske fibrer sterke og bør derfor ikke brukes i produkter med kort levetid.
Kilde: Den kommende boken «Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning»
Referanse:
Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiassen: Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Boka utgis på Solum Bokvennen forlag 28. mars 2020.
