Stoffet som er oppdaget tilhører gruppen siloksaner, og øker oppover i næringskjeden i Mjøsa

Siloksaner er stoffer som brukes blant annet i personlige pleieprodukter. Forskerne fra Norsk institutt for vannforskning (Niva) og Stockholms universitet har studert siloksan D5, som er kortnavnet for stoffet dekametylsyklopentasiloksan.

Den ferske undersøkelsen viser overraskende høye konsentrasjoner av dette stoffet i fisk fra Mjøsa.

– Det er første gang det er påvist at denne miljøgiften oppkonsentreres i næringskjeden, sier forsker Katrine Borgå i Niva.

Et stoff på myndighetenes versting-liste

For miljøforvaltningen har D5 vært en kandidat for mulige nye miljøgifter. Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) har allerede satt forbindelsen D5 på sin liste over prioriterte miljøgifter.

At et kjemikalie hopes opp i organismer er et viktig krav for å komme i gruppen av miljøgifter som i internasjonal miljøforvaltning kalles PBT-stoffer. Disse stoffene er lite nedbrytbare, de hopes opp i organismer, og kan ha alvorlige langtidsvirkninger for helse eller er svært giftige for miljøet.

– Resultatene våre viser at D5 kan oppfylle kravene til å bli klassifisert som en miljøgift, sier Borgå.

Finnes i mange produkter

Siloksanet D5 har et bredt bruksområde, og benyttes både industrielt og i forbrukerprodukter. Det er mye brukt i hudkremer, sjampo, hårbalsam og annen kosmetikk, fordi det gjør huden myk og fuktig og håret fyldig og glansfullt.

Det finnes også i rekke andre produkter som bilvoks, maling og rengjøringsmidler.

Forskerne mistenker at bruken av D5 hos befolkningen rundt Mjøsa fører til at miljøgiften havner i de kommunale renseanleggene for kloakk, og slippes med avløpsvannet ut i innsjøen. Analyser av slikt avløpsvann, i både inn- og utland, har vist at det kan inneholde betydelige mengder siloksaner.

Opphopning i næringskjeden

– Vi har kartlagt nivået av tre ringformede siloksaner i Mjøsas næringskjede. Nivået av siloksaner i fisk fra Mjøsa er nå like høyt som nivået av bromerte flammehemmere var for noen år tilbake.

– Utslipp fra en lokal bedrift var årsaken til de da rekordhøye konsentrasjonene av flammehemmere, forteller forsker Eirik Fjeld i Niva.

Konsentrasjonene av siloksaner ble målt i dyreplankton, i den lille rekeliknende skapningen istidskreps (Mysis), i planktonspisende fisk som lågåsild og krøkle, og i stor fiskespisende ørret.

Fjeld har i en årrekke studert hvordan organiske miljøgifter som PCB, DDT og bromerte flammehemmere oppkonsentreres i fisk og dyreplankton i Mjøsa.

Av de undersøkte siloksanene økte konsentrasjonen av D5 med organismenes plass i næringskjeden. Det vil si fra dyreplankton og videre opp til den fiskespisende ørreten.

Sammenhengen mellom dyrenes plass i næringskjeden og konsentrasjon av D5 var ikke like tydelig som for de andre miljøgiftene som er undersøkt tidligere, som PCB, DDT og bromerte flammehemmere.

Forskerne antar derfor at D5 har egenskaper som gjør at den oppfører seg annerledes enn velkjente miljøgifter i næringskjeden. Dette vil forskerne undersøke videre.

Kontroversielt resultat

For siloksanindustrien vil det får store økonomiske konsekvenser dersom D5 blir definert som en miljøgift og forbudt å bruke.

– Stoffet oppfyller ut fra vår studie ett av kravene til å bli klassifisert som en miljøgift. Den hopes opp i organismer, og øker i næringskjeden.

– Stoffet har imidlertid lav akutt giftighet, men det er lite kunnskap om mulige effekter av at organismene på toppen av næringskjeden utsettes for så høye konsentrasjoner over lang tid, sier Katrine Borgå.

Referanse:

Borgå, Fjeld m.fl.: Food web accumulation of cyclic siloxanes in Lake Mjøsa, Norway, Environmental Science and Technology, doi: 10.1021/es300875d.

Lenke:

Klima- og forurensningsdirektoratets verstingliste