Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.
Rundt stålbordet ombord FF «Kronprins Haakon». Stine Karlson, Leif Christian Stige, Elena Eriksen, Jacob Christensen, Marius Maurstsen. Elena bakerst til venstre for bordet.
(Foto: Maria Philippa Rossi)
Polartorsken på Svalbard er truet av klimaendringer
Den lille fisken er viktig for hele næringskjeden. Forskerne undersøker derfor hva som påvirker bestanden og og hvor mye polartorsken egentlig tåler.
På et stort stålbord i fiskelaboratoriet på forskningsskipet «G.O. Sars» ligger hundrevis av fiskeyngel. Trente hender sorterer raskt ut ifra art: polartorsk, lodde, sild.
Det er dag to på et forskningstokt i Billefjorden innerst i Isfjorden på Spitsbergen på Svalbard.
Forskerne er på tokt som en del av det store prosjektet Arven etter Nansen der målet er ny kunnskap om klima og økosystem i det nordlige Barentshavet.
Trålen som nettopp kom opp med god fangst, har gitt forskerne nok av materiale å jobbe med de neste timene.
Mat for sel og fugl
Polartorsk er en veldig viktig art i den arktiske delen av Barentshavet. Nesten 70 prosent av polartorsken i Barentshavet stammer fra sør-østlige gytefelt. Tidligere var ikke bestanden ved Svalbard så betydelig, men i 2002–2019 så man færre og færre yngel kom fra hovedgytefeltene.
Polartorsken ble kraftig redusert, og bestanden ved Svalbard ble dermed viktigere.
– På Svalbard er polartorsken veldig viktig. Ikke bare for fisk, men også for sel, hval og sjøfugl, sier Elena Eriksson, forsker ved Havforskningsinstituttet.
Hun står blant forskere og studenter fra Havforskningsinstituttet, Universitetssenteret på Svalbard, Universitetet i Oslo og Universitetet i Oxford.
Den erfarne forskeren er blant dem som sorterer fisken aller raskest.
– Fiskeyngel er også viktig, legger hun til.
Strømmer av næring
Når strømmene fra Norskehavet går langs kysten av fastlands-Norge, drar de både plankton og yngel nordover. Det bidrar til viktige beiteområder i nord.
Fiskeyngel av torsk, hyse, sild, lodde og polartorsk utgjør en såkalt biomasse som kan være like stor som loddebestanden.
Yngelen utgjør dermed en stor andel av næringskjeden i tillegg til at de vil bære egne bestander framover.
Sortering på gang. Vi ser Stine Karlson, Berengere Husson, Marius Maurstad, Leif Christian Stige.(Foto: Maria Philippa Rossi)
Presset fra flere hold
På Svalbard er polartorsk under press, og bestanden påvirkes av global oppvarming. Fisken gyter i områder med is, og når isen forsvinner blir overlevelsen av eggene dårligere.
Eggene er store og flyter under sjøis som beskytter dem mot uvær og bølger som kan ødelegge den skjøre membranen utenpå eggene. Isen beholder også en stabil temperatur.
Annonse
Også menneskelig aktivitet som økt fiske i nordlige havområder og økt skipstrafikk, bidrar til økt stress hos fisken.
– Det er viktig å forstå hvordan økosystemet rundt Svalbard fungerer og hvor mye det egentlig tåler. Hvis vi vil øke menneskelig tilstedetilværelse, hva skjer med polartorsken i systemet? Det vet vi ikke, sier Eriksen.
Storkrillen blir spist
En art som har hatt fordeler med oppvarming, er norsk storkrill. Tidligere var den observert i det vestlige Barentshavet, men finnes nå overalt. Lodde og polartorsk har vært avhengige av mindre krillarter, men forskerne ser nå at flere fiskearter har begynt å spise storkrillen.
– Storkrillen er en varmekjær art som kommer med strømmen fra Norskehavet. Vi ser den samme effekten av oppvarmingen med brun brennmanet. Nå er den utbredt i hele Barentshavet, selv i den arktiske fjorden Isfjorden.
Nedgang i arktiske arter er en indikator på oppvarming. Hoppekrepsarten som er kalt ishavsåte er en indikator på at det er arktisk tilstand i Barentshavet. Den er det blitt mindre av.
Samtidig ser forskerne at hvis en fjord oppnår arktisk tilstand et år, så kommer artene tilbake.
Fram med oppslagsverket. Hvilken art er det? Marius Maurstad, Berengere Husson og Elena Eriksen finner ut av det ilag.(Foto: Maria Philippa Rossi)
Siste, viktige tokt
Siden 2018 har forskningsprosjektet Arven etter Nansen undersøkt prosesser i Barentshavet.
– Arven etter Nansen har tettet mange kunnskapshull, sier Eriksen.
Der Havforskningsinstituttet driver med storskala overvåkning, undersøker Arven etter Nansen de små prosessene. Sammen gir det en god symbiose for forskningen. Mye er gjort for første gang i Arven etter Nansen-prosjektet, og Eriksen sier hun håper den gode trenden fortsetter.
– Arven etter Nansen har bidratt til å utdanne mange gode, nye forskere. Nå blir det viktig å finne faste jobber for dem. Det er en annen kultur blant de yngre forskerne, de er flinke på modeller og statistikk, og er gode på å dele kunnskap.
Annonse
– Det blir viktig for fremtiden, sier Eriksen før hun fortsetter arbeidet med å sortere fiskeyngel på stålbordet.
