Takvatnet er en 15 kvadratkilometer stor innsjø i Troms. Før 1920-tallet var det et reint ørretvann – berømt for stor og fin gulbukørret. Hardt fiske med stormaska garn ødela imidlertid bestanden.

– Som erstatning ble det satt ut røye. Dette gjorde man både fordi det kunne gi mat til ørreten, men også for å få mulighet til å fiske fra to ulike bestander, forteller professor Per-Arne Amundsen ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Rundt andre verdenskrig så dette ut til å ha gått bra, og det ble rapportert om godt fiske av både ørret og røye i Takvatnet. Dessverre skulle det ikke vare, sier han.

Røyebestanden økte svært raskt. Det førte til at det ble lite mat til hver enkelt fisk. Resultatet var en småvokst og mager røye som i tillegg var hvit i kjøttet og full av mark.

Sunn og frisk røye skal være rød i kjøttet, men verdifulle byttedyr som det centimeterstore krepsdyret marflo, var beitet ned. Røya fikk derfor ikke i seg nok næring.

– På 1950-tallet ble det derfor satt ut stingsild i et forsøk på å gi røya og ørreten mer mat. Det var helt mislykket. Stingsilda ble nemlig så tallrik at den heller ble en næringskonkurrent for røya.

– I tillegg brakte den med seg parasitter, som måkemark, noe som gjorde problemet enda større. Røyebestanden var fullstendig «overbefolket» av småvokst og sterkt parasittert fisk, sier Amundsen.

For storørreten var det enda verre stilt, gulbukørreten forsvant nesten helt da den fikk nok en konkurrent i kampen om maten. På 1970-tallet ble gjort flere forsøk på å sette ut ørret fra andre vann, blant annet tunhovdørret, men bestanden klarte ikke å ta seg opp. I 1980 utgjorde ørreten mindre enn én prosent av alle fisk i innsjøen.

Som fiskevann var Takvatnet blitt helt ubrukelig.

Formidabelt dugnadsarbeid

– Det var ingen som ville fiske der mer for fisken var full av makk og helt uspiselig, minnes Jan Arne Solli i Takvatnet grunneierlag.

For å finne et botemiddel inngikk derfor grunneierlaget i 1980 et samarbeid med forskere ved UiT.

– Den første tiden gikk med på å dokumentere årsakene til problemet og hvilke botemiddel som kunne være aktuelle. Man ble deretter enige om å starte uttynningsfiske, noe som gikk ut på å redusere røyebestanden ned til en femtedel ved hjelp av teinefiske. Innsjøen ble delt inn i fem soner og 150 teiner ble deretter satt ut, forteller professor Per-Arne Amundsen.

For å få tømt teinene jevning måtte grunneierlaget og lokale fiskere trå til og hjelpe.

– Jeg var med i mange år og fisket. Vi i grendelaget hadde en sone, mens tre jeger- og fiskeforeninger og Statskog hadde de andre, forteller Jan Arne Solli.

Til sammen var om lag 30–40 personer involvert i dette arbeidet de årene uttynningen pågikk. Forskerne fra UiT fulgte opp med årlig prøvefiske for å se etter endringer.

– Det var et formidabelt dugnadsarbeid og en vanvittig innsats fra alle involverte, sier Amundsen.

Fisket opp 700 000 røye

I årene 1984–1989 ble det fisket opp utrolige 700 000 små røye. Det tilsvarer over 30 tonn.

Dette radikale uttaket ga stor uttelling. Marflo og andre viktige næringsdyr kom tilbake, og næringsinntaket til røya ble doblet. Rødfargen returnerte, og parasittmengden ble redusert med 90 prosent. Det mest gledelige var nok likevel at storørreten gjorde comeback etter å ha vært borte i 50 år.

– Allerede tidlig i uttynningsperioden kom det innslag av stor ørret i prøvegarnene. Alle hadde spist fisk. Uttynninga hadde nemlig gitt rom for unge og små røye i strandsona, noe som var god byttefisk for ørreten.

– Den vokste derfor fenomenalt og etter få år fikk man ørret på flere kilo i Takvatnet. Kvaliteten var også god siden den ikke var så plaget av parasitter, og den ble feitere, sier Amundsen.

– Forskjellen på vannet før og etter uttynningsfisket er som natt og dag. Det er blitt et helt annet vann. I dag kan man fiske røye på opp mot et kilo, og ørret på nærmere sju kilo er ikke uvanlig, sier Jan Arne Solli.

Viktig lærdom om økosystemet

Takvatnet er trolig den best studerte innsjøen i Norge. Forskningen her har pågått i over 30 år. Den er konsentrert om fisk, men omfatter også parasitter, plankton, bunndyr og fugl.

– Takvatn-prosjektet har gitt viktig kunnskap både i praksis og teori. Vi har definitivt lært noe viktig om hvordan næringsnettet i innsjøen fungerer, og hva som kan skje dersom dette kommer i ubalanse.

– Fiskespisende ørret viser seg å ha en nøkkelrolle i innsjøen fordi den holder røyebestanden i sjakk. I 2005 var fordelinga av røye og ørret 50–50. En ny og forhåpentlig varig balanse har oppstått mellom ørret og røye i innsjøens økosystem, forteller Amundsen.

For å bevare denne likevekten har det vært strenge fiskeregler, og disse har blitt respektert. De siste årene har det vært åpnet litt for garnfiske igjen, men kun med en liten maskevidde.

– Det er fordi det er viktig å bevare den sjølregulerende stabiliteten en i innsjøen. Hvis vi nå begynte å fiske bare storørret igjen, så vil det ødelegge denne balansen, sier Amundsen.

Referanser:

Amundsen mfl: Takvatnprosjektet – Forskning og kultivering av en overbefolka røyebestand, Septentrio Reports 5-2015, doi: 10.7557/7.3420.

Persson mfl: Culling prey promotes predator recovery – alternative states in a whole-lake experiment, Science, juni 2007, doi: 10.1126/science.1141412. Sammendrag