Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge - les mer.

Forsker Tone Jøran Oredalen har tatt prøver av nyrene på laksefisk og samlet inn vannprøver fra fem ulike innsjøer i Telemark. Her fra Norsjø.
Forsker Tone Jøran Oredalen har tatt prøver av nyrene på laksefisk og samlet inn vannprøver fra fem ulike innsjøer i Telemark. Her fra Norsjø.

Lakseparasitt er påvist i dype innsjøer i Norge

Det kan få stor betydning for laksefisk i norske vann fremover

– Dette er en parasitt som går på laksefisk, og den er ikke bare i elver og grunne innsjøer der man har undersøkt før. Vi vet nå at den kan overleve og være i store, dype sjøer.

Parasitten limnolog Tone Jøran Oredalen snakker om er den såkalte PKD-parasitten – en parasitt som kan føre til nyresykdom i laksefisk, og som det tidligere har vært forsket lite på i Norge.

En limnolog er en biolog som har spesialisert seg på læren om innlandsvann.

Kaller den en klimaparasitt

Denne parasitten er allerede et problem i norske elver og innsjøer, og problemet kan i tillegg bli større i fremtiden. Oredalen omtaler den nemlig som en klimaparasitt.

– Jo varmere vannet blir, jo større er sjansen for at parasitten forårsaker sykdom på laksefisk, fordi den forårsaker sykdom først når temperaturen overstiger 12–15 grader i mer enn 14 dager, forklarer hun.

Tone Jøran Oredalen forteller at PKD-parasitten kan føre til nyresykdom i laksefisk.
Tone Jøran Oredalen forteller at PKD-parasitten kan føre til nyresykdom i laksefisk.

En parasitt som har vært med oss lenge

PKD-parasitten heter egentlig Tetracapsuloides bryosalmonae, og forkortelsen PKD kommer fra sykdommen den forårsaker – nemlig Proliferative Kidney Disease.

Dette er en sykdom som blant annet reduserer dannelsen av røde blodceller, noe som bidrar til å ødelegge nyrene til fisken.

Oredalen forteller at denne sykdommen har vært kjent lenge, og at den først ble oppdaget som et problem i oppdrettsanlegg i England på 1970-tallet.

– Den gjorde at en stor del av bestanden i oppdrettsanlegg døde, særlig unge fisk, og mange fikk sterkt redusert allmenntilstand – gjerne i kombinasjon med andre sykdommer. Dermed begynte man å gjøre undersøkelser i oppdrettsanleggene for å finne ut av hva dette var.

Etter hvert viser det seg at PKD-parasitten også finnes i norske elver, men Oredalen forklarer at den først og fremst er oppdaget der fordi det er der problemene den skaper, har blitt observert.

Det har derimot nesten ikke vært gjort undersøkelser i store, dype innsjøer som vi har mange av i Norge.

Har undersøkt fem innsjøer i Telemark

– Det var bakgrunnen for at jeg ville undersøke store, dype innsjøer. Vi visste ikke om parasitten som forårsaker sykdommen var der, og vi visste ikke om fisken faktisk var dårlig i sånne sjøer eller ikke.

Dette ble altså utgangspunktet for Oredalens doktorgradsarbeid, og funnene foreligger i avhandlingen som nylig ble publisert.

Oredalen brukte to ulike metoder til å undersøke de fem telemarksinnsjøene Fyresvatn, Totak, Møsvatn, Tinnsjø og Norsjø.

Den ene gikk ut på å samle inn laksefisk, nærmere bestemt ørret, røye og sik fra sjøene. Deretter tok hun ut prøver fra nyrene til fisken og analyserte på parasitten med molekylære metoder.

Den andre metoden gikk ut på å samle inn vannprøver fra innsjøene og analysere på parasitten med såkalt miljø-DNA.

En viktig forskjell i funn mellom de to metodene

Funnene til Oredalen viser altså at PKD-parasitten er å finne også i dype innsjøer i Norge, men de ulike metodene hun brukte, ga delvis ulike resultater. Oredalen har noen tanker om hvorfor dette er tilfelle:

– Jeg fant parasitten i fire av de fem sjøene når jeg analyserte prøver av fisk, men når jeg så på miljø-DNA fant jeg parasitten i alle innsjøene – også i Møsvatn der jeg ikke fant dem i fisken.

Oredalen tror at dette er fordi hun ikke fikk analysert ørret i Møsvatn. Dette er en fisk som virker svært mottakelig for parasitten. Den kan leve lenge med den i kroppen, og den kan bli veldig dårlig hvis det blir veldig varmt.

Hadde hun fått fanget ørret her også, ville det vært en mulighet for at hun ville funnet parasitten også i fiskeprøvene.

Ørreten ser ut til å være svært mottakelig for parasitten.
Ørreten ser ut til å være svært mottakelig for parasitten.

Dypet avgjør

Hun så også en forskjell mellom oppdrettsrøye og villrøye i Fyresvatn. Hun har en teori om at dette henger sammen med hvor dypt fisken går i vannet:

– I Fyresvatn fant vi parasitten i oppdrettsrøye som lever hele året på de øvre 15 meterne, mens i villrøya, som vi vet går ned i dypet, fant vi den ikke.

Røye er ifølge Oredalen en kaldtvanns-elskende art, og den lever gjerne i dypt vann av flere grunner:

– Den gjør det fordi den tåler kaldt vann veldig godt, og den vil helst ha det og så taper den også konkurransen med ørret og sik som lever mer i de øvre vannmassene. Ørreten foretrekker å beite i strandsona. Det vil gjerne røya også, men den taper konkurransen med ørreten som er mye mer aggressiv og tøffere. Så da trekker røya ned.

Røya elsker kaldt vann og lever gjerne på dypt vann.
Røya elsker kaldt vann og lever gjerne på dypt vann.

Det er kaldere i dypet

Dette peker mot at dybden til innsjøene og på hvilket dyp fisken oppholder seg på, er viktig for utvikling av sykdom.

Dype sjøer har nemlig et bunnlag der temperaturen holder seg rundt fire grader hele året, mens grunne sjøer har store variasjoner mellom sommer og vinter. Overflatevannet kan bli relativt varmt i begge typer sjøer, men bunnvannet i dype sjøer er et stabilt, kaldt miljø gjennom hele året.

I overflatevann kan temperaturforholdene ligge til rette sommerstid for at sykdommen skal utvikle seg, mens i dype sjøer gjør den stabile temperaturen i de dype områdene at fisken lettere holder seg frisk.

Villrøya og annet fisk som holder seg mye i dypet, kan derfor være mindre utsatt for sykdom.

Mysteriet med mosdyra

Oredalen forteller at det er mye vi ikke vet om hvordan parasitten sprer seg og overlever. Noe av det som er mest mystisk, er rollen til de såkalte mosdyra. Parasitten har nemlig en livssyklus som innebærer at de lever og formerer seg i fisk, men de produserer også sporer som infiserer mosdyr som lever i strandsonen i sjøer og elver.

Mosdyr er små og ofte fastsittende dyr som lever i vann i kolonier, ifølge Store norske leksikon. Enkeltdyrene er vanligvis under 1 millimeter store.

– Det er egentlig mosdyra som er hovedverten, men jeg lette etter mosdyra i en uke hver høst uten å finne noen, så det er et lite mysterium. De skal være der og må være der for at livssyklusen skal bli fullført – med mindre det finnes en annen vert som vi ikke vet om.

Hun forteller at det er gjort eksperimenter med andre organismer som vi kjenner til at kan være vert for parasitter i den samme gruppa som den vi snakker om, og det er bare mosdyr som har vist seg å være vert.

– De er gode verter, men vi vet for lite til å forstå hvordan alt henger sammen, forklarer Oredalen.

Sik lever mer i de øvre vannmassene.
Sik lever mer i de øvre vannmassene.

Hva bør gjøres?

Oredalen mener at PKD-parasitten bør få mer oppmerksomhet og at det bør tas flere prøver for å få overblikk over hvor utbredt den er.

– Norske myndigheter har ikke brydd seg noe særlig om dette og har ikke sett det som noe stort problem, selv om enkelte forskere har prøvd å advare om det.

Hun forklarer at undersøkelser i store, dype sjøer kan være krevende på grunn av det store vannvolumet, men en god start kan være å gjøre undersøkelser i elver og mindre innsjøer for å prøve å få en oversikt over hvor utbredt parasitten er i Norge.

– Særlig når det er utbrudd med fiskedød i oppdrettsanlegg eller elver, så er det lett å ta en vannprøve å få den analysert. Man kan også ta prøver av fisk, men fordelen med miljø-DNA er at du kan ta prøver av parasitten uten å ta livet av fisken. Man vil jo helst ikke ta livet av flere enn man må.

Skeptisk til kjemikalier

Når det kommer til mulige tiltak som kan settes i verk, så forklarer Oredalen at noen forsøk har vært gjort, men at ikke alle er like vellykkede eller klare til bruk i praksis.

Hun er spesielt kritisk til bruk av kjemikalier som skal stoppe parasitten fordi det påvirker fisken og i tur også oss som skal spise den.

Det jobbes også med vaksiner mot sykdommen, men dette er ikke noe som er tilgjengelig foreløpig.

Stimulere immunforsvaret hos fisken

Et virkemiddel hun derimot mener kan fungere, er å utnytte effekten vanntemperatur kan ha på hindring av sykdomsutvikling i kombinasjon med fiskens eget immunforsvar:

– Man kan utsette fisken for parasitten på høsten når vanntemperaturen har gått ned. Da blir fisken smittet slik at immunforsvaret stimuleres. Når vanntemperaturen stiger året etter, og fisken blir eksponert for parasitten naturlig på nytt, så har immunforsvaret mobilisert. Dermed blir de ikke så syke. Dette har fungert godt i en god del oppdrettsanlegg.

Utover dette er det ifølge Oredalen også viktig at fisken i utgangspunktet er ved god helse. Da kan den nemlig ofte overleve parasitten:

– Har den andre ting i tillegg, som en soppinfeksjon, en annen parasitt eller flere ting som reduserer allmenntilstanden, så er det primært da at den er dødelig. I tillegg er laksefisk glad i kaldt vann, og høy vanntemperatur kan i seg selv stresse fisken, noe som gjør den mer utsatt for sykdom.

Referanse:

Tone Jøran Oredalen: Occurrence of Tetracapsuloides bryosalmonae in five large, dimictic lakes. Doktoravhandling ved Universitetet i Sørøst-Norge, 2022. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS