Se for deg en film fra det glade syttitall, med foreldre som skal ta en alvorsprat med sønnen sin. Hvordan prater de? Ser (hører) du for deg en overdrevet jovial stemme som høres både tilgjort og kunstig ut? Kanskje er den litt pompøs og teatralsk, kanskje snakker den en overdreven Oslo øst-dialekt som høres helt unaturlig ut?

Kleine samtaler er én ting, men kleine samtaler på film er noe helt annet – og verre, vil kanskje mange si.

Norsk film har vokst seg stadig større de siste årene, men det finnes en stereotypi om at den er preget av kjedelige karakterer, forutsigbar handling og klein dialog.

Avbrytelser er naturlig

At en del gamle filmer hadde lite troverdig dialog, er ganske sikkert. Men er det slik fortsatt? Språkforsker Unn Røyneland er professor og nestleder ved Multiling, Senter for flerspråklighet, ved Universitetet i Oslo. Hun er ikke nødvendigvis enig i at dialogen i norsk film er klein – i hvert fall ikke nå lenger.

Hun mener at det har vært en endring siden begynnelsen av 2000-tallet, og at norsk film generelt er mer troverdig og naturlig enn den var for 20-30 år siden.

Som språkforsker er hun naturlig nok mest opptatt av hvordan språket gjør en dialog klein. Hun trekker blant annet fram manglende overlapping som en faktor. Overlapping er når man i en samtale snakker samtidig, slik at det man sier kanskje overlapper noe av det den andre personen sier.

– Det er sånn vanlige dialoger foregår. Dess bedre vi kjenner hverandre og dess mer uformell en situasjon er, dess mer avbryter vi hverandre, sier Røyneland.

Et eksempel på dette mener hun er tydelig i radio i dag, kontra radiosendinger for 30-40 år siden. Den gangen var radiospråket ganske stivt og formelt, med lange monologer fra hver person. Røyneland synes dagens radiosendinger hos for eksempel P3 er helt annerledes.

– Der er det veldig mye overlapping, det er nesten som å høre en vennegjeng sitte og snakke, mener hun.

Mer variasjon

Hva som er akseptert språk på film, er også i stadig endring. I dag er det større variasjon i hvordan skuespillere snakker. Ulike dialekter og måter å prate på får innpass, og det samme gjør såkalt multietnolektisk norsk – også kjent som kebabnorsk. I tillegg ser man mer kodeveksling, det vil si veksling mellom ulike dialekter eller språk i en og samme samtale.

Ker kan du se et klipp fra den norske filmen Schpaaa fra 1998:

Disse variantene blir i dag brukt i større eller mindre grad i norsk film og tv. Røyneland mener at et slikt mangfold er med på å gjøre dialogen mer troverdig.

– Språklig variasjon generelt kan gi større troverdighet, fordi det speiler den moderne hverdagen, sier Røyneland.

Et uformelt samfunn

Det er også andre språknormer som har endret seg: for eksempel har språket vårt blitt mindre og mindre formelt, i takt med samfunnet ellers. Det er ikke lenger vanlig å tiltale folk med De eller Dem, for å nevne noe.

– Idealet har beveget seg mot mindre og mindre formelt språk, og det er få situasjoner der man forventer veldig formelt språk, i hvert fall i eteren, mener Røyneland.

For bare noen tiår siden var samfunnet mye mer preget av formaliteter, og dette kom også fram i film og TV. Røyneland tror også at samtiden oppfattet mye av filmdialogen på 70- og 80-tallet som stiv og formell, men at det er enda tydeligere nå.

– For oss virker det nok enda mer kleint, unaturlig, oppstylta, stivt og formelt, tror Røyneland.

Hun tror at selv om tendensen var at språket var mer formelt, så gjaldt det ikke mer private samtaler. Selv om offentligheten var preget av at alt skulle være tydelig, var nok hverdagsspråket ikke så ulikt dagens hverdagsspråk.

Også på 70-tallet avbrøt man hverandre og snakket i ufullstendige setninger, kanskje spesielt i samtale med familie eller venner. Det kommer likevel ikke så godt fram i filmene fra den tiden, og kanskje er det derfor språket kan høres tilgjort ut.

Overdrivelser ødelegger

Kollega av Røyneland, Jan Svennevig, trekker fram litt andre ting. Han er professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og tror at blant annet overdrevne virkemidler kan ødelegge for troverdigheten til en samtale.

– Altfor lange pauser oppleves som dårlig. Kanskje er man fornærma og så uttrykkes det bare gjennom en lang pause. Det blir kunstig, for i virkeligheten ville man reagert på en helt annen måte, sier Svennevig.

Han trekker også fram at overlapping nå blir brukt i større grad enn tidligere, og at det kan fungere hvis man bare gjør det riktig.

– Woody Allen er en som bruker overlapping mye, og det fungerer fint. Men det kan ikke være for mye av det, for da klarer ikke folk å høre hva som foregår, mener Svennevig. 

Her kan du se et klipp fra Woody Allen-filmen Take the Money and Run fra 1969. Legg merke til avbrytningene i dialogen som begynner etter rundt to minutter:

– Kleinere før

Sara Brinch er førsteamanuensis ved institutt for kultur- og medievitenskap ved NTNU. Heller ikke hun er enig i at man på generell basis kan si at norsk filmdialog er klein, men at det definitivt finnes eksempler på klein dialog gjennom norsk filmhistorie.

– Denne oppfatningen skyldes nok noen grimme eksempler på dårlige replikkvekslinger. Et typisk eksempel er Wam og Vennerød, der er det mye kleinere dialog enn det vi er vant til i dag, sier Brinch.

Petter Vennerød og Svend Wam regisserte og produserte 14 filmer sammen fra 1975 til 1995.

Her kan du se et klipp fra Lasse og Geir, en av filmene til Wam og Wennerød fra 1976:

Hun tror endringen i filmdialog skyldes endringer generelt i språket vårt, at vi rett og slett snakker annerledes enn de gjorde for bare noen tiår siden. Hun peker på nye prosjekter som SKAM og Kongens nei som produksjoner hvor det har blitt lagt stor vekt på troverdig språk, og at det er en grunn til at de er så vellykkede.

Brinch tror det er større bevissthet i dag rundt hva slags språk man bruker for forskjellige karakterer, og at dagens skuespillere er flinkere til å framføre replikker på en overbevisende måte.

– Kleine replikker skyldes ofte replikken selv, ikke framføringen, tror Brinch.

Er svensk filmdialog klein?

Spørsmålet er om dette utelukkende er et norsk fenomen. For å finne ut av det, ringer jeg til Anders Marklund. Han er lektor i filmvitenskap ved Lunds Universitet i Sverige, og har spesialisert seg på svensk film.

Han blir overraska over spørsmålet, men synes det er en interessant problemstilling.

– Det er kanskje ikke noe som prates veldig mye om her i Sverige, men jeg har jo sett enkelte kommentarer om det, sier Marklund.

Han tror at dialog som låter kunstig stort sett alltid skyldes et dårlig manus, enten det skyldes mangel på tid eller penger. Bearbeider man ikke manuset godt nok, kan dialogen låte kunstig og «klein». Han nevner filmene om tempelridderen Arn som eksempel.

– Han skal holde en tale for å motivere soldatene. Om det hadde vært en Hollywood-film hadde det vært dramatisk og alle hadde villet krige, dø for sitt land og alt det der. På svensk blir det bare litt patetisk, men det skyldes nok manuset, tror Marklund.

Se den ganske kleine talen fra filmen om Arn her: