Spillet om Jerntronen settes i gang når kongen dør under mystiske omstendigheter. Arvefølgen er uklar, og flere klaner ser sin sjanse til å overta. Alle handler innenfor de nådeløse spillereglene som er satt.

Slik utspilles handlingen i den populære TV-serien Game of Thrones.

– Filmer og TV-serier i fantasy-sjangeren vekker begeistring blant dagens unge. Samtidig inneholder de viktige budskap om mennesker og samfunn, noe som gjør at de egner seg godt til undervisning i samfunnsfag og internasjonal politikk, hevder forsker Øyvind Kalnes ved Høgskolen i Lillehammer. Han har nylig gjort en casestudie av Game of Thrones.

Illustrerer internasjonal politikk

Ta for eksempel spørsmålet om hvorfor det er så vanskelig å få til samarbeid i internasjonal politikk. Krigen om makten i ett av seriens fantasiriker Westeros illustrerer dette godt, ifølge Kalnes.

Som et anarki er det ingen spilleregler eller overordnet myndighet som gjør at aktørene kan ha tillit til hverandre. Slik ligger Game of Thrones nær det man innen statsvitenskapen kaller et realistisk perspektiv.

Realistene ser på verden som et internasjonalt anarki. Det vil si at det er et fravær av en overordnet makt som passer på og tilrettelegger, og hvor aktørene hensynsløst forfølger sine egne interesser.

Som konfliktene i Syria, Irak og Libya

– Tillater spillereglene mord og bedrag som virkemidler, vil de også bli tatt i bruk, sier Kalnes.

Den samme teorien kan brukes på stater der statsmakten bryter sammen. Da vil det samme anarkiet komme til uttrykk i en borgerkrigstilstand, der ulike grupper kjemper mot hverandre.

Klanene i Game of Thrones kan sammenlignes med våre dagers moderne stater og ligner ifølge forskeren på stater som har brutt fullstendig sammen, som Irak, Syria og Libya.

Ut ifra et realistisk perspektiv er det bedre å ha én overordnet myndighet enn ingen, som for eksempel Saddam Hussein og Muammar Gaddafi. Mange vil hevde at forholdene verken i Irak eller Libya har bedret seg etter at lederne ble tatt av dage. Nå herjer det en blodig borgerkrig i Irak, og situasjonen i Libya er meget ustabil, med nærmest lovløse tilstander.

Oversatt til Game of Thrones, vises igjen en alles krig mot alle. Budskapet ser ut til å være at med innføring av anarki vil de som prøver å stå for opprettholdelse av normer og idealer, som rollefiguren Ned Stark i TV-serien, ryddes effektivt av veien av aktører som har forstått spillereglene bedre.

– Serien fanger tidsånden og er også en god metafor for hvor Europa står som samfunn, med oppløsningstendenser, indre strid og frykt for ytre trusler en trodde en hadde lagt bak seg for godt, forteller Kalnes.

Atomvåpen og tre drager

– Parallellen til USAs kortvarige monopol på atomvåpen etter andre verdenskrig, eller Israels nåværende monopol i Midtøsten, er også slående gjennom rollefiguren Daenerys Targaryan, sier Kalnes, som mener kunnskap om ulike typer makt kan formidles gjennom TV-serien.

Targaryan er ikke fremmed for å bruke vold og hard makt når hun mener det er nødvendig. Hun har et strategisk overtak ved at hun er den eneste spilleren som har masseødeleggelsesvåpen i form av sine tre drager.

Samtidig vinner Targaryan oppslutning gjennom sin idealistiske framtoning. Blant annet beskytter hun kvinner fra overgrep og setter slavene fri.

Smart, myk og hard makt

Ifølge Kalnes har Obama-administrasjonen vært opptatt av å bruke det han kaller smart makt. Dette er en type makt der aktørene vet når forskjellige typer makt, myk eller hard, bør utøves, og i hvilke kombinasjoner.

I Game of Thrones betyr kunnskap om ulike makttyper at en av aktørene faktisk kan vinne maktspillet og endre fantasiriket Westeros til det bedre.

Hard makt innebærer bruk av våpen og økonomiske sanksjoner, eller trusselen om gjøre bruk av det. I vårt nærområde ser vi hvordan dette stadig er aktuelt i forbindelse med forholdet til Russland, for eksempel.

Myk makt er å få andre til å se opp til deg. Uten noen form for formell posisjon utøvde Mahatma Gandhi makt gjennom sin moralske autoritet og evner til overtalelse. Dette var et viktig bidrag til at India vant sin frihet fra det britiske imperiet.

Må planlegges

Mange er skeptiske til å trekke populærkultur inn i undervisningen. De betrakter populærkulturen som sløvende og irrelevant for læring. Kalnes er uenig.

– Politikk og politisk teori finnes allerede i mange populærkulturelle medietekster og er klare til å utnyttes i undervisningen, sier han.

Men det er ikke bare å å snurre film og tro at elevene skal lære noe. Som i all annen undervisning trengs det planlegging.

– Hvis planleggingen er god, vil elevene både ha lært hvordan politisk innhold formidles, og de vil også ha lært om politisk teori gjennom de samme medietekstene de bruker på fritiden, sier Kalnes.

Referanse:

Yvonne Fritze, Geir Haugsbakk og Yngve Troye Nordkvelle. Mediepedagogiske perspektiver: Mediesosialisering, undervisning om og med medier, Cappelen Damm 2015. Sammendrag.