286.700.000 timer.

Så lang tid brukte «Stranger Things»-fans verden over med øynene klistret til skjermen i de tre første dagene etter at grøsserseriens fjerde sesong kom ut på Netflix.

Til sammen nesten 33 år. Det er den mest sette engelskspråklige serien på Netflix noen gang, ifølge streamingtjenesten selv.

Seriens fjerde sesong ble dessuten øyeblikkelig den mest populære Netflix-serie i 83 land.

At serien er en enorm suksess, er det ikke tvil om. Men hvorfor er serien om en gruppe monsterbekjempende tenåringer så populær?

Nostalgi vekker positive følelser

Kreppet hår, kassetter, fargerike frokostprodukter og antrekk i neon innhyllet i myke synthpop-melodier.

Hver eneste scene i «Stranger Things» skummer over av 1980-nostalgi og sender seeren tilbake til en tid som med økonomiske kriser, postmodernismens opprør mot autoriteter og frykten for atomkrig for øvrig ofte har blitt kalt usikkerhetens tiår.

Likevel kan seriens intense og nostalgiske dyrking av 1980-årene være én av hovedårsakene til suksessen.

Når vi merker et stikk av nostalgi, vekker det – hos de aller fleste – en rekke positive følelser, poengterer Alejandra Zaragoza Scherman, som er adjunkt i psykologi ved Aarhus Universitet.

– I psykologien er nostalgi kjent som en bittersøt følelse som skaper både glede og håp, men også et stikk av sørgmodighet over at tiden har gått og aldri vil komme tilbake, forteller Scherman, som forsker på bruken av nostalgi i reklame.

Derfor spiller mye reklame på nostalgi. I «Stranger Things» er det trolig de samme følelsene som er involvert, mener nostalgi-forskeren.

– Reklamebransjen har alltid brukt nostalgi til å vekke følelser hos forbrukere. Men det utnyttes også i filmer og serier, mener Scherman.

Et annet eksempel er den litt eldre seersuksessen «Mad Men», som fikk seerne til å drømme om å jobbe i 1950-årene reklamebransje.

Fellesskap og «selvkontinuitet»

At «ting var bedre i gamle dager», er noe de fleste kan gjenkjenne.

Forskningen peker på to forklaringer på nostalgiens effektivitet, forteller Alejandra Zaragoza Scherman.

Det vekker en følelse av å tilhøre et større fellesskap.

Og det gir en følelse psykologer kaller for selvkontinuitet. Altså en følelse av at selv om tiden har fløyet av gårde, så er man fortsatt den samme personen man alltid har vært.

– Når folk blir eldre, har de ofte en følelse av at de har endret seg, at de ikke er den personen som de var en gang. Men nostalgien vekker en følelse av at man fortsatt i bunn og grunn er den samme. Det er bra å huske på hvem man var, og hvem man egentlig er, forklarer Scherman.

Fortiden er alltid idyllisk

Men «Stranger Things» er ikke bare en nostalgitripp. Amerikanske studier antyder at minst en tredjedel av seriens seere ikke engang var født i 1980-årene.

Og man kan vel ikke føle nostalgi overfor en tid man ikke har opplevd?

– Det kan man faktisk, forteller Scherman. Nostalgi trenger nemlig ikke bare være selvbiografisk, forklarer hun:

– Det kan høres litt merkelig ut, innrømmer hun. – Men i psykologien jobber vi faktisk med et begrep som heter historisk nostalgi. Det kan være en lengsel etter en periode man har et bilde av gjennom foreldrene sine eller fordi man har lest eller hørt om den.

Hun nevner tv-serien «Friends» som et eksempel. Den amerikanske komedieserien er en av de mest populære noen gang og blir sett av den nye generasjonen.

Nostalgi er innkodet i moderne mennesker

Det idylliserende blikket på fortiden er nærmest kodet inn i moderne mennesker, poengterer kulturforsker Birgitte Hornbek, som har forsket på nostalgi-begrepet.

Under den industrielle revolusjonen fra slutten av 1700-tallet og gjennom 1800-tallet flyttet mange mennesker fra land til by. Historisk sett snakker man om at moderniteten så dagens lys.

– Men med moderniteten kom fremmedgjøring i møte med det komplekse og moderne samfunnslivet, forteller Hornbek, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet.

– Det er en opplevelse som de fleste fortsatt kan gjenkjenne i dag. Siden den gangen har opplevelsen av nostalgi vært forbundet med en idealisert lengsel etter en tapt tid, forklarer hun.

Så hvis du føler deg rammet av en merkelig lengsel når du ser «Stranger Things», er det kanskje fordi den rammer en nostalgisk grunntone i oss alle.

Overfloden av referanser er en styrke

OK. Det kan kanskje føles som om vi har beveget oss litt langt unna seriens forstadssøvnige Hawkins, der Eleven og alle de andre tenåringene jakter på monstre.

Så la oss komme ned på bakken igjen og se på hva det er i filmhåndverket som får serien til å fungere.

Serieforsker Helle Kannik Haastrup har fulgt med på «Stranger Things» siden første sesong kom i 2016.

– Jeg hadde litt bange anelser rundt fjerde sesong. Men jeg synes virkelig den holder nivået, sier Haastrup, som er førsteamanuensis i film og medier ved Københavns Universitet.

Få serier er spekket med så mange referanser til andre filmer og fenomener som «Stranger Things». Og det er faktisk en av seriens styrker, mener Haastrup:

– Referansene blir en form for setting for hele fortellingen. Vi ser plakater i rommene fra skrekkfilmer, og de kler seg ut som karakterene fra «Ghostbusters». Tolkien- og Star Wars-universet er helt naturlige referanser mellom karakterene, påpeker hun.

Gjenkjenningens glede som snarvei

I film- og medieforskningen har bruken av referanser ofte vært utskjelt som innforstått intellektuelt fiksfakseri. Noe man forbandt med kunstfilmer fra gamle filmmestre som Fellini og Godard, der referansen blir en blunking til «de innvidde».

Men i «Stranger Things» er det helt omvendt, poengterer Haastrup. Referansene fungerer som en «snarvei til å forstå karakterene». Dermed blir de komplekse karakterene lettere å avkode.

– Referansene er morsomme og kommer fra popkulturen. De er ikke innviklede, sier Haastrup.

– Når referansene brukes på den riktige måten, er det en styrke for fortellingen fordi det skaper en gjenkjenningens glede og gir en oppriktighet og en autentisitet til fortellingen, legger hun til.

Haastrup nevner ungdomsserien «Skam», Scream-filmene og Quentin Tarantinos ikoniske splatterfilmer som gode eksempler.

Men det er ikke bare referanser til andre filmer som skaper identifikasjon. Serien har flere hovedroller, slik at alle har noen å identifisere seg med.

Alle de ulike hovedrollene er en ny trend i de komplekse – og ofte veldig lange – seriene som «Breaking Bad» og «Game of Thrones», som har fått et gjennombrudd det siste tiåret.

– I Spielbergs filmer, som «Stranger Things» er en videreutvikling av, handlet det bare om middelklassen. Men i «Stranger Things» er flere samfunnslag med, og både unge og eldre er representert. Og det betyr at alle kan finne noe å identifisere seg med, forklarer Haastrup.

Skrekk gir nytelse

En fin blanding av identifisering og nostalgi er altså to av hovedingrediensene som kan forklare suksessen til «Stranger Things», mener flere forskere.

Men seersuksessen er ikke bare basert på positive følelser. Faktisk er en del av forklaringen alt det skumle.

«Stranger Things» er uhyggelig, og seriens skrekkelement kan være krydderet som gjør serien uimotståelig for så mange mennesker.

– Psykologer mener vi mennesker ikke liker negative følelser og at vi prøver å unngå følelser som frykt, angst og vemmelse, forteller skrekkforsker Mathias Clasen:

– Men det er helt feil. Folk vil ha en blanding av positive og negative følelser, fortsetter Clasen, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet.

Skrekk er selvfølgelig ikke for alle, men hvorfor liker mange mennesker likevel å bli skremt?

– Når vi oppsøker skrekk, handler det om at vi liker å leke med frykten. Det er en måte å eksperimentere på. Vi kan se det hos små barn, som leker borte-titt-tei eller fangelek, og hos tenåringer som liker å kjøre raskt på sykkelen, forklarer Clasen.

Poenget gjelder ikke bare for skrekk, men for bruken av fiksjon helt generelt, forteller forskeren.

– En del forskning tyder på at når vi oppsøker fiksjon, så er det en form for forberedelse til utfordringer i det virkelige livet. Man får en dose frivillig og kontrollerbar frykt, litt som en slags fryktvaksine. Det kan nærmest være en slags selvmedisinering, forteller Clasen.

Overtroen sitter dypt i oss

Han kaller serien for en «veldig vellykket grøsserserie»:

– Hele forestillingen om at det er et parallellunivers med skremmende ting, har en psykologisk gjenklang fordi mange har en intuitiv fornemmelse av at det er mer mellom himmel og jord, at det er guder og underverdener. Jeg tror ikke på spøkelser, men jeg gjør det litt likevel, forklarer Mathias Clasen.

I «Stranger Things» blir spøkelsene veldig synlige, og Clasen tror at det gjør serien mer spiselig for en moderne seer enn hvis den spilte på den mer usynlige og metafysiske demonen som vi kjenner fra filmer som «Exorcisten».

– Det vellykkede i «Stranger Things» er at det overnaturlige blir gjort konkret. Monstrene strømmer ut når det åpnes en port inn til den andre verden. Samtidig forsøker serien hele tiden å rasjonalisere det overnaturlige og forklare det gjennom vitenskapen, sier Clasen.

Overtroen og forestillingen om en evig kamp mellom det gode og onde har mange av oss problemer med å gi slipp på – uansett hvor mange logiske forklaringer på tilværelsen vi har kommet fram til.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.