Folk flest omgir seg med flere kretser av venner, den ene utenfor den andre. Men hvor mange kjenninger er det plass til i hver gruppe? Ny forskning tyder på at disse antallene er universelle for mennesker verden over.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mennesker fra alle kulturer og samfunn gjør det: Vi rangerer venner og bekjente i ulike sirkler rundt oss. Innerst finnes noen få av våre aller nærmeste, utenfor der er ei litt større gruppe av venner, og så følger en enda større gjeng med bekjente. Men hvorfor er det slik?
Et team av engelske forskere mener at vi selv ikke avgjør hvor mange vi skal ha i hver krets, men at tallet derimot følger et visst allmennmenneskelig mønster. Medlemmene i hver ny sirkel utover ser nemlig ut til å øke med en faktor på ganske nøyaktig 3,5.
Ringer
Bioantropologen Robin Dunbar fra University of Liverpool samlet både enkelske, franske og amerikanske forskere for å undersøke de sosiale mønstrene til mennesker fra ulike samfunn på forskjellige deler av kloden.
Teamet gikk igjennom over 60 antropologiske studier av sosiale nettverk, og brukte en rekke matematiske analyser for å finne skjulte sammenhenger.
Det viste seg altså at de hierarkiske ringene av venner gikk igjen over alt. Helt innerst har vi en krets av tre-fem nære venner som vi føler vi kan ty til hvis større eller mindre kriser skulle inntreffe.
Utenfor der ligger en gjeng på 12-20 mennesker som vi har spesielle bånd til. Enda lenger ut finner vi ei større gruppe av løsere bekjente.
Tallet er 3,5
Det rare er at hver av gruppene ser ut til å ha omtrent 3,5 ganger så mange medlemmer som sirkelen innenfor. Lignende hierarkier finnes også i andre typer organisasjoner, skriver forskerne, som mener militæret kanskje er det beste eksemplet.
Her finner du ofte lag på 10-12 soldater, tropper som inneholder tre lag, kompanier med tre-fire tropper og bataljoner med tre-fire kompanier.
- Kan hærens strukturer ha utviklet seg til noe som ligner de naturlige hierarkiske gruppene i hverdagens sosiale strukturer, og dermed sikret optimale interaksjonsprosesser innad i gruppene? lurer forskerne. De tror årsakene til de karakteristiske grupperingene rett og slett kan ligge i oppbygningen av hjernen.
Begrensninger
I følge hypotesen den sosiale hjerne ble utviklingen av primatenes hjerner styrt av behovet for å få stadig større grupper til å fungere sammen. Stabiliteten i gruppa er basert på intim kjennskap til de andre, og evnen til å bruke denne kunnskapen til å styre forholdene mellom medlemmene.
Dette betyr til syvende og sist at hjernens kognitive kapasitet avgjør hvor mange som kan være med i gjengen. Slipper man for mange medlemmer inn i varmen, blir hele gruppa ustabil.
Akkurat hvordan mekanismen oppstod, og hvorfor forholdet mellom gruppene går opp i omtrent tre, er det imidlertid ingen som vet.
- Et formidabelt arbeid må gjøres hvis vi skal forstå hvorfor disse begrensningene på menneskelige gruppemønster eksisterer, og nøyaktig hvilken betydning de har, avslutter forskerne.
Referanse:
W. X. Zhou, D. Sornette, R. A. Hill, R. I. M. Dunbar, Discrete Hierarchical Organization of Social Group Sizes, Proceedings of the Royal Society of London.
