Kjøttmeis-unger skriker etter mat. Disse har også lyse nebb for å tiltrekke seg foreldrenes oppmerksomhet. (Foto: Camilla Hinde)
Kjøttmeis-unger skriker etter mat. Disse har også lyse nebb for å tiltrekke seg foreldrenes oppmerksomhet. (Foto: Camilla Hinde)

Noen av disse fugleungene vil ikke få mat

Men hvorfor får noen, mens andre får ingenting?

Se for deg hvordan det er å være en fugleunge sammen med seks andre i et reir. Det er ikke noe annet å gjøre enn å vente på at en forelder kommer tilbake med maten som trengs for å overleve.

Men det er ingen garanti for at mor eller far velger nettopp deg, samme hvor langt du strekker halsen eller hvor høyt du skriker. Kanskje bare noen av søsknene dine får mat denne gangen, og du må sitte sulten igjen.

Dette er virkeligheten for mange fuglearter. Foreldrene må bestemme hvem som får og ikke får mat, men hvordan velger de?

En rekke forskere har undersøkt dette blant mange forskjellige fuglearter, men resultatene spriker i alle mulige retninger. Er det ungene som roper høyest eller de sterkeste som får maten?

En europeisk forskergruppe har nå samlet sammen resultater fra flere hundre studier for å undersøke hva som egentlig styrer utvelgelsen til foreldrene.

De tror mattilgangen der fuglene lever spiller en viktig rolle, nesten uavhengig av hvilken art det gjelder.

Den svakeste eller den sterkeste?

Når du tenker på et fuglereir fullt av skrikende fugleunger, virker det logisk at foreldrene fôrer alle ungene etter tur. Sånn er det ikke.

Alle fugleunger på tvers av arter har utviklet mange av de samme metodene og signalene for å be om mat. De strekker på halsen og piper. Det er også vanlig at innsiden av nebbet er lyst og tydelig, sånn at det blir lett å se. Disse egenskapene har ført til at ungene har overlevd, og har dermed utviklet seg over mange generasjoner.

Men foreldrene reagerer forskjellig på disse signalene. Noen svalearter mater den ungen som skriker høyest først. Hærfuglen, som blant annen lever i Afrika og på Madagaskar velger en helt annen strategi.

Den satser på den friskeste ungen, og mater den største først.

Hærfuglen, som finnes i Store deler av Afrika, Asia og Sør-Europa. (Foto: Dûrzan Cîrano/CC BY-SA 3.0)
Hærfuglen, som finnes i Store deler av Afrika, Asia og Sør-Europa. (Foto: Dûrzan Cîrano/CC BY-SA 3.0)

Å sørge for at avkom vokser opp krever ekstremt mye energi av foreldre. Hvis ingen av ungene vokser opp, har fugleforeldrene mislyktes i å føre genene videre. Derfor trengs det også harde prioriteringer, som mennesker i vår del av verden nesten aldri trenger å forholde seg til.

Brutal verden

Forskerne lagde en statistisk oversikt hvor de samlet all tilgjengelig kunnskap om hvordan forskjellige arter mater ungene sine, hvor de holder til og når på året ungene klekkes.

Forskerne mener den sterkeste sammenhengen var mellom fôringsmønster og miljøet fuglene levde i.

Dette er forskernes teori som de mener blir støttet av statistikken deres: Hvis det er god tilgang på mat i miljøet til fuglene, kan foreldrene ta seg råd til å mate den svakeste ungen først. Da er det også en god sjanse for at hele ungeflokken vokser opp. I disse forholdene kan tigging og piping være viktige egenskaper for å komme først til matfatet.

Hvis det er dårlig med mat, er det naturligvis mindre sjanse for at ungene lever til de blir voksne. Da må mødrene gjøre en rå prioritering, hvor de heller mater ungen med størst sjanse til å overleve, på bekostning av de svakere søsknene.

Da blir kroppsstørrelse viktigere enn for eksempel høylytt tigging. Noen fuglearter i vanskelige miljøer prioriterte også de med de tydeligste fargene inne i nebbene. Disse ungene blir oppfattet som best egnet til å overleve hos noen arter.

Fôringen kan også endre seg hos den samme arten hvis miljøet forandrer seg. Forskerne trekker fram en studie på stitsjhonningeter, en liten fugl som lever på New Zealand.

Den prioriterer unger med tydeligst mønster i nebbet. Hvis det er bedre mattilgang, forsvinner denne preferansen, og fuglen mater heller de svakeste først.

Referanse:

Caro mfl: Unpredictable environments lead to the evolution of parental neglect in birds. Nature Communcations, mars 2016. DOI: 10.1038/ncomms10985.

Powered by Labrador CMS