Vi sier at kråker og delfiner er smarte, men hva vet vi om det? Intelligens kan være ulikt for forskjellige arter, og vi måler den for ofte ut fra vår egen, mener forskere.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Katter er sårbare for miljøskifter. Den kan bli frustrert og redd av å være i et nytt miljø. I ferien foretrekker den sannsynligvis å være hjemme, men med tilsyn. (Foto: Colourbox)
Et forsøk på å kartlegge læringshastighet blant bier, spedbarn, fugler og fisk, endte med at biene vant, og spedbarna havnet på bunnen.
Forskerne bak eksperimentet trakk derfor konklusjonen om at læringshastighet ikke kunne være et mål på intelligens - fordi menneskene ikke var best.
I forskning.no skriver vi stadig om dyreintelligens. Vi snakker om kloke kråker, smarte delfiner og brilliante blekkspruter, men kan vi i det hele tatt bruke ordet intelligens om dyr?
Vi vet svært lite om insektenes intelligens. (Foto: Christofer Bang)
En gruppe forskere fra Queen Mary University i London peker på at konsepter og begreper som er brukt til å måle intelligens hos dyr ofte er lånt fra studier på menneskelig psykologi.
De har gått gjennom studier på dyreintelligens for å se hvor forskningen står i dag. Artikkelen ble publisert i tidsskriftet Royal Society.
Forsøket der biene slo babyene er trukket frem som et eksempel på hvor vanskelig det er å studere intelligens på tvers av arter.
- Forskerne må utvikle bedre redskaper, metoder og teorier for å sammenlikne hjerneferdigheter mellom arter, men vi er på god vei, sier Gro Amdam, professor ved Arizona State University, og forsker ved Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås.
Hun forsker på bier og hva som skjer med biehjernen når de blir eldre.
Det er læringsmekanismene og andre kognitive egenskaper forskerne er opptatt av - tenkning, det å tilegne seg kunnskap, sanseoppfatning, hukommelse og språk. Det er disse tankeprosessene som danner grunnlaget for at vi opplever og forstår verden omkring oss.
Problemet er, ifølge de britiske forskerne, at man ofte ser etter menneskelige egenskaper når man studerer dyreadferd. Men det som er intelligens for oss, trenger ikke være det hos dyr.
Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk museum, er enig.
- Dyr gis ofte oppgaver som bygger på menneskelig adferd, som for eksempel at de skal benytte verktøy.
- Hvis man snur på det, og ser for seg en flokk hylende sjimpanser som haler deg opp i toppen av et tre og forelegger et komplisert problem som involverer nøtter, hvor intelligent hadde du oppført deg? spør han.
Vi kan faktisk gå glipp av intelligens hos dyr, hvis vi bare ser etter menneskelige egenskaper, sier Bjarne Braastad, dyreadferdsforsker ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.
- Det kan være begrensende om man tar utgangspunkt i menneskers egenskaper. Dyr har egenskaper, og kan ha intelligensmomenter, som mennesker ikke har, sier han.
Utfordrende kommunikasjon
Annonse
Vi måler ofte intelligens, særlig blant pattedyr, ut fra hvor mye hjernen veier i forhold til kroppsvekten. Menneskene leder overlegent på denne listen, og dyret bak oss er ingen ape, men delfinen.
Delfinen kan derfor sies å vise potensiale for svært høy intelligens, men vi klarer ikke måle dette optimalt. Delfinene kommer fra en helt annen verden, og har et eget språk som mennesker ikke greier å forstå. Kommunikasjon er derfor en åpenbar barriere for å forstå dyrenes adferd.
- Intelligens blant mennesker avhenger mye av språket vi bruker for å kommunisere med hverandre. Når vi ikke kan kommunisere med dyr, blir det vanskelig å avgjøre hvor intelligente de er.
- Språket er så bundet opp til å være menneske, og det gjør det vanskelig å ikke bruke menneskelige egenskaper som forståelsesramme for dyrenes intelligens, sier Bøckman.
Vanskelig å finne riktige tester
Petter Bøckman (Foto: NHM)
De britiske forskerne peker på at biene som vant over babyene i læringsforsøket vant overlegent fordi laboratorieforsøket testet egenskaper som biene har finpusset opp gjennom evolusjonen.
I sammeligninger av intelligens mellom arter er det vanskelig å unngå at noen arter kan ha slike fordeler.
- Det er vanskelig å skille mellom resonnering, tillærte reflekser og rene instinkter. Det er derfor utfordrende for mennesker å lage tester som ikke minner dyrene om deres naturlige adferd, sier Bøckman.
For å måle dyrenes intelligens bedre, foreslår de britiske forskerne metoden de kaller bottom-up.
Det har tidligere vært gjort flere top-bottom undersøkelser ved forskning på dyreadferd. Det går ut på at forskerne tar for seg en kognitiv egenskap og undersøker hvordan nervesystemet kan styre denne egenskapen.
Forskerne vil nå at man skal snu det hele på hodet og bruke bottom-up metoden mer, som går ut på å gå inn i nervenettverket til dyret, for å så tenke seg til hva nettverket kan brukes til.
- Styrken i bottom-up metoder er at vi kan finne egenskaper som vi ikke visste eksisterte hos dyr, sier Braastad.
Bøckman sier at en av utfordringene ved denne metoden er at det vil være veldig vanskelig å undersøke små nervekretser i bittesmå hjerner, som for eksempel hos et lite insekt.
I følge de britiske forskerne finnes det nå en rekke studier som sammenligner de kognitive evnene hos ulike arter ved å undersøke nervebanene i hjernen. Dette har bidratt til å løse ubesvarte spørsmål på om visse egenskaper vi mennesker har også kan eksistere i andre arter.
- Hvis de nervebanene som er i aksjon hos dyr er de samme som er i aksjon hos mennesker, kan vi ha like evner, sier Bøckman.
For eksempel har det blitt gjort studier på ansiktsgjenkjenning, imitasjon, sosial atferd og empati, og dette kan finnes igjen hos mange av menneskenes ulike slektninger.
