Wales har klart å vekke til live interessen for walisisk, ifølge språkforsker. Kan utrydningstruede samiske språk også få en oppsving? (Foto: Mélanie Girouard/flickr.com, under lisens CC BY-NC 2.0)
Wales har klart å vekke til live interessen for walisisk, ifølge språkforsker. Kan utrydningstruede samiske språk også få en oppsving? (Foto: Mélanie Girouard/flickr.com, under lisens CC BY-NC 2.0)

Hva skal til for å redde et språk fra å dø ut?

Spør en forsker: Og er det egentlig nødvendig når språkdød er helt naturlig?

Publisert

Ildsjeler prøver alt for å redde språket til forfedrene: Kampanjer, voksenopplæring, kultursentre. Likevel blir det stadig færre som snakker det. Til slutt er det ingen som bruker det i hverdagen. Hva skjer da?

Da dør språket.

– Språk må snakkes av de unge, helst på flere arenaer, for å være levende, sier Øystein A. Vangsnes, språkprofessor ved UiT Norges arktiske universitet.

Selv har han forsket på pitesamisk, som mistet sin siste morsmålsbruker i Norge en gang på 1960-tallet. Bare rundt 30 personer snakker dette samiske språket i Sverige.

Før det kommer så langt, kan vi forhindre at små språk forsvinner? Eller skal vi slå oss til ro med at språk dør, slik de så ofte har gjort gjennom historien?

Flere faktorer må være til stede for å holde liv i et språk, forklarer Øystein Vangsnes.

– Barna må lære det mens de vokser opp og bruke det i hverdagen sin, sier han.

De må få morsmålskompetanse, slik at de kan bruke språket naturlig. Det er ikke det samme å lære et språk på skolebenken som voksen, ifølge Vangsnes.

– Si at språket er viktig

Derfor er det fare på ferde om foreldrene ikke fører det videre til barna sine. Kanskje ser de ikke viktigheten av sitt eget språk.

– Storsamfunnet må hjelpe til og si at språket er viktig, sier språkprofessoren.

Hvorfor må vi jobbe for å bevare? Det har alltid vært sånn at språk kommer og går.

– Fordi språk er et veldig viktig uttrykk for kultur. Mister man det, mister man en del av kulturen og identiteten sin.

Men det kommer an på hvordan språket går tapt. Én ting er at språk forandrer seg over tid, noe annet er at en minoritet blir fratatt språket sitt, mener Vangsnes.

– For hva skjer med den gruppa da? Finner den nye måter å hevde sin særegenhet på?

Makt bak kravet

Jo flere steder et språk brukes, desto sterkere står det. Barna kommer ikke til å videreføre språket dersom de ikke finner nok anledninger til å snakke det. Et språk som bare familien snakker sammen er mer utrydningstruet enn språk som blir brukt i lokalsamfunnet. Regionspråk har enda mer innflytelse, og kommer det inn i skole og offentlig forvaltning er språket godt etablert.

– Om myndighetene griper inn og sier at dette er et offisielt forvaltningsspråk, kan det gi status og flere lyst til å bruke språket, sier Vangsnes.

Det skjedde i Wales, forteller han. Walisisk var lavstatus og lite brukt, men nå har folk fått tilbake stoltheten over det.

Synlighet er viktig, og lite er mer synlig enn skilt. Skilt på samisk har i årevis skapt debatt i Nord-Norge. Det er en viktig symbolsak, mener Vangsnes.

Skrift gir synlighet

Ikke engang denne mannen i pitesamisk kofte i Beiarn, Nordland har pitesamisk som morsmål. Ingen har det i Norge i dag. (Foto: Norbert Kiss-Eino81/Wikimedia Commons)
Ikke engang denne mannen i pitesamisk kofte i Beiarn, Nordland har pitesamisk som morsmål. Ingen har det i Norge i dag. (Foto: Norbert Kiss-Eino81/Wikimedia Commons)

Det hjelper også at det finnes et skriftspråk. Da kan barna lære språket ved hjelp av bøker. Mye kommunikasjon foregår skriftlig i dag. Dessuten gir skriftspråk signaler om status.

Det har vært et av problemene til pitesamisk. Dette bittelille samiske språket har ikke hatt noe skriftspråk. De siste årene har en gruppe som snakker pitesamisk samlet inn ord og skrevet dem ned, og Vangsnes forteller at forskere har gjort ordlista elektronisk tilgjengelig.

Men det kan være for seint for det sterkt utrydningstruede språket. De små språkene ble hardest rammet av fornorskingsprosessene i forrige århundre, da norske myndigheter tvang samer til å snakke norsk. Det samme skjedde med forsvenskningsprosesser i Sverige.

En annen grunn til at pitesamisk ligger på dødsleiet, er tvangsflyttingen av samer fra nord til sør tidlig på 1900-tallet, mener språkforskeren i Tromsø. Myndighetene stengte grensene slik at reindriftssamene ikke lenger kunne vandre fritt med reinen mellom Norge og Sverige.

– Både i Norge og i Sverige ble mange flyttet til områder lenger sør i stedet. Da ble det flere der som snakket nordsamisk, og det utøvde et press på små språk som pitesamisk, sier Vangsnes.

– Kjøttvekta avgjør. Det største språket dominerer.

Står opp fra de døde

Det er uunngåelig at språk dør ut, ifølge Vangsnes.

– Det har alltid vært sånn at språk har forandret seg. Språk er ikke statiske størrelser. Noen dør ut, andre lever videre i nye former.

Men noen ganger går det an å snu.

For det finnes eksempler på at et språk har kommet tilbake etter å ha vært helt borte fra dagligtalen, forteller han. Hebraisk er et slikt språk.

– Det var dødt som morsmål, men eksisterte som et språk brukt i religiøse sammenhenger. Da staten Israel ble opprettet, ble det offisielt språk der.

Må man opprette en stat for å få liv i språket igjen?

– Neida, det er også mulig å bringe det videre til nye generasjoner ved at mange nok unge lærer det. Men det holder ikke bare å ha eldre talere som kommer sammen og bruker språket.

Flere språk enn før

Om pitesamisk faktisk dør ut, slik pessimistene har varslet om at det ganske snart kommer til å gjøre, hva skal vi med ordlista med pitesamiske ord?

Den blir et kulturminne og vil være nyttig i forskningen, mener Vangsnes.

– Vi studerer utdødde språk for å finne ut hvilke ord folk brukte før i tida og hvordan språkene har utviklet seg. Det er for eksempel ingen som snakker gotisk lenger, men vi bruker kunnskapen om det for å se hvordan moderne germanske språk har utviklet seg.

Mange språk er blitt borte de siste årene. Bare siden 1950 har minst 230 språk forsvunnet, ifølge UNESCO. Likevel vokser faktisk antallet språk i forskernes databaser, nå har de registrert mer enn 7000 i verden. Men det er fordi de blir klar over stadig flere. Med ny kunnskap kan dessuten det som forskerne tidligere definerte som dialekter bli til egne språk.