Blant all sjøisen og permafrosten dukker det opp et språkprosjekt i Polarårets prosjektportefølje. Pia Lane forsker på minoritetsspråk i nordområdene. Mange av disse språkene holder på å forsvinne. Deriblant hennes eget språk, kvensk.

- I Finland var det sult og uår. Nord i Norge lokket Havlandet. Landet med den salte åkeren som aldri gikk tom, sier Lane.

Kvenene kom først til Troms og Finnmark på 1700-tallet og ble den gang sett på som en ressurs. Men da en ny forflytning kom på 1800-tallet, hadde stemningen skiftet. Nå fryktet man at Finland-Russland ville bruke kvenene som en bro for å tilegne seg makt i Finnmark.

Fra det tidspunktet ble tiltak og lover iverksatt for å assimilere kvenene i den norske majoritetsbefolkningen.

Ikke plass til minoriteter

Slik oppsummerer Lane kort historien om sine forfedre. En historie som også handler om en ny nasjon som forsøkte å finne sin sjel. I denne var det ikke plass for kulturelle og språklige minoriteter. I Norge skulle det snakkes norsk.

Lane er vokst opp i Bugøynes i Finnmark på 1970-tallet. Selv så lenge etter at hennes forfedre hadde kommet fra Finland, føltes presset fra majoritetssamfunnet sterkt.

Ingen voksne snakket finsk til barna.

- Til oss snakket de et norsk som de ikke helt mestret, noe som gjorde at vi barna så på dem som litt «enkle». Det fremmede språket grep ikke rikdommen i deres personlighet, som vi så kom fram når de snakket morsmålet, forteller Lane.

Selv mener hun at tap av språk bare er én av konsekvensene for den generasjonen hun selv tilhører.

- Når man slutter å snakke minoritetsspråket, går også båndene som knytter oss til tidligere generasjoner, tapt.

Eget språk

Kvensk er et språk nær beslektet med riksfinsk. Forskjellene er likevel store, så store at kvensk ble erklært som et eget språk i 2005. Men dette er et språk som helt mangler grammatikk, ordbøker og læremidler.

Det vil Lane og det internasjonale LICHEN-prosjektet (The Linguistic and Cultural Heritage Electronic Network) gjøre noe med.

Universitetet i Oulu i Finland leder nettverket, som skal dokumentere minoritetsspråk i de nordlige polarområdene. Verktøyet, et elektronisk system som skal digitalisere språklige data slik at ordene blir søkbare, er allerede utviklet.

Lane og hennes kolleger her i Norge skal samle inn gamle lydopptak på kvensk og transkribere dem. I tillegg skal det samles inn nye data. Datagrunnlaget skal brukes for å utvikle språklige hjelpemidler for dem som ønsker å lære seg kvensk.

Bevisstheten våkner

I dag kan nesten ingen barn kvensk. Aldri har det sett mørkere ut for språket. Ønsker unge mennesker å lære seg kvensk?

- Vi kan lage så mange ordbøker vi bare vil, men å aktivt begynne å bruke et minoritetsspråk som er i ferd med å forsvinne, krever bevissthet. Jeg tror den er i ferd med å etablere seg.

Mange ser det nå som viktig å snu språkskiftet, sier Lane. En del av hennes optimisme skyldes også at språkstudiet i kvensk, som ble etablert ved Universitetet i Tromsø i 2006, er blitt svært populært.

I 2005 ble det etablert et kvensk institutt i Børselv i Finnmark som dokumenterer kvensk kultur.

- Det er nå eller aldri. Klarer vi ikke å snu utviklingen, er språket helt borte om 30 år, sier Lane.

Hva betyr det å være norsk?

Selv om det i dag tilhører historien at et barn får refs fra en lærer for å snakke morsmålet sitt, mener Lane at hun i dagens debatt om hva det vil si å være norsk, kjenner igjen de samme argumentene som ble brukt den gang.

- Mange mener fortsatt at for å bli norsk må du gi opp ditt eget språk. Dette er en foreldet tankegang. Flerspråklighet er en ressurs, både for enkeltindividet og for samfunnet.

Nord-Norge har vært flerkulturelt og flerspråklig i århundrer. Dette er en arv vi ikke må skusle bort. Det er egenskaper det moderne Norge trenger, sier hun.