Fra venstre: langrennsløper Therese Johaug, kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund Espen Graff, lege Fredrik S. Bendiksen, leder i langrennskomiteen Torbjørn Skogstad og skipresident Erik Røste. (Foto: Larsen Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)
Fra venstre: langrennsløper Therese Johaug, kommunikasjonssjef i Norges Skiforbund Espen Graff, lege Fredrik S. Bendiksen, leder i langrennskomiteen Torbjørn Skogstad og skipresident Erik Røste. (Foto: Larsen Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

Kronikk: Norges Skiforbund har sviktet Therese Johaug

Organisasjonens manglende evne til å lære har ført henne ut i uføre.

Publisert

Den norske langrennssporten er i hardt vær. Den har fått seg et skudd for baugen. To dopingskandaler med kort mellomrom har gjort stor skade. Uskylden er tapt. Ennå vet vi ikke rekkevidden av uheldige konsekvenser. Sundby slikker sine sår etter tøffe tak med system og jus. Bare kort tid etterpå sitter Johaug med svarteper, etter å ha fått påvist for høye verdier ulovlig stoff i blodet.

Pressen får blod på tann. Som, naturlig nok, legger vinn på å finne ut av hva som har skjedd i tilfellet. Det er en utbredt oppfatning om at det er noe som ikke stemmer, når selve nasjonalidretten tilsøles med to dopingsaker på kort tid. Det letes derfor med lys og lykte etter feil og svikt i system og hos utøvere.

Fortjent eller ufortjent sitter to av landets beste skiutøvere i langrenn med svart hatt på hodet. De menneskelige konsekvensene er store. De er til å ta og føle på. Ingen ville vært i utøvernes sko. Hendelsene får medaljene deres til å blekne.

Læring i organisasjoner

Fortellingen om enkeltmenneskenes skjebne får stor plass i sakene. Det er der dramaet og de store følelsene sitter. Stoff som leserne vil ha. Dette er selvsagt en viktig side, men det store bildet, forklaringene på hva som har hendt, ligger i samspillet mellom utøver og organisasjon.

Organisasjonen, Norges Skiforbund, er en viktig aktør i historiene. Den får som hatten passer. Kulturministeren er skuffet. Hun hadde forventet at organisasjonen hadde lært av sist gang det blåste som verst, men feilene, hvor de enn ligger, ser ut til å ha gode vekstvilkår i en virksomhet som ikke makter å ta bort svikt med uante negative konsekvenser. Manglende læringsevne har veltet mange organisasjoner, ettersom en slik mangel holder liv i atferdsmønstre som ikke er liv laga.

Det er ingen trøst at læring på organisasjonsnivå er en krevende øvelse, desto viktigere blir det å prioritere feltet, noe ledere bør ta på største alvor. Det kan virke som om at ledelsen i Norsk skiforbund ikke har tatt dette alvoret innover seg. Rutiner står urørt. Gamle tankemodeller får prege virksomheten. Dette kan være tikkende bomber som kan få det til å smelle når som helst.

Det påstås at Norges Skiforbund er høye på seg selv. Det har mange uttrykk. Arroganse overfor omgivelsene. Det tas lett på utenforstående kritikk. Holdninger om at vi vet best og ingen kan lære oss noe, råder grunnen. Dette er unoter for en organisasjon som vil være på høyden, og hvis unotene får leve, kan det forhindre positiv utvikling.

Krise skaper endring

Organisasjoner kan utvikle treghet. En seiglivet arbeids- og organisasjonskultur kan være årsaken til dette. Det kan gjøre virksomheten motstandsdyktig mot endring, men når det oppstår krise i organisasjoner, er sannsynligheten stor for at det skjer organisasjonsendring for å hindre ny krise.

Andre gangen smelte det skikkelig i Norsk skiforbund, Johaugsaken er av verste sort, og det ser ut til at organisasjonen først nå er villig til å ta et skikkelig oppgjør med seg selv for å unngå fremtidige fadeser. Selvransakelsens tid er kommet. Det er igangsatt interne prosesser. En liste med strakstiltak er skrevet ned. Nå gjelder det å få satt dem ut i livet, hvilket er langt mer krevende enn å formulere tiltak på papiret. 

Organisatorisk kapasitet

I utgangspunktet er det ingen motsetning mellom organisasjon og utøver. Relasjonen er nærmest symbiotisk. Begge vil det samme. De dras i samme retning. Mot målet. Det gjelder å vinne. Høste flest mulig gull. Det gagner både utøver og organisasjon.

Norges Skiforbund er til for at utøverne skal bli best mulig skodd for tunge tak i skisporet, en aktivitet som foregår på et skyhøyt nivå, hvor ambisjonene er store. Det er grunnen til at Skiforbundet er fylt opp av spisskompetanse for å ta seg av utøvere på ulike områder. Ski smøres, utstyr prøves og det eksperimenteres med medisiner, mat og drikke. Kompetansen inngår i en spesialisert struktur. Ingenting av betydning blir oversett eller overlatt til tilfeldighetene. Langrenn er underlagt et strengt planregime. En profesjonelt innstilt og instrumentelt oppbygget organisasjon sørger for det.

Det er få som tenker over det, og det heller ikke lett å se, men organisasjon overgår enkeltmennesket hva angår kapasitet og muligheter. Det er derfor vi har organisasjoner. Det er umulig å bli president i USA, havne i verdensrommet eller vinne langrenn på elitenivå, uten å ha et organisatorisk apparat i ryggen. Enkeltpersoner kommer til kort uten organisasjon i slike sammenhenger. Organisasjon kan oppheve mange av de begrensninger enkeltpersoner er i besittelse av. Det kan hindre at feilbarlige enkeltmennesker tråkker feil, havner i uføre, men organisasjoner er heller ikke perfekte, de kan utvikle svikt, og hvis den får gro, vokse og prege virksomheten, kan det få store negative konsekvenser, ikke bare for en, men for mange personer.

Det derfor det er så viktig med organisasjonsutvikling, men organisasjoner som ikke lærer, har vanskelig for å utvikle seg til det bedre.

Myndiggjøring av utøverne

Det var et aktivt samspill mellom Johaug og apparat før det smalt. Legen, eksperten, spilte en aktiv rolle. Han ga råd og anbefalte på et komplisert arbeidsfelt. Johaug viste tillitt. Gjorde som legen sa, men selv den beste kan gjøre feil, det har skjedd før, likevel manglet en kontrollmekanisme som kunne forhindret feilens ubotelige skade. Johaug kan kritiseres for at hun stolte for mye på legen. Det er hun ikke alene om. Menigmann har en tendens til å høre på eksperten. Av og til betaler vi dyrt for å få ekspertens råd.

Et av ekspertenes privilegium er stor frihet i arbeidssituasjonen. De vet best hvordan arbeidet skal gjøres og kan vanskelig utsettes for administrativ kontroll. Denne friheten kan bli skjebnesvanger hvis eksperten mister faglig integritet. Det kan være utøverne i Skiforbundet stoler for mye på ekspertene. I så fall vil jeg anbefale at utøverne myndiggjøres, slik at de blir en motvekt til sakkyndige som tar ukloke beslutninger.

Symbiosen slår sprekker

Etter mitt syn er det organisasjonen som har sviktet Johaug. Symbiosen har slått sprekker. Organisasjonens manglende evne til å lære har ført henne ut i uleilighet – det hjelper lite om legen tar sin hatt og går, at ledelsen setter alle kluter til for å finne svakheter i egen virksomhet.

En skade som kunne ha vært unngått, kaster en mørk skygge over en organisasjon som burde stått høyreist med rak rygg og solet seg i glansen av utøvernes gode prestasjoner. I stedet blir det dryge runder med skittentøyvask, lange møter om hvem som er syndere og hva som kunne ha vært gjort annerledes.