I kjølvannet av forskningsskandalene

Det siste årets forskningsskandaler har utløst en bred debatt om hva som er god forskning, og hvorvidt det er mulig å demme opp for forskerjuks. En ny bok presenterer innfallsvinkler til problemet fra et knippe eksperter.

Publisert

I 1863 skrev Ivar Aasen diktet Fals og Fusk, og dikterhøvdingens budskap er ikke utgått på dato.

I løpet av 2005 og 2006 har flere forskningsskandaler blitt trukket frem i offentligheten.

Stamcelleforskeren Woo-suk Hwang og den medisinske forskeren Jon Sudbø har fått stor oppmerksomhet etter å ha blitt avslørt i å ha fabrikkert data.

Etisk forverring eller forvirring?

Ett av mandatene til Program for anvendt etikk ved NTNU er å belyse aktuelle saker som berører forskningsutviklingen og forskningens samfunnsansvar.

Dette mandatet har førsteamanuensis Rune Nydal og redaktørkollega Berge Solberg, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, nå brukt til å sy sammen en artikkelsamling om forskningens fallgruver.

Bidragene i boken med tittelen Juks, uredelighet og god forskning, undersøker flere overlappende problemstillinger: Avdekker skandalene en glemsel av forskningsetikken, med en forverring av forskningsetiske standarder og redelige forskningskulturer?

Avdekker skandalene elementer av forskningsetisk forvirring? Har det oppstått nye forskningsetiske utfordringer som verken er tilstrekkelig anerkjent eller godt nok gjennomtenkt og håndtert? Retter skandaler oppmerksomheten bort fra viktigere forskningsetiske forhold?

Skandalenes rolle

Forskningsskandaler danner et godt utgangspunkt for forskningsetiske undersøkelser, mener Nydal og Solberg. Før det første fordi skandaler likner på vitenskapskontroverser.

"Boken som bærer tittelen Juks, uredelighet og god forskning undersøker flere overlappende problemstillinger. Den er en artikkelsamling om fallgruvene i forskningen."
"Boken som bærer tittelen Juks, uredelighet og god forskning undersøker flere overlappende problemstillinger. Den er en artikkelsamling om fallgruvene i forskningen."

Etablerte sannheter og/eller normer blir trukket frem og gjort til gjenstand for fornyet diskusjon.

Den tredje grunnen til å dvele ved skandaler og umoral, er at studier av umoral og uetiske praksiser kan tenkes å ha en etisk bevisstgjørende effekt.

Forskningsskandaler danner også en konkret og empirisk forpliktende ramme for de forskningsetiske diskusjoner som utspilles rundt skandalene.

Abstrakte diskusjoner går raskt på tomgang og er lite interessante for de fleste. Det har altså nytteverdi å diskutere konkrete saker mens de ennå er varme, og mange av detaljene er kjent i en større offentlighet.

- Selv i historien om den barmhjertige samaritan, så ligger kanskje noe av kraften i fortellingen primært ved fokuset på de som velger å gå forbi uten å bry seg, fremholder redaktørduoen i bokens innledende kapittel.

Mer etikk = mindre juks?

Gir mer etikk bedre forskning? Eller kan vi tenke oss at tiltak som motvirker uredelighet og svindel, ikke nødvendigvis fremmer god forskning?

- Vi har ingen data som viser at de som har jukset har mindre eller annerledes etisk skolering enn de som ikke jukser, skriver Berge Solberg og Bjørn K. Myskja, førsteamanuensis ved Filosofisk institutt, NTNU.

En alternativ, og mer sannsynlig historie, er at juksere har tilstrekkelig kunnskap, men mangler den rette holdningen eller tilstrekkelig karakterstyrke, mener Myskja og Solberg.

Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO, Torben Hviid Nielsen, er inne på det samme sporet når han skriver om juksere at de ikke er uvitende om at de bedriver dårlig forskningspraksis.

Ofte er det slik at de har blitt fristet og motivert av belønningsmekanismer og overlevelsesbetingelser i det fremvoksende universitets-industrielle komplekset.

I dette komplekset går ny forskning - i en blanding av offentlig finansiering og privat investering - svært raskt over i teknologisk og økonomisk innovasjon.

Publiser eller dø

Magne Nylenna og Sigmund Simonsens gjennomgang av de mest kjente svindelaffærene, viser noen fellestrekk ved juksere.

"Rune Nydal (bildet) ved Program for anvendt etikk, NTNU, og Berge Solberg, leder for Bioetisk forskergruppe, NTNU, har utgitt en artikkelsamling om forskningens fallgruver. Foto: Kenneth Stoltz"
"Rune Nydal (bildet) ved Program for anvendt etikk, NTNU, og Berge Solberg, leder for Bioetisk forskergruppe, NTNU, har utgitt en artikkelsamling om forskningens fallgruver. Foto: Kenneth Stoltz"

Sistnevnte blir ofte beskrevet som “brilliant young men” med enestående evner og en formidabel arbeidskapasitet. De har stort sett vært erfarne forskere, ofte ved prestisjetunge institusjoner, ofte innen prestisjetunge fagfelt.

Motiver for juks er gjerne knyttet til sterk tro på egne ideer, karrierejag og utsikter til økonomisk gevinst.

Et sterkt publiseringspress (“publish or perish”) og den stadig sterkere betydningen av å være den første som publiserer et viktig funn, spiller etter manges vurdering en nøkkelrolle.

Produktive svindlere

Svindlerne er ofte vært svært produktive, men fristes til å ta snarveier, viser artikkelforfatterne, som har befattet seg med jukseproblematikken på hvert sitt vis.

Magne Nylenna ledet Nylenna-utvalget som la grunnlag for lovforslaget om regulering av medisinsk forskning (NOU 2005:1).

I 14 år var han redaktør i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Nylenna har sittet i Det nasjonale utvalg for uredelighet i helsefaglig forskning, og er til daglig professor ved Institutt for samfunnsmedisin, NTNU.

Sigmund Simonsen er advokat, med særlig interesse for internasjonal rett og menneskerettigheter, helserett, helseforskning og forskningsregulering.

Han er sekretariatsleder for Ekbom-utvalgets granskingsrapport av Sudbø-saken, og stipendiat i helseforskningsrett ved Institutt for samfunnsmedisin, NTNU.

Åpenhet om uredelighet

Christina I. M. Abildgaard er direktør for Forskningsrådets divisjon for større satsinger.

Hun spør om hvilke sider ved dagens system for tildeling av forskningsmidler som gjør forskning sårbar for uredelighet, og går i sin artikkel særlig Norges forskningsråd nærmere etter i sømmene.

Steinar Westin, professor i samfunnsmedisin ved NTNU, er inne på noe av det samme: han maner til at både forskningen og helsetjenesten i minst mulig grad bør styres av rene markedsmekanismer, med økonomiske incentiver som virkemiddel og bunnlinjen som mål.

For under slike forhold er det svært fristende å lene seg til den mest opportune kunnskapen, og stille de spørsmålene som gir bevilgninger, stillinger, makt og personlig prestisje.

- Det er urealistisk å tro at uredelighet og uærlighet kan elimineres ved hjelp av regulering. Men for å minimere uredeligheten, er både kontroll og kultur avgjørende, mener Nylenna og Simonsen.

De ber forskersamfunnet akseptere at problemet finnes, og ikke tie det i hjel.

De mener vi må arbeide for å dempe publiseringspresset, og vektlegge kvalitet fremfor kvantitet. De ønsker samtidig en kritisk gjennomgang av både det akademiske meritteringssystemet og finansieringsordningen.

Sanne svar på gale spørsmål

Også sann forskning kan være villedende. Det hjelper ikke om svarene er aldri så gode, intrikate og metodisk forsvarlige, dersom spørsmålene som besvares er dårlige, irrelevante eller rett og slett dumme.

Viktigere enn å snakke om at “juks er dumt”, er det å diskutere hvordan forskningen påvirker samfunnet, og hvem som har ansvar for forsvarlig formidling av forskningssannheter, påpeker Steinar Westin.

Den største feilen i vår omgang med forskningskunnskapen ligger trolig ikke i forfalskning av studier.

Mange av de toneangivende studiene er i seg selv sikkert korrekt utført, men summen av det de forteller oss kan bli feil hvis man ikke forstår dem i en eller annen samfunnsmessig sammenheng, mener NTNU-professoren.

Noen av svarene i den nye artikkelsamlingen kan oppsummeres slik:

Selv om vi kan fastsette kriterier for hva som er god forskning, og selv om vi kan etablere rutiner for å avdekke juks, vil juks være en del av forskningsverden så lenge systemene som motiverer til forskningsmessige snarveier (og gevinster) består.

Enn så lenge er Ivar Aasens ord stadig aktuelle:

Med Fals og Fusk er Verdi full,
og mangt eit Korn læst vera Gull;
men naar ein ser det nærre,
so var det verdt eit mindre Rop:
d’er berre Graastein alt i Hop,
og stundom nokot verre.

(…)

Av Vit og Kunnskap, ser ein tidt,
at Folk vil skrøyta stort og vidt,
men naar det kjemer nærre,
so vita dei um Smaating best,
og minst um det, som trengdest mest,
og slikt er helder verre.

Utdrag fra diktet Fals og Fusk, Ivar Aasen (1863).