Det skjer noe med oss mennesker når vi ikke lenger omgås andre mennesker. Når barna våre får sosiale roboter og virtuelle venner mister de viktig sosial trening. Våre eldre får myke robotdyr som roer dem ned, fordi vi reagerer på disse som om de er levende.

Når vi vet at slike verktøy er effektive fordi de lurer oss, er vi da komfortable med å bruke dem? Og hvordan stiller vi oss som samfunn til enslige som ønsker å kjøpe robotpartnere – partnere som tilfredsstiller de mest intime behov?

Dette er en kort gjennomgang av noen av konsekvensene av vår omgang med teknologiske hjelpemidler. Kort, fordi det ser ut til at måten vi bruker teknologiske verktøy på også kan føre til at vi mister evnen til å opprettholde oppmerksomheten vår på konkrete oppgaver over lengre tid.

Vi bør kanskje spørre oss hva som egentlig skjer med oss når vi vokser opp med maskiner.

De sosiale robotene

I filmen Her forelsker Joaquin Phoenix seg i operativsystemet sitt. Det høres kanskje tullete ut, men det er i dag mange som snakker med Siri eller lignende assistenter på telefonen sin. Det er kanskje ikke så vanlig å få følelser for Siri, men det er faktisk mye vanligere enn vi tror at maskiner vekker følelser i mennesker.

Det hele startet for lenge siden med Tamagotchi og Furby, roboter som ville ha oppmerksomhet og omsorg. Ikke nok med at de ville ha det – de fikk det også! Barn over hele verden elsket sine kunstige nye kjæledyr, eller venner.

De ble glade når de hadde det bra og når de «lærte» Furby nye ord (de er programmert til å late som om de lærer, og barna tror dem), og de ble bekymret når de fikk problemer. Mekaniske ulyder i Furby blir tolket som verbale uttrykk for smerte, og barna sørger – og lager virtuelle kirkegårder – for sine venner som «går bort».

Fornuften sier oss at de ikke er mennesker, eller levende, men de er noe som ligner nok til at våre følelser vekkes på et underbevisst nivå. Zhu Zhu Pets, My Real Baby og mange andre sosiale roboter har kommet siden, og utviklingen er på ingen måte over.

«Men dette er barn!», sier du. «Barn er dumme, og skjønner ikke dette.»

Det er dessverre ikke så enkelt. Både unge og eldre voksne viser seg å knytte seg til roboter, som for eksempel robothunden Aibo. Enslige voksne finner mer intimt selskap i sexroboter.

Og hva med de eldste voksne, de som får en robotkatt, eller robotselen ved navn Paro, som selskap på eldrehjemmet. En vakker sel med myk pels, som reagerer på både lyd og berøring. En sel som eldre demente viser seg å ha store problemer med å skille fra noe levende, når de med stor glede koser seg med sine nye venner.

Økonomiavdelingen ser effektive pleiere i Paro, pårørende får bedre samvittighet når de forlater sine eldre som sitter med et smil om munnen og Paro på fanget. Når i tillegg de eldre selv er fornøyde, kan vi virkelig klage på en slik utvikling?

Verktøyene kan forme oss

Felles for de sosiale robotene er at de er nær sagt perfekte partnere. Uendelig oppmerksomhet, uendelig tålmodighet, alltid vennlige og positive, og i tillegg kan de skrus av når vi ikke orker mer. Noen av dem kan til og med lære oss ting! Det er ikke så lett for mennesker å utkonkurrere slike partnere. Vi slipper overraskelsene, og vi slipper de utfordrende og vanskelige periodene som enhver menneskelig relasjon nå og da bringer med seg.

Sosiologen og psykologen Sherry Turkle spør seg om det kan tenkes at vi mister noe ved oss selv når vi erstatter mennesker med roboter. Vi lærer i alle fall ikke å takle kompliserte menneskelige relasjoner ved å tilfredsstille våre sosiale behov med overfladiske relasjoner med roboter og andre virtuelle vesener.

Det kan også tenkes at vi mister noe mer. Nevropsykologen Elkhonon Goldberg antyder at sosial trening er nødvendig for en sunn utvikling av frontallappen vår. Det er den delen av hjernen som styrer våre eksekutive funksjoner, slik som målstyrt handling og komplisert beslutningstagning. Goldberg kaller den «sivilisasjonsorganet» – det som «gjør oss til mennesker. »

Det ville vært paradoksalt om vi har brukt disse evnene til å lage roboter, som vi igjen bruker på en slik måte at disse evnene svekkes.

Videre ser det ut til at vi påvirkes av maskinene våre på andre måter også. Husker du sist du kjedet deg? Sist du ikke hadde noe spesielt å gjøre, men valgte å stå i det fremfor å ta frem telefonen din? Mange av oss gjør ikke det.

Mens forskere peker på at vi har blitt bedre til å gjøre flere ting samtidig, har vi blitt dårligere til å gjøre én ting skikkelig over tid. Måten vi bruker teknologiske hjelpemidler på former oss, og vi må derfor vurdere om vi liker endringen.

Hva vil vi, egentlig?

I en ny forskningsartikkel diskuterer jeg blant annet disse fenomenene. Vi som mennesker har utviklet maskiner som er enormt imponerende, og vi bruker dem på et like imponerende antall måter. Det er imidlertid viktig å være klar over at bruken av disse maskinene har konsekvenser for oss som mennesker, og jeg vil hevde at det er viktig at vi som samfunn tar inn over oss hva disse konsekvensene er. Det kan selvsagt hende at endringene er positive. Kanskje barn får det bedre med robotvenner som alltid er der og eldre har det bedre når de tror de har levende kjæledyr. Men kanskje vi mister noe også?

Kanskje våre endrede kognitive evner lar oss navigere bedre i en ny verden som er proppfull av informasjon. Eller kanskje evnen til å konsentrere oss over tid er viktig, og noe vi ønsker å bevare.

Ikke minst: kanskje evnen til å tåle ensomhet og kjedsomhet er viktig, selv om vi nå har utviklet fantastiske verktøy som døyver begge deler. Filosofen John Stuart Mill mente ensomhet var avgjørende for å bygge karakter, og for finne de nye og dype tankene som både individet og samfunnet er helt avhengig av.

Kanskje vi i alle fall skal la telefonen ligge litt neste gang vi får lyst til sjekke Facebook – to minutter etter at vi gjorde det sist. Og kanskje vi som samfunn skal være tydelige på at teknologien må tjene menneskets interesser, og at vi derfor må forstå både hva vi ønsker oss, og hvordan teknologien hjelper oss å oppnå dette.

Vi kan i alle fall passe på at vi vet hvordan teknologien påvirker de som vokser opp med den, for de er ikke i stand til å vurdere disse konsekvensene selv.

Referanse: Henrik Skaug Sætra. «The Ghost in the Machine: Being Human in the Age of AI and Machine Learning.» Human Arenas, 2018 DOI: 10.1007/s42087-018-0039-1