Den europeiske villkatten i Jurafjellene er truet av utryddelse - og tamme katter får skylda. I Norge har vi ikke villkatt, men tamme katter fører til en viss bekymring - nettopp fordi de ikke hører hjemme her, forteller zoolog Petter Bøckman.
Den europeiske villkatten i Jurafjellene er truet av utryddelse - og tamme katter får skylda. I Norge har vi ikke villkatt, men tamme katter fører til en viss bekymring - nettopp fordi de ikke hører hjemme her, forteller zoolog Petter Bøckman.

Den får unger med tamme slektninger. Det kan bety slutten for villkatten i Sveits.

Den europeiske villkatten går en usikker fremtid i møte, men måten den kan bli utryddet på er ikke fullt så brutal som du kanskje ville trodd. Problemet er noe så uskyldig som tamme, fremavlede katter – og genene deres.

En gang i tida fantes det villkatter i massevis i Europa.

Men den europeiske villkatten, Felis silvestris, hadde det tøft på 18- og 1900-tallet. Leveområdene ble stadig mindre på grunn av massiv avskoging. Ikke nok med det; de ble også aktivt jaktet på. Det resulterte i at villkatten forsvant flere steder i Europa, skriver Universitetet i Gèneve i en pressemelding.

I Sveits, der studien er gjennomført, var villkatten nærmest ansett som utryddet. Det ble ikke sett snurten av den mellom 1943 og 1968.

Likevel ble det vedtatt en lov i 1962 om at europeisk villkatt i Sveits skulle få være i fred. Det har gjort at villkattbestanden har kommet seg på potene igjen og skapt nye kolonier i områdene ved Jurafjellene.

Frykter utryddelse innen 300 år

Men nå er villkatten i Sveits i knipe igjen. Situasjonen har blitt undersøkt nærmere i en studie publisert i tidsskriftet Evolutionary Applications.

Denne gangen er det tamkatten, Felis catus, som er problemet. Den vandrer gjerne i akkurat de samme områdene som villkatten.

Villkatt og tamkatt regnes for å være to ulike arter, men er like nok genetisk til å krysse seg. Og nettopp det skjer når de lever side om side. Genene til de to artene mikses, og ungene blir fertile. Kort og enkelt forklart vil de ville genene utvannes, litt etter litt.

Og det skjer fort, ifølge forskerne. Angivelig så fort at den europeiske villkatten i Sveits kan være historie i løpet av 200 til 300 år.

– Bare slutten på krysning mellom disse to artene kan gjøre at den ville arten blir bevart, konstaterer forsker Mathias Currat i pressemeldingen. Han er medforfatter av studien.

Katte-utfordringer også i Norge

I Norge har vi ikke villkatt. Det nærmeste vi kommer er gaupa, som du kan lese mer om i dette innlegget i Rovdyrbloggen på forskning.no.

Vi har derimot mange forvillede tamkatter uten varmt hus å komme hjem til. Ifølge en faktaartikkel fra Mattilsynet, publisert i 2016, finnes det omtrent 750 000 katter i Norge. NRK skriver at mellom 50 000 og 100 000 av disse antakeligvis er hjemløse.

Og selv om det koselig med katt, har det høye antallet sin pris. Og den høyeste prisen betaler katten selv, skal vi tro zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Ikke skapt for norske forhold

Tamkatter er i utgangspunktet fra Egypt og Midtøsten, og finnes ikke naturlig i Norge.

– Det fører først og fremst med seg masse problemer for kattene selv, naturligvis. Katter er ikke tilpasset å bo i Norge, og livet som villdyr er stritt – og spesielt når du bor et sted som du ikke er tilpasset. Men det fører også til problemer for lokalt dyreliv. Katter er småviltjegere, de tar småfugl og mus – det er derfor vi i utgangspunktet har katt.

Kanskje strekker kattehistorien i Skandinavia seg helt tilbake til 800-tallet og vikingtida, skriver Store norske leksikon.

Katten er altså et nyttedyr. Eller, aller mest var den et nyttedyr. Kattens hovedoppgave var å holde mus og rotter unna bygningene på gården. Fortsatt har mange katter fordi de er nyttige – men de aller fleste tamme katter i Norge har i dag som formål å holde oss mennesker med selskap.

Urgammelt rovdyr bak en fremavlet fasade

Men selv om katten for de fleste har blitt et trivelig kjæledyr i moderne hjem, har de fortsatt et urgammelt rovdyr boende i seg.

Zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum forteller at snille mennesker mater forvillede katter av ren godhet - men egentlig gjør dem en bjørnetjeneste.
Zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum forteller at snille mennesker mater forvillede katter av ren godhet - men egentlig gjør dem en bjørnetjeneste.

– Vi vet fra undersøkelser både fra England og USA, og steder på tilsvarende breddegrader, at de forsyner seg ganske grovt av villdyrfaunaen. Det som gjør dette problematisk er i og for seg ikke at de tar dyr – for det gjør jo små rovdyr. Problemet er at forvillede kattegrupper ofte bor på steder hvor de får mat. Altså, de er ikke villkatter i betydning av at de må klare seg selv. Det er gjerne noen som kommer for å mate dem.

Og resultatet er halvtamme stammer. Store stammer, også, hvis det er bra tilgang til mat.

– Det blir så mange dyr som det er mat til. Så lenge noen kommer og etterfyller mat, så fortsetter det å være mange dyr der.

Mer mat, flere katter

Situasjonen ville vært en annen hvis kattene måtte klare seg selv. Da hadde det neppe vært mellom 50 000 og 100 000 villkatter i Norge, skal vi tro zoologen.

– Hvis katter skulle levd av det de fanget selv, ville det kanskje vært tre katter per kvadratkilometer eller noe i den retning – avhengig av hvor mye mat det er til dem. Men når det er 50 katter på en kvadratkilometer, så blir predatortrykket et helt annet, sier Bøckman.

Høyt predatortrykk betyr at det er mange rovdyr i forhold til byttedyrene.

Og de som mater de forvillede tamkattene, gjør det slett ikke av vond vilje. Men de gjør likevel kattene en bjørnetjeneste.

– Det er snille mennesker som i et anfall av godhet overfor kattene prøver å gjøre livet enklere for dem. Det de egentlig gjør er å sørge for at en dårlig situasjon vedvarer.

Og så lenge kattene har mat, er det sannsynlig at de blir flere. For i Norge har kattene få naturlige fiender.

– Selv om det ikke ser sånn ut, veier en katt omtrent like mye som en rev. De er ganske massive dyr, og de er veldig godt tilpassa å være rovdyr med klør og et veldig hardt bitt – de biter hardere enn andre dyr av tilsvarende størrelse. Så det er ikke så mange rovdyr som begir seg hen på katter, forteller Bøckman.

Ukastrerte katter = problemer

Mange som har hatt katt, vet at den liker å komme og gå litt som det passer. De er selvstendige dyr og gjør som de vil dersom de har muligheten. Og så lenge mange katter ikke er kastrert – og det er nok av mat – går katteregnskapet i pluss.

Det er nettopp slurv med kastrering som er hovedproblemet, mener Bøckman.

Han påpeker dessuten at ikke bare villkattene har utfordringer med mer tamme slektninger. De sør-spanske og abyssinske ulvestammene er truet på grunn av innblanding av villhunder. Det samme gjelder alpesteinbukk, fordi geiter blander seg inn. Og uroksen er allerede utryddet på grunn av lignende fenomen, forteller Bøckman.

Og til slutt må vi svinge innom Jurafjellene og villkattene i Sveits igjen. Forskerne har slått alarm; men hva er løsningen på problemet – hvordan skal vi sørge for at villkattene forblir ville?

Kastrering som eneste håp

Å gjøre det så vanskelig som mulig for kattene å lage hybrider, skrives det i pressemeldingen. Og forskernes løsning er den samme som Bøckman er inne på: kastrering.

De foreslår kampanjer for kastrering av tamkatter som bor i nærhet til skog, for eksempel. Men det gjelder å handle før det blir for dyrt, og i verste fall for sent; for genene fra kattene mennesker har avlet frem, sprer seg fort. Det er nemlig langt flere tamme katter enn villkatter i områdene forskerne har undersøkt.

Kastrering er nok også eneste måten for å dra opp problemet med rota; for kattene vil fortsette å svinse rundt og sysle med sitt.

Men selv om selvstendighet fører med seg visse utfordringer, gjør det også kattene lette å bli glad i, poengterer Petter Bøckman.

– Jeg har hatt katt selv, og skal ikke legge skjul på at de er utrolig sjarmerende – nettopp fordi de er så selvstendige!

Referanse:

Quilodrán, Claudio S., Nussberger, Beatrice., Macdonald, David W., Montoya Burgos, Juan Ignacio., Currat, Mathias. (2020). Projecting introgression from domestic cats into European wildcats in the Swiss Jura. Evolutionary Applications.

Powered by Labrador CMS