Det er kjent at rotter gjerne hjelper fremmede rotter, for eksempel som her, ved å slippe dem ut hvis de er fanget. Men dersom andre rotter står og glor på, endrer adferden seg.
Det er kjent at rotter gjerne hjelper fremmede rotter, for eksempel som her, ved å slippe dem ut hvis de er fanget. Men dersom andre rotter står og glor på, endrer adferden seg.

Tilskuereffekten:
Kjent psykologisk fenomen gjelder også for rotter

Den såkalte tilskuereffekten sier at mennesker unngår å hjelpe fremmede i nød, dersom det er andre folk til stede. Angivelig fordi ansvaret pulveriseres. Men ny forskning på rotter sår tvil om teorien.

Publisert

Hele historien begynte i 1964.

Den 27. mars dette året, trykte avisa The New York Times beskrivelsen av en gruvekkende hendelse: Et par uker tidligere var den 28 år gamle Kitty Genovese blitt stukket ned i gata der hun bodde i Queens.

Avisa rapporterte at hele 38 naboer hadde sett eller hørt hendelsen, uten å gripe inn eller ringe politiet.

Artikkelens beskrivelser av de passive naboene skulle senere vise seg å være svært upresise. Men interessen til sosialpsykologene John M. Darley og Bibb Latané var allerede vekket.

Tilskuereffekten

Over de neste årene skulle Darley og Latanés eksperimenter og tenkning resultere i teorien om tilskuereffekten:

Altså at folk er klart mindre tilbøyelig til å hjelpe en fremmed i nød, dersom andre mennesker er vitne til situasjonen.

Ifølge teorien, som nå er en selvskreven del av lærebøker verden over, skyldes dette pulverisering av ansvar. Dersom mange ser situasjonen, vil den enkelte føle mindre ansvar for å gripe inn, fordi de tenker at noen andre sikkert vil gjøre det.

Nå kommer imidlertid ny forskning som reiser tvil om denne rasjonelle forklaringen på fenomenet. Forsker John L. Havlik og kollegaene hans ved amerikanske University of Chicago fant nemlig nøyaktig samme tendens hos rotter.

Empatiske rotter

Det er ikke lenger noen hemmelighet at rotter ligner oss mer enn vi kanskje liker. Nylig viste for eksempel en studie at de små dyra kan leke gjemsel, akkurat som menneskebarn.

Og tidligere forskning har avslørt at rotter ser ut til å ha empati. Det er for eksempel helt naturlig for dem å slippe ut andre rotter som er fanget, selv når det betyr at de må dele på maten etterpå.

Det var nettopp et slikt forsøk Havlik og kollegaene brukte, for å studere tilskuereffekten.

Rotte i boks

Tanken var som følger:

En rotte som kommer inn i et rom hvor en annen rotte er fanget i en liten boks, vil ofte åpne boksen for å slippe ut fangen. Men hva om det er flere rotter til stede, som ikke gjør noe? Vil det gjøre rotten mindre hjelpsom?

Forskerne satte opp et slik forsøk. I noen tilfeller hadde tilskuerrottene fått en angstdempende medisin som gjorde dem likegyldige til fangen i boksen. I andre tilfeller var tilskuerne derimot vanlig aktive. Som kontrollgruppe lot forskerne noen rotter være uten tilskuere.

Ingen av rottene kjente hverandre fra før.

Ble påvirket av tilskuere

Resultatene viste at de små dyra reagerte forbløffende likt mennesker.

Dersom de var sammen med en passiv tilskuer, var sjansene mindre for at de hjalp den fremmede i boksen, sammenlignet med rotter uten tilskuere.

Og effekten ble enda sterkere dersom rotta var sammen med to passive tilskuere.

Dette stiller spørsmål ved den foreslåtte forklaringa på tilskuereffekten, mener forskerne. Dersom effekten virkelig skyldes pulverisering av ansvar, betyr det i så fall at rotter har vesentlig større rasjonell tenkeevne enn antatt.

En annen forklaring kan så klart være at effekten – også hos mennesker – er mindre rasjonell og kulturelt bestemt enn vi har trodd.

Havlik og co heller mot det siste. De tror fenomenet kan handle om at vi hemmer eller forsterker hverandres adferd.

Tilskuere kan også ha positiv virkning

Det var nemlig ikke slik at tilskuere alltid gjorde rottene mindre hjelpsomme.

I noen av eksperimentene var tilskuerne vanlige, aktive rotter, som også var interessert i å løslate fangen. I disse forsøkene ble rotta faktisk mer tilbøyelig til å hjelpe.

Interessant nok finnes det også studier av mennesker som viser at tilskuere ikke alltid fører til at folk blir mindre hjelpsomme, skriver Havlik og kollegaene.

En undersøkelse av videoopptak av 219 reelle konfliktsituasjoner, viste for eksempel at forbipasserende grep inn i over 90 prosent av tilfellene. Og sjansene for at noen engasjerte seg, steg med 10 prosent for hver ny tilskuer.

Dette stemmer altså ikke med hypotesen om ansvarspulverisering.

– Gjelder ikke bare mennesker

Det gjorde heller ikke et annet interessant fenomen.

Det var nemlig slik at alle rottene hadde like stor sjanse for å åpne boksen den første gangen – uavhengig av om de var alene eller med passive eller aktive tilskuere. Men rottene som var sammen med passive tilskuere åpnet sjeldnere boksen i de påfølgende testene.

Som om rotta hadde erfart at de andre rottene ga blanke i hvor hjelpsom den hadde vært, og at dette påvirket beslutningen om å gjøre det igjen.

Forskerne tror en slik sosial forsterking kan ligge bak effekten. Kanskje rotta endrer adferden sin for å tilpasse seg gruppa?

Her gjenstår mange spørsmål. Men en ting virker nå ganske opplagt, ifølge Maura Jacobi, en av forskerne bak studien. Hun sier, i en pressemelding fra University of Chicago:

– Dette er et fenomen som ikke bare gjelder mennesker.

Referanse:

J.L. Havlik m. fl., The bystander effect in rats, Science Advances, juli 2020. Sammendrag.