En ny studie fra Det skandinaviske bjørneprosjektet viser at radiosenderne ikke bør brukes på brunbjørn.

Studien omfatter 305 bjørner og har gått over 19 år.

Dette er den mest omfattende undersøkelsen noensinne på langtidseffekter av radiosendere som opereres inn i dyrets bukhule, altså implantater.

Forskerne fant at implantatene forårsaket til dels alvorlige vevsreaksjoner, som betennelser, hos mange av bjørnene.

To bjørner døde på grunn av kortslutning

– Vi konkluderer med at overflaten på implantatene ikke er vevsvennlig, at den tekniske kvaliteten på senderne er dårlig, at implantatene kan forårsake smertefulle tilstander og at denne type radiosendere ikke skal brukes på brunbjørn, sier professor Jon M. Arnemo.

Han har ledet studien i samarbeid med forskere ved blant annet Høgskolen i Innlandet (HINN).

Implantatene kan ta inn fuktighet som gir rust og risiko for at batteriene kortslutter. I to tilfeller førte kortslutning av batteriene til at bjørnen døde.

Underveis i studien endret forskerne rutinene sine for merking - fra at senderne skulle ligge i dyret livet ut til at de ble fjernet etter tre til fem år.

Etter hvert som flere bivirkninger ble avdekket, bestemte forskerne i Bjørneprosjektet at denne type sendere ikke skal brukes mer.

Les også denne saken fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø:

Slik blir dyr påvirket av strømgjerder og elektriske halsbånd

Bedre dyrevelferd

– Studien er viktig for bedret dyrevelferd. Vi håper den bidrar til at andre forskere slutter å bruke denne type implantater på brunbjørn og andre ville dyr, sier Arnemo.

Merking av individer har vært nødvendig for å skaffe kunnskap om viltlevende dyrs vandringer, atferd og biologi.

Merkingen er enkle metoder som fotringer på fugler, øremerker på hjortevilt eller mikrochips på rovdyr. Dette er passive merkemetoder som primært gir forskerne informasjon når de observerer eller fanger dyr, eller når de finner døde dyr.

Aktive merkemetoder vil si bruk av en radiosender eller en GPS som blir festet til et halsbånd. Dyret kan da følges ved radiopeiling, via telefonnettet eller satellitter.

Alternativ til halsbånd

Visse arter og dyr i vekst er vanskelig å merke med halsbånd.

På 1970-tallet ble det derfor utviklet radiosendere som blir operert inn i dyrets bukhule. Dette ble ansett som en stor fordel på arter som dykket, for eksempel oter, på arter der halsomfanget var større enn hodet, eksempelvis hos villsvin og på arter som lager hi, som jerv.

I tillegg kunne forskere radiomerke unge dyr i rask vekst, uten risiko for at halsbåndet kunne bli for stramt, som for eksempel bjørn.

Les også denne saken fra Norsk institutt for naturforskning (NINA):

Nå er ishalsbåndene fjernet fra villreinen

Skulle holde livet ut

Innopererte radiosendere er laget for å kunne sitte i dyret livet ut.

I Skandinavia ble denne typen sendere tatt i bruk på 1980-tallet, først på oter og senere på jerv, brunbjørn, fjellrev, grevling, gaupe, villsvin og bever.

Internasjonalt har titusenvis av dyr blitt merket med slike implantater, og det er publisert mer enn 1500 artikler om ulike sendere og sensorer som blir operert inn på pattedyr.

Andre forskere har primært studert metoden ved bruk av slike instrumenter, mens produsentene har fokusert på tekniske aspekter som rekkevidden av radiosignaler og levetiden på batterier.

Studien fra Det skandinaviske bjørneprosjektet (SBBRP) viser behovet for å undersøke mulige langtidseffekter på ville dyr som får satt inn slike instrumenter.

Referanse:

Arnemo, J.M. m.fl: Long-Term Safety of Intraperitoneal Radio Transmitter Implants in Brown Bears (Ursus arctos). Frontiers in veterinary Science. (2018) https://doi.org/10.3389/fvets.2018.00252