Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk institutt for naturforskning - les mer.
Elvemuslingen er sterkt truet, men stedegne bestander har større verneverdi enn de som er satt ut.
(Foto: Bjørn Mejdell Larsen / NINA)
Elvemusling var blindpassasjer på utsatt ørret
Utsetting av ørret har ført til at nye bestander av elvemusling har etablert seg i Oslo og Akershus. Men disse muslinglarvene har mindre verneverdi enn de som naturlig hører hjemme der.
Alle bestander av elvemuslingen er verneverdige. Likevel vil såkalte stedegne bestander ha høyere verdi enn bestander som er satt ut.
Stedegne bestander er elvemuslinger som naturlig hører hjemme på et sted.
– Det skyldes at en lokal stamme er unikt tilpasset miljøet den lever i. Også genetisk. Det sier forsker Jon H. Magerøy i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Blant disse stedegne bestandene er verneverdien høyest hos dem som har stor genetisk variasjon og liten grad av innavl. De har større sjanse til å overleve på sikt.
Elvemusling (Margaritifera margaritifera) har gått drastisk tilbake i mesteparten av området den lever i. Det gjelder på begge sider av det nordlige Atlanterhavet. Derfor er arten kategorisert på Den internasjonale naturvernunionens (IUCN) rødliste som sterkt truet.
Norge har sannsynligvis om lag én firedel av de gjenværende bestandene i Europa. Men også her er trenden negativ.
Én av fire har dødd ut
Minst én av fire av de historisk kjente stedene for elvemusling i norske vassdrag har dødd ut. Rekrutteringen er sannsynligvis for liten til å opprettholde bestanden på mer enn halvparten av de stedene som er igjen.
Det står enda verre til både i Oslo og i Akershus. Derfor er det ekstra viktig å forvalte de gjenværende bestandene og gjennomføre tiltak for å øke rekrutteringen i disse områdene.
På grunn av at det er begrensede ressurser til å bevare elvemuslingen, er det nødvendig å prioritere mellom stedene.
– I Oslo og Akershus er det mistanke om at elvemusling er blitt spredd til nye vassdrag gjennom utsetting av ørret infektert med muslinglarver. For å kunne forvalte arten på best mulig måte er det viktig å avgjøre om disse bestandene er satt ut eller stedegne, sier Magerøy.
Genetiske analyser gir svar
For å finne ut av dette gjør forskerne genetiske analyser. De bruker metoden for å avgjøre om bestandene av elvemusling i Oslo og Akershus stammer fra utsettinger av ørret infektert med muslinglarver fra Sørkedalselva eller om de er stedegne bestander.
I tillegg vurderer forskerne muslingene for genetiske forskjeller, variasjon og innavl.
Til sammen legger dette grunnlaget for å vurdere verneverdien og levedyktigheten til bestandene.
– Genetiske undersøkelser gir oss både informasjon om hvilke bestander som er stedegne og om hvilke steder som til sammen utgjør én bestand eller hvilke vassdrag som inneholder flere bestander. Dette er viktig kunnskap om hvordan bestandene bør forvaltes, sier Magerøy.
Tidligere har forvaltningen stort sett vært basert på rekrutteringsnivået av ungmuslinger og størrelsen på bestandene. Dette er fremdeles viktig å ta hensyn til. Men de nye funnene viser at vi også må vurdere genetikken for kunne forvalte bestandene på best mulig måte og prioritere gjennomføring av tiltak.
Referanse:
Jon H. Magerøy og Sebastian Wacker: Har utsetting av ørret infektert med muslinglarver bidratt til etablering av nye elvemuslingbestander? Genetiske undersøkelser. NINA Rapport;2134, 2023.
Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk institutt for naturforskning?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
