Reinsdyrovervåkingen på Svalbard startet allerede i 1978 med årlige tellinger av rein på Brøggerhalvøya på vestkysten. I 1994 kom merking av kalver i gang i dalfører i nærheten av Longyearbyen, på Nordenskiöld Land.

Siden den gangen har reinen blitt kartlagt hvert eneste år. Det har ikke vært opphold i de unike tidsseriene, som er blant de lengste som finnes om klodens reinsdyrbestander, og som har stor verdi for forskning og forvaltning.

En tidsserie er data som samles inn på akkurat likt vis hvert eneste år. Når innsamlingen har foregått i flere enn ti år, kan du kalle det en tidsserie.

I år stod tidsseriene i fare da koronapandemien brøt ut. Det ble klart at flere av de med spesialkompetanse på reinsdyr, ikke kunne reise til Svalbard for å delta på feltarbeid.

Lokale krefter steppet inn

Men på tross av korona og frafall av nøkkelpersonell ble feltarbeidet og datainnsamlingen gjennomført, takket være støtte fra lokale ressurser som ble hyret inn og sporty stilte opp.

Det gleder reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen fra Norsk Polarinstitutt.

– Vi hadde ikke klart å gjennomføre feltarbeidet så godt og så raskt uten de fastboende, som steppet inn både i Longyearbyen og i Ny-Ålesund på kort varsel, sier hun.

Ønvik Pedersen, som selv bor i Longyearbyen, deltok på feltarbeidet begge stedene, fordi fastboende ikke var bundet til karantenereglene på Svalbard.

Svak bestandsøkning

Tellingene – det 42. året på rad – gikk for seg i månedsskiftet april/mai på Brøggerhalvøya der Ny-Ålesund Forskningsstasjon ligger.

Da var det fortsatt vinterlig med snødekte lavland. Beboere som jobber med logistikk på stedet og forskere fra andre fagfelt som allerede var i Ny-Ålesund, dro ut sammen med Ønvik Pedersen for å hjelpe til med tellingene. Etter to solrike dager var alle dyrene talt.

Observasjonene de gjorde var jevnt over oppløftende.

– Vi så en stabil reinsdyrbestand, med en oppgang fra i fjor. Dyrene stod høyt og beitet i fjellet, selv med lite snø i lavlandet. Vi fikk også utført snømålinger.

– I år var det heller ingen bakkeis, og reinsdyrene har hatt lett for å komme til beiteplantene, forteller Ønvik Pedersen og konkluderer med at det var en reinsdyrvinter av de bedre på Brøggerhalvøya.

– Dette har vært en vinter med lav dødelighet, noe som funn av få kadaver er tegn på. Fire av de seks kalvene som ble født her i fjor, ble også observert igjen.

På Brøggerhalvøya fikk de i år ikke fanget reinsdyr for å merke dem og ta prøver - på grunn av koronakrisen.

Tidenes nest eldste reinsdyr

Hver vår siden 1994 har forskere merket reinsdyr og samlet data i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen på Nordenskiöld Land.

Stengte grenser og karantene forhindret forskerne til å delta i arbeidet denne våren, men også her trådte lokale krefter til.

– Totalt fanget vi 53 reinsdyr, 13 hunnkalver, to hannkalver og 38 gjenfangede hunner. Den eldste reinen vi fanget var født i 2004. Vi vet om bare et dyr som har levd lenger, opplyser Ønvik Pedersen.

Tunge dyr tyder på bra vinter

Alle simlene som ble fanget for merking og prøvetaking, var i godt hold.

– Vekta på dyrene var den høyeste siden 2016, med dyr som i snitt var ti prosent tyngre enn i fjor.

Etter å ha tilbakelagt en god gammeldags vinter med stabilt og kaldt vær uten regn, mener Ønvik Pedersen at vinteren 2019/2020 er en av de beste på mange år for reinsdyrene på Svalbard.

– Svalbardrein er tilpasset et kaldt, arktisk klima uten lange mildværsperioder. Jeg vil si at nå, etter denne vinteren, står det relativt bra til med de åtte delbestandene av reinsdyr som lever på Svalbard.

Tallenes bakside

Men selv om reinsdyrene på Svalbard har klart seg godt gjennom vinteren, er det likevel noe som skurrer.

Svalbard opplever de største og raskeste endringene i lufttemperatur på landjorda, med varmere somre og vintre og mer regn.

– Konsekvensene for tilstanden til økosystemene på Svalbard er uoversiktlige, men de kan bli dramatiske for dyrelivet både til land og til havs, sier Ønvik Pedersen.

Tidligere studier viser at klimaendringene påvirker svalbardrein – både positivt og negativt. Været slår ned ulikt på Svalbard.

I de store dalførene på Nordenskiöld Land fører varmere somre til økt plantevekst og godt med beite til langt utover høsten. Dyrene som lever her kan i større grad spise seg opp for en lang og værhard vinter på tundraen, i motsetning til reinsdyrene i kystnære strøk, som på Brøggerhalvøya.

På Brøggerhalvøya har vintrene fra midten av 1990-tallet blitt mildere med mer nedbør og regn. Effekten av økt plantevekst er trolig ikke like stor som i de store dalene rundt Longyearbyen.

Dermed blir det kontraster i bestandsutviklingen for reinsdyr.

Tidsseriene viser at de kystnære reinsdyrene på Brøggerhalvøya er redusert med en tredel siden 1990-tallet, mens bestanden på Nordenskiöld Land er nesten firedoblet siden tellingene startet i 1979.

Totalt på Svalbard er det en dobling av bestanden. Nå er det cirka 22 000 individer.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Lomviungens farlige ferd

• 

  Antarktis: – Nå er vi faktisk her alene

• 

  Møt fem av polarinstituttets kvinner: – Mangfold er nøkkelen til suksess

• 

  Ekspedisjonen som satte fart i den vitenskapelige utforskningen av Antarktis

• 

  Fimbulisen i Antarktis smelter fra undersida

• 

  Spektakulære historiar frå isøydet er no berre nokon tastetrykk unna

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.