Hittil har det ikke eksistert noen god definisjon av skadeskyting. Selv ikke i lovverket er dette definert.

Med økende interesse for blant annet rovviltjakt og episoder med mediefokus på skadeskytinger, blir det stilt spørsmål om skadeskytingsomfanget er akseptabelt eller ei.

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Høgskolen i Hedmark og den svenske Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) har utviklet en ny modell som, uavhengig av viltart, kan hjelpe jegerne til raskere å vurdere sannsynligheten for at en skadeskyting har skjedd og at man derfor står ovenfor et ettersøk.

Voksen elg løper opptil 300 meter

– En voksen elg med skudd sentralt gjennom begge lunger makter maksimalt å holde seg oppreist i 30 sekunder etter påskyting før den mister bevisstheten og faller som følge av forblødning, sier professor Jon M. Arnemo ved Høgskolen i Hedmark.

Dette tilsvarer en maksimal forflytning på 300 meter dersom den løper i 40 km/t (10 m/s).

– Ut fra en dyrevelferdsmessig betraktning kan vi derfor definere 300 meter som en grenseverdi for skadeskyting.

– En voksen elg som går lengre enn 300 meter kan vi derfor definere som skadeskutt, forklarer Arnemo.

– Vi har i vår modell tatt utgangspunkt i fellingsdata for voksen elg, nærmere bestemt tilfeller der elgen er skutt gjennom begge lungene, som er det anbefalte treffområdet og som fører til hurtig død, forklarer Arnemo videre.

– Vi har sett at en voksen elg normalt beveger seg 65 meter etter treff i begge lunger. Vi har altså kunnskap om både en forventet fluktstrekning på 65 meter og en maksimal fluktstrekning på 300 meter for voksen elg.

Overførbart

– Elgens fluktstrekning er overførbar til andre pattedyr som blir skutt gjennom lungene, sier NINA-forsker Sigbjørn Stokke, som har ledet arbeidet med analysene og modellutviklingen.

Kunnskap om jaktprosjektilenes virking i viltet og likheter i viltartenes fysiologi gjør at maksimal og gjennomsnittlig fluktavstand kan beregnes for alle pattedyr som jaktes.

De mest fundamentale livsprosessene kan betraktes som en funksjon av kroppsstørrelse. Skadeomfanget vil øke desto mindre dyret er, gitt at kulens størrelse er den samme. Samtidig er blodvolumet relativt sett likt for alle pattedyr, mens sirkulasjonstiden for blodvolumet øker desto større dyret er.

– Disse sammenhengene betyr at normalt forventede og maksimale fluktstrekninger kan tallfestes for alle jaktbare pattedyr og at forholdet mellom disse to strekningene vil være tilnærmet lik for alle arter, forklarer Stokke.

– Dersom vi kjenner normal og maksimal fluktstrekning for en art samt normal fluktstrekning for en annen art kan vi estimere maksimal fluktstrekning for sistnevnte art.

– Denne maksimale fluktstrekningen blir derfor, som for voksen elg, grenseverdien som definerer overgangen mellom en vellykket human felling og skadeskyting, avslutter han.

Fellingsdata for 636 voksne elger, 346 elgkalver, 56 bjørner, 235 gauper og 111 rødrever inngår i rapportens analyser.

Referanse:

Stokke, Arnemo, Söderberg & Kraabøl: Skadeskyting av rovvilt – Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering (pdf), – NINA Rapport 838, 2012. Rapporten er laget på oppdrag fra Miljødepartementet via Direktoratet for naturforvaltning.